Ferdinand von Richthofen

Ferdinand Freiherr von Richthofen (født 5. mai 1833 i Carlsruhe i Landkreis Oppeln i Schlesien i Preussen, død 6. oktober 1905 i Berlin) var en tysk geograf og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha navngitt Silkeveien.

Ferdinand von Richthofen
Født		Ferdinand Paul Wilhelm von Richthofen 5. mai 1833[1][2][3][4] Pokój[5]
Død		6. okt. 1905[1][2][3][4] (72 år) Berlin[6]
Beskjeftigelse		Geolog, oppdagelsesreisende, geograf, universitetslærer, vulkanolog
Utdannet ved		Humboldt-Universität zu Berlin Universitetet i Wrocław[7]
Far		Karl von Richthofen
Mor		Ferdinande von Richthofen
Søsken		Karl von Richthofen
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Gravlagt		Berlin
Medlem av		11 oppføringer Royal Society (1902–) Det prøyssiske vitenskapsakademiet Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Det østerrikske vitenskapsakademiet Bayerische Akademie der Wissenschaften Göttingens vitenskapsakademi National Academy of Sciences (1883–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) American Academy of Arts and Sciences Royal Society of Edinburgh Det saksiske vitenskapsakademiet (1884–1886) (ordinær medlem) Det saksiske vitenskapsakademiet (1886–) (utanlandsk medlem)
Utmerkelser		6 oppføringer Vega-medaljen (1903) Founder’s Medal (1878) (neste: Nikolaj Przjevalskij, forrige: George Nares)[8] Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1899) Æresdoktor ved universitetet i Heidelberg Utenlandsk medlem av Royal Society (1902)[9] Wollastonmedaljen (1892)[10]
Ferdinand von Richthofen på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Ferdinand von Richthofens foreldre var Karl von Richthofen (1801–1874) og Ferdinande von Kulisch (1807–1885), som før hun giftet seg i 1828 var som «Nanny von Kulisch» hoffdame ved det hertugelige württembergiske hoff i Carlsruhe (Oberschlesien) og skulle forfatte en biografi av Ferdinands bror, den i 1873 ekskommuniserte domkapitular Carl Freiherr von Richthofen (1832–1876),^[11][12].

Richthofen studerte geologi i Breslau og Berlin. Han promoverte i 1856, og arbeidet så som geolog. Han foretok fra 1856 til 1860 geologiske undersøkelser i Sydtirol (Alpene) og Siebenbürgen (Karpatene). Han tok del i Franz von Hauers utarbeidelse av en omfattende geologisk beskrivelse av Siebenbürgen (publisert i 1863) og stod bak med et oversiktskart (1861), og som lenge ble betraktet som standardverket om sitt emne.

Forskningsreiser

Etter granskningene i Tirol og Transilvania resiste han rund i store deler av Asia (Ceylon, Japan, Taiwan, Celebes, Java, Filippinene, Siam, Burma, California (der han fant nye områder med gull).

Fra 1868 til 1872 foretok han syv ekspedisjoner til Kina. Det var han som var den første vesteuropeer som lokaliserte den uttørrede Lopnur. Under reisene gjennom Kina lette han også etter kullforekomster. En kinesisk fjellkjede ble i Europa oppkalt etter ham: Richthofenfjellene.

Han var professor i geologi ved Bonn fra 1875, professor i geografi ved universitetet i Leipzig fra 1883, og professor i geografi ved Humboldtuniversitetet i Berlin fra 1886. Blant hans mes kjente studenter var Sven Hedin, den svenske oppdagelsesreisende. Også Alfred Philippson, Arthur Berson, Fritz Frech og Wilhelm Sievers var blant hans studenter.

Han var president for det tyske geografiske selskap i mange år, og grunnla Berlins hydrografiske institutt.

Ferdinand von Richthofen var onkel til flygeresset fra Første verdenskrig Manfred von Richthofen, kjent som «den røde baron».

Han er gravlagt på Südwestkirchhof Stahnsdorf.

Verker

• Über Kontaktwirkungen des Syenits im südlichen Tirol (1857)
• Über Bildung und Umbildung einiger Mineralien in Sydtyrol (1857)
• Die Kalkalpen von Vorarlberg und Nordtirol (i k. k. riksanstaltens årsbok X, XI, 1859, 1861),
• Studien aus dem ungarisch-siebenbürgischen Trachytgebirge (ibid. XI, 1860).
• China. Ergebnisse eigener Reisen und darauf gegründeter Studien (band 1, 2, 4, 1877-83, med atlas 1885)
• Bemerkungen über Ceylon (1860)
• Bericht über einen Ausflug nach Java (1862)
• Bemerkungen über Siam und die hinterindische Halbinsel (1862)
• Geologische Reiseberichte aus Kalifornien (1864),
• The Natural System of Volcanic Rocks (1866),
• Geologische Untersuchungen in China (1869)
• Über den chinesischen Löss (1872)
• On the Mode of Origin of the Loess (1872)
• The Distribution of Coal in China (1873)
• The Loess of North China and its Relations to the Salt Basins of Central Asia (1873)
• Aufgaben und Methoden der Heutigen (1883)
• Führer für Forschungsreisende (1886)