From Wikipedia, the free encyclopedia
En nydelig historie (originaltittel: The Philadelphia Story) er en amerikansk romantisk komedie fra 1940, regissert av George Cukor og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Cary Grant, Katharine Hepburn og James Stewart. Filmen handler om en sosietetskvinne som skal gifte seg på nytt. Dagen før bryllupet dukker hennes eksmann opp, sammen med to journalister, for å delta på festlighetene. Manus er skrevet av Donald Ogden Stewart, basert på teaterstykket The Philadelphia Story fra 1939, skrevet av Philip Barry.
| En nydelig historie | |||
|---|---|---|---|
| orig. The Philadelphia Story | |||
 Fra traileren til En nydelig historie. | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Romantisk komedie | ||
| Utgivelsesår |
| ||
| Prod.land | USA | ||
| Lengde | 112 min[1] | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | George Cukor | ||
| Produsent | Joseph L. Mankiewicz | ||
| Manusforfatter |
| ||
| Basert på | The Philadelphia Story av Philip Barry | ||
| Musikk | Franz Waxman | ||
| Sjeffotograf | Joseph Ruttenberg | ||
| Klipp | Frank Sullivan | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | |||
| Annen informasjon | |||
| Budsjett | 914 000 dollar[2] | ||
| Totalomsetning | 3 259 000 dollar[2] | ||
| Prod.selskap | Metro-Goldwyn-Mayer | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Filmen ble en stor suksess, og ble nominert til seks Oscar-priser, hvorav den vant to: For beste mannlige hovedrolle og beste filmatisering. Den markerte også et comeback for Hepburn etter flere fiaskoer.
Den skilte sosietetskvinnen Tracy Lord forbereder seg til å gifte seg på nytt. Hennes første ekteskap var med barndomsvennen C. K. Dexter Haven, som grunnet sitt alkoholproblem ikke levde opp til hennes høye krav. Hennes kommende ektemann, George Kittredge, er nyrik og har politiske ambisjoner. Dagen før bryllupet dukker Dexter overraskende opp hjemme hos Tracy. Han har med seg journalisten Macaulay «Mike» Connor og fotografen Elizabeth Imbrie som jobber for sladremagasinet Spy. Tracy går motvillig med på å la dem dekke bryllupet, ettersom redaktøren Sidney Kidd sitter på pinlige opplysninger om hennes far Seths forhold til en danserinne.
Både Tracy og Mike får utfordret fordommene sine i møte med hverandre. Tracy forakter Mikes yrkesvalg, men hun finner ut at han drømmer om å livnære seg som forfatter. Han har utgitt en bok med poesi, som Tracy låner på biblioteket og blir imponert over. Mike på sin side ser ned på de rikes snobberi og overfladiskhet, men blir stadig mer betatt av Tracy desto mer han blir kjent med henne. Dexter har også fortsatt følelser for Tracy. Han forteller henne imidlertid at hun må klare å akseptere menneskelige svakheter. I bryllupsgave gir han henne en miniatyrkopi av båten «True Love», der de to tilbragte en lykkelig bryllupsreise.
Tracy er tankefull og forvirret på festen kvelden før bryllupet. Hun rører vanligvis ikke alkohol, og har bare vært full én gang tidligere, men denne kvelden forsyner hun seg grådig av champagnen. Tracy ender opp sammen med Mike, og de ender opp med å kysse. De avslutter kvelden med en svømmetur. George ser at Mike bærer en svært beruset Tracy inn i huset, og antar det verste. Dagen etter husker Tracy lite av hva som hendte, men Mike forklarer at selv om de kysset et par ganger så hjalp han henne bare til sengs og forlot henne der. George krever å få en forklaring på det han tror skjedde, før han er villig til å gjennomføre bryllupet. Tracy har imidlertid innsett at hun ikke ønsker å gifte seg med ham likevel. Alle gjestene forventer seg et bryllup, og Mike frir derfor til Tracy. Hun avslår, ettersom hun vet at Elizabeth har følelser for Mike. Da melder Dexter sin interesse og Tracy aksepterer frieriet hans.
