Eris (gudinne)

Eris (gresk: Ἔρις, «strid, ufred»)^[4] er i henhold til gresk mytologi en gudinne for kaos, strid og ufred. Hennes navn er tilsvarende latinske Discordia som betyr disharmoni og uenighet (sammenlign med engelske «discord»). Eris' greske motsetning er gudinnen Harmonia, som tilsvarer Concordia i romersk mytologi. Homer likestilte henne med krigsgudinnen Enyo, som tilsvarer romerske Bellona. Dvergplaneten Eris er oppkalt etter gudinnen.

Eris
Eris, på en attisk tallerken, ca. 575–525 f.Kr.
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Ἔρις
Foreldre		1) Erebos & Nyx[1] 2) Zevs og Hera[2]
Make		Ingen nevnt
Barn		Dysnomia, Lethe, Ate etc[3]
Aspekt		Strid, ufred
Bosted		Olympos
Tekster		Homer Hesiod
I andre mytologier		Discordia (romersk mytologi)

Eris var en av årsakene til Trojakrigen. Under bryllupet mellom Pelevs og Thetis kastet Eris inn et stridens eple, Eriseplet, med innskriften «ΚΑΛΛΙΣΤΗΙ» «til den skjønneste» til gudinnene Afrodite, Hera og Athene. Det skapte splid og krangling om hvem som skulle ha eplet. Zevs utså den unge prinsen Paris av Troja til dommer i tvisten. Afrodite ble tilkjent eplet gjennom å love bort den skjønne Helena, som var hustru til kong Menelaos av Sparta. Paris tok med seg Helena hjem til Troja, hvilket førte til krig mellom grekerne og trojanerne.

Mytologi

I Hesiods Arbeid og dager 11–24 skiller poeten mellom to gudinner ved navn Eris: «Så, etter alt, det var ikke bare en form for Strid alene, men over hele jorden var det to.» Den ene ville man lovprise når man ble kjent med henne, men den andre er klanderverdig, og deres vesen er helt forskjellig. Den ene fostrer onde kriger og slag, og er ondskapsfull, og som intet menneske kan elske. Men den andre er den eldre datteren av den mørke natt (Nyx), og sønnen til Kronos (Zevs). Hun er jordens røtter og hun er langt vennligere for mennesker.

I Hesiods Theogonien^[5] er Strid, nattens datter, langt mindre vennlig omtalt da hun frambringer andre personfiseringer som sine barn:

«Men forhatte Eris («Strid»), smertefulle Ponos («Slit»), Lethe («Glemsomhet») og Limos («Hungersnød») og gråteferdige Algos («Smerte/sorg»), Hysminai («Kamp») også, Makhai («Slag»), Phonoi («Mord»), Androctasiai («Mannsdrap»), Neikea («Krangel»), Pseudologoi («Løgner»), Amphilogiai («Tvist»), Dysnomia («Lovløshet») og Ate («Ruin/dårskap»), alle av et vesen, og Horkos («Ed») som plaget menneskene på jorden når enhver med overlegg sverger falskt.»

Den andre Strid er antatt den som opptrer i Homers Iliaden^[6] likestilt med Enyo som søster av krigsguden Ares og således er en antatt datter av Zevs og Hera. Enyo er nevnt i Iliadens femte sang og Zevs sendte Strid for å vekke opp akajerne i ellevte sang. I Nonnos' Dionysiaka^[7] står det om Tyfon da han forberedte seg på å slåss mot Zevs:

«Eris («Strid») var Tyfons følge i trefningen, Nike («Seier») ledet Zevs til kamp.»

Paris' dom, maleri av Anton Raphael Mengs, ca 1757.

Myter om Eris

Den mest kjente fortellingen om Eris er at hun forårsaket Trojakrigen da hun uinvitert dukket opp i bryllupet til Pelevs og Thetis (som senere ble foreldre til Akilles). Gudinnene Hera, Athene og Afrodite var invitert i bryllupet sammen med de andre olympiske gudene.

