Erik Johan Stagnelius
svensk skribent From Wikipedia, the free encyclopedia
Erik Johan Stagnelius (født 14. oktober 1793 i Gärdslösa på Öland, død 3. april 1823 i Stockholm) var en svensk romantisk dikter.
| Erik Johan Stagnelius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. okt. 1793[1][2][3][4] Gärdslösa[1] | ||
| Død | 3. apr. 1823[1][2][3][4] (29 år) Maria Magdalena församling[1] Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, dramatiker, filosof, lyriker | ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet | ||
| Partner(e) | Constance Mathilda Jaquette Magnét | ||
| Søsken | Pehr Christopher Stagnelius | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Maria Magdalena kyrkogård | ||
Liv
Stagnelius stammet fra presteslekter både på fars- og morssiden. Faren, Magnus Stagnelius, var professor i gresk, en tid sogneprest i Gärdslösa på Öland, siden biskop i Kalmar stift. I 1811 begynte Erik Johan å studere ved Lunds universitet, men i 1812 flyttet han til Uppsala og avla eksamen der i 1814. Han ble ansatt i kanselliet i Stockholm, og levde her inntil sin død i 1823.
Diktning
Bare en mindre del av Stagnelius’ diktning ble utgitt i hans levetid: heksameterdiktet «Wladimir den store» (1817), tre hefter Liljor i Saron (1821) og sørgespillet Bacchanterna eller Fanatismen (1822), alle tre anonymt. Den første samlede utgaven av hans dikt ble foretatt av Lorenzo Hammarsköld 1824–26.
Referanser
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.