Donald Ogden Stewart skrev manuset basert på teaterstykket The Philadelphia Story, skrevet av Philip Barry.[3] Det hadde premiere på Broadway 28. mars 1939. I hovedrollen som Tracy Lord spilte Katharine Hepburn, med Joseph Cotten som C. K. Dexter Haven og Van Heflin som Macauley Connor.[4] Den kvinnelige hovedrollen var skrevet spesielt til Hepburn.[5] Hun likte stykket så godt at hun var med på å finansiere det og tok ikke ut noen lønn, men fikk deler av overskuddet.[6]
Hepburn sikret seg filmrettighetene. Hun solgte disse til Metro-Goldwyn-Mayer-sjefen Louis B. Mayer for 250 000 dollar, med forbehold om at hun skulle få velge regissør, manusforfatter og motspillere.[6] Hun valgte George Cukor som regissør, og Donald Ogden Stewart, en venn av Philip Barry, som manusforfatter.[6] Clark Gable var opprinnelig ønsket i rollen som C. K. Dexter Haven, men denne gikk til Cary Grant i stedet.[7] Han krevde at hans navn skulle stå først på rollelisten, samt en lønn på 137 000 dollar. Pengene donerte han til British War Relief Society.[6] Den andre mannlige hovedrollen gikk til James Stewart, mens Hepburn selv gjentok rollen hun hadde spilt på Broadway.
Filmen ble en stor suksess, og markerte et comeback for Hepburn etter flere fiaskoer.[5] Herb Golden i Variety likte filmen og mente den «var en vinner». Han trakk frem Hepburn som filmens store midtpunkt, og mente dette var hennes store filmcomeback. Men han roste også Weidlers og Husseys prestasjoner. Grant og Stewart fikk godkjent karakter, ettersom «det er lite å si som ryktet deres ikke allerede har etablert».[8] Bosley Crowther i The New York Times var svært begeistret for filmen og mente den «hadde alt det en komedie skulle ha». Han var spesielt imponert over prestasjonene til Hepburn, men trakk også frem Stewart og Grant.[9]
| År | Pristittel | Kategori | Nominert | Resultat |
|---|---|---|---|---|
| 1940 | New York Film Critics Circle | Beste kvinnelige hovedrolle | Katharine Hepburn | Vant |
| Beste film | — | 2.-plass | ||
| 1941 | Oscar | Beste mannlige hovedrolle | James Stewart | Vant |
| Beste filmatisering | Donald Ogden Stewart | Vant | ||
| Beste film | Joseph L. Mankiewicz | Nominert | ||
| Beste regi | George Cukor | Nominert | ||
| Beste kvinnelige hovedrolle | Katharine Hepburn | Nominert | ||
| Beste kvinnelige birolle | Ruth Hussey | Nominert | ||
| 1995 | Utvalgt til bevaring i National Film Registry | Vant | ||
En nydelig historie er nummer 15 på Det amerikanske filminstituttets liste over de 100 beste amerikanske komediene.[10] I tillegg er den nummer 44 på deres liste over de 100 beste amerikanske filmene,[11] opp sju plasser fra den første versjonen av listen fra 1998[12]. Den er også nummer 44 på listen over de beste amerikanske kjærlighetsfilmene,[13] og nummer fem i sjangeren romantisk komedie på listen over de ti beste filmene i ti ulike sjangere[14].
En radioversjon av teaterstykket ble sendt på Lux Radio Theater i 1942, med skuespillerne fra filmen i hovedrollene. I 1943 ble en ny versjon sendt, denne gangen med Robert Taylor, Loretta Young og Robert Young i hovedrollene.[7]
I 1956 ble Fint folk flørter, en musikalversjon av teaterstykket, utgitt. I hovedrollene spilte Grace Kelly, Bing Crosby og Frank Sinatra.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