Ergerlig over å være utelatt av gjestelisten kastet Eris et eple inn i mengden. På eplet stod «til den skjønneste» - i eposet Kypria var dette ifølge Proklos del av en plan utklekket av Zevs og Themis, et eple av gull påskrevet τῇ καλλίστῃ (gammelgresk: tē(i) kallistē(i)). Hera, Athene og Afrodite ble uenige om hvem av dem som var eplets rette mottaker. Den uheldige Paris, prins av Troja, ble utpekt til å bestemme hvem som var «den skjønneste». Gudinnene viste seg fra sine beste sider og forsøkte seg også med bestikkelser: Hera tilbød ham politisk makt; Athene lovet ham uendelig visdom; og Afrodite fristet ham med den vakreste kvinne på jorden, den skjønne Helene som var gift med Menelaos av Sparta. Mens gresk kultur har lagt større vekt på tapperhet og makt, valgte Paris isteden å gi eplet til Afrodite, således også uvitende om at han dømte sin hjemby til undergang i den påfølgende krigen, for nå ville han gjøre den skjønne Helene til sin.

En annen fortelling om Eris omfatter Hera, og kjærlighetsforholdet mellom Polytekhnos og Aëdon. De hevdet at de elsket hverandre høyere enn Hera og Zevs elsket hverandre. Denne hybris gjorde Hera vred, og hun sendte Eris for å skape strid og ufred mellom dem. Polytekhnos drev på med å ferdiggjøre et panel til en stridsvogn, og Aëdon satt ved veven. Eris sa til dem: «Den som fullfører sin oppgave sist, skal gi den andre en tjenestejente!» Aëdon vant, og i misnøye dro Polytekhnos til Khelidon, Aëdons søster, og voldtok henne. Da Aëdon fikk høre om dette, drepte hun Polytekhnos' sønn og serverte ham for Polytekhnos. Da gudene fikk høre om dette, ble de misfornøyde og forvandlet dem begge til fugler.

Kulturell innflytelse

Eventyr

Det klassiske eventyret Tornerose er delvis inspirert av Eris' rolle i bryllupet til Pelevs og Thetis. Som Eris er det en ondskapsfull heks som forbanner en prinsesse etter ikke å ha blitt invitert til prinsessens dåp.^[8][9]

Discordianisme

Eris har blitt adoptert som en skytsguddom for discordianisme, en moderne religion, eller kanskje riktigere en tankelek. Den ble startet på slutten av 1950-tallet av Gregory Hill og Kerry Wendell Thornley. Denne versjonen av Eris er betydelig lettere til sinns i sammenligning med den langt mer ondskapsfulle eller skadefro gresk-romerske originalen. Dens moderne variant ble utviklet i boken Principia Discordia, hvilket betyr «Prinsipper for disharmoni» (1979), og som ble omfattende sitert i science-fiction-boken The Illuminatus! Trilogy (1984), skrevet av Robert Shea og Robert Anton Wilson.

Discordianismen er blitt beskrevet som en omstendelig spøk forkledd som en religion og en religion forkledd som en omstendelig spøk. Et hyppig bruk discordiansk symbol «Sacred Chao» (Chao uttales som «cow», ku), og som ligner på yin og yang, men består en femkant og et gulleple med påskriften καλλίστί – «til den skjønneste». I den grad det finnes en gudstro i discordianismen er Eris dens gudinne.

Referanser

1. Hesiod: Theogonien 225 nevner Nyx som mor, og Hyginus la til Erebos som far
2. Homer: Iliaden
3. Hesiod: Theogonien 226 nevner barna, men ingen far.
4. Etymologi er usikker; forbindelser med verbet ὀρίνειν, orinein, «å løfte, røre, opphisse» og egennavnet Ἐρινύες. Det har også blitt foreslått at det er avledet fra erinyer; Beekes avviser disse avledningene og foreslår en førgresk opprinnelse, Beekes, R. S. P. (2009): Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 459.
5. Hesiod: Theogonien, 226–232
6. Homer: Iliaden, sang 2
7. Nonnos' Dionysiaka, 2.356
8. Rose, H. J. (2006): A Handbook of Greek Mythology, Including Its Extension to Rome. Kessinger Publishing. ISBN 978-1-4286-4307-9.
9. Tatar, Maria red. (2002): The Annotated Classic Fairy Tales. W. W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-05163-6.

Litteratur

Engelske utgaver

• Hesiod: Works And Days
• Hesiod: Theogony
• Homer: Iliad, se også ulike oversettelser hos Gutenberg

Eksterne lenker

• «Eris», Theoi Project