Diktator (romersk)

Diktator (latin: «en som dikterer» (gir ordre)^[1][2]; formen er en frekventativ av dicere, «å si» med et nomen agentis (et ord som er avledet av et annet som betegner en handling), det vil si «en som sier/befaler gjentatte ganger». I den romerske republikk var det en ekstraordinær magistratstilling. Andre magistrater ble underordnet vedkommende og retten til plebeiernes tribuner til å nedlegge veto mot hans beslutninger var meget begrenset.

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet	Dominatet
Vestromerriket	Østromerriket
Magistrat
Konsul	Pretor
Kvestor	Promagistrat
Aedil	Tribun
Censor	Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator	Magister equitum
Triumvirat	Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus	Legatus
Dux	Officium
Prefekt	Vicarius
Vigintisexviri	Liktor
Magister militum	Imperator
Princeps senatus	Keiser
Augustus	Caesar
Tetrarki	Ridder
Politiske institusjoner
Senatet	Cursus honorum
Folkeforsamlingene	Kollegialitet
Romerretten	Romersk borger
Imperium	Concilium Plebis

Diktatoren ble offisielt betegnet som Magister Populi, «herren over folket», Praetor Maximus, «den suverene pretor», og Magister Peditum, «herren over infanteriet». Diktatoren ble utnevnt i krisetider i stilling som gav ham absolutt makt i republikken, makt lik keiseren fikk i Romerriket. Forskjellen lå i at diktatoren kun hadde regjeringstid (imperium) i seks måneder. Diktatoren var unntaket av kollegialitetet (hver magistrat hadde en eller flere likestilte kollegaer med lik makt), som var en av grunnstenene i den romerske republikken. Det kunne aldri være mer enn én diktator utnevnt, og diktatoren kunne ikke bli stilt til rettslig ansvar for sine handlinger.

Imidlertid, for å forhindre diktaturet fra å true selve staten ble det også pålagt klare begrensninger på diktatorens makt: en diktator kunne bare handle innenfor hans påtenkte sfære av autoritet, og han var forpliktet til å oppgi sin posisjon straks hans utnevnte oppgave hadde blitt oppnådd, eller at maktposisjonen uansett ble avsluttet innen seks måneder. Diktatorer ble jevnlig utnevnt fra republikkens eldste perioder og fram til andre punerkrig. Posisjonen gikk da inn i bero uten innehaver for mer enn et århundre fram til det ble gjenopptatt i en betydelig endret form, først ved Sulla og deretter av Julius Cæsar. Posisjonen som diktator ble formelt avskaffet ved Cæsars død og ikke gjenopptatt under det romerske keiserriket.^[3][4]

Referanser

1. Søk etter Diktator i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok   ; «person som hersker med uinnskrenket makt»
2. «dictator (n.)», Online Etymology Dictionary
3. Harper's Dictionary of Classical Antiquities, s. 509; Oxford Classical Dictionary, s. 339 («Dictator»).
4. Lintott, Andrew (1999): The Constitution of the Roman Republic, Oxford University Press, s. 109–113.

Litteratur

Primærkilder

• Titus Livius: Ab Urbe Condita
• Dionysios fra Halikarnassos: Romaike Archaiologia.
• Plutark: Lives of the Noble Greeks and Romans.

Sekundærkilder

• Mommsen, Theodor (1876): Römisches Staatsrecht, Leipzig: S. Hirzel.
• Peck, Harry Thurston, red. (1898): Harper's Dictionary of Classical Literature and Antiquities, 2. utg., New York: Harper & Brothers Publishers.
• Robert, T.; Broughton, S. (1952): The Magistrates of the Roman Republic, American Philological Association.
• Hammond, N.G.L.; Scullard, H.H., red. (1970): Oxford Classical Dictionary, 2. utg., Oxford: Clarendon Press.
• Lintott, Andrew (1999): The Constitution of the Roman Republic, Oxford University Press, s. 109 ff.

Eksterne lenker

• (en) Roman dictators – kategori av bilder, video eller lyd på Commons