From Wikipedia, the free encyclopedia
Den kambodsjansk-vietnamesiske krig var en grensekonflikt som eskalerte i at Vietnam i løpet av to uker i 1979 invaderte Kambodsja og avsatte Pol Pot fra makta. Krigen var et resultat av etnisk rensning av vietnamesere i Kambodsja og en rekke grenseepisoder gjennomført av Røde Khmer.
| Den kambodsjansk-vietnamesiske krig | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den kalde krigen og Indokina-krigene | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Vietnam Folkerepublikken Kampuchea (fra 07.01.79) FUNSKStøttet av:  Laos[3] |  Røde Khmer
 Kina  USA  Storbritannia | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Lê Duẩn Trường Chinh Nguyễn Văn Linh Lê Đức Anh Văn Tiến Dũng Heng Samrin Hun Sen Meas Sophea | Pol Pot Khieu Samphan Son Sann Norodom Sihanouk | ||||||
| Styrker | |||||||
| 150 000 tropper 55-75 000 tropper |  73 000 tropper (1979) 30 000 opprørere (1989) <10 000 opprørere (1989) 2000 opprørere (1989) | ||||||
| Tap | |||||||
| 10–15 000 døde 30 000 skadet Ukjent | 50 000 drept (inkludert 15 000 under invasjonen) | ||||||
Hanoi-regimet og Røde Khmer var allierte under Vietnamkrigen. Hanoi-soldatene gjemte seg i jungelen i Kambodsja for å angripe Sør-Vietnam. Til gjengjeld gav Hanoi-soldatene Røde Khmer militær trening og forsyninger under Vietnamkrigen, og deltok selv i mange kamper mot de ikke-kommunistiske styrkene i Kambodsja. I mars 1970 deltok 40.000 Vietcong og nordvietnamesiske soldater i angrep sammen med Røde Khmer mot den kambodsjanske hovedstaden Phnom Penh. De var så nær som tre mil utenfor hovedstaden før de ble drevet tilbake. Nordvietnameserne sto bak mesteparten av kampene i Kambodsja i 1970-71.[4]
Etter at Vietnamkrigen var over i 1975, var grensen mellom Vietnam og Kambodsja svært urolig. Pol Pot, som styrte Kambodsja, drev