En filibuster er en meget lang debatt som har til formål å forhindre at et forslag blir vedtatt, rett og slett ved å forhindre at det når frem til avstemning. Uttrykket er best kjent fra USAs senat, der det kreves 60 stemmer for å avslutte en debatt, og gå til avstemning.
Like eller lignende former for parlamentarisk obstruksjonisme finnes også i en rekke andre land. En tidlig historisk forløper finnes i Cato den yngre, som med sine dagelange taler kunne bremse ned lovforslag fra Julius Cæsar.
Uttrykket ble først benyttet i denne betydning i 1851. Det var avledet fra det spanske filibustero, som betyr «pirat» eller «fribytter». Det spanske ordet kom fra det franske flibustier, som igjen kom fra det nederlandske vrijbuiter (fribytter). Det uttrykket ble benyttet opprinnelig om amerikanske eventyrere for det meste fra Sørstatene som forsøkt å styrte regjeringene i sentralamerikanske stater. Sammenligningspunktet mellom den opprinnelige bruk og den senere var at «filibusterisme» var en taktikk for å «kapre» en debatt.
Uttrykket stammer i den betydning som her er angitt fra USAs senat, der forretningsordenen ikke gir mulighet for å ta ordet fra en senator som fremfører en tale, og ingen forslag kan vedtas før alle senatorene er ferdig med å holde taler og innlegg. For å hindre misbruk ble det fra 1917 mulig å gjøre en cloture som kan stoppe en debatt med 3/5 flertall (i Senatets tilfelle 60 senatorer).
I 1957 satte senatoren Strom Thurmond (på den tid demokratisk senator) en lengderekord med en tale på 24 timer og 18 minutter. Han ville stanse den foreslåtte borgerrettighetslovgivning. Forslaget ble likevel vedtatt.
Sist gang det var en ordentlig filibuster i senatet var i 1988, og dreide seg om valgkampfinansiering. Demokratenes majoritetsleder Robert Byrd krevde at alle var til stede, noe som blant annet førte til at republikaneren Bob Packwood fysisk ble dratt inn i senatkammeret av politibetjenter. Filibusteren varte i to dager før demokratene ga opp.[1][2][3]
Filibuster som politisk taktikk
I USA begynte man på begynnelsen av 1990-tallet å bruke filibuster-trusselen som en taktikk for å vinne valg. Nykonservative republikanerne er tilhengere av en liten administrasjon, og representanter som Newt Gingrich, Tom DeLay og Trent Lott beskrev Washington, D.C. under Bill Clinton som ineffektiv og konfliktfylt, og sørget ved hjelp av filibustertaktikken å gjøre den til det. Moderate republikanere likte ikke taktikken, og støttet flere reformer. Disse ble kalt forrædere av andre konservative. Samtidig fungerte taktikken såpass at Republikanerne gjorde et historisk godt valg i 1994.
I 2009 ble 80% av de store lovforslagene stoppet av «filibustering». Minoritetsleder Mitch McConnell ledet en filibuster mot et forslag om en komite han selv hadde krevd. [4]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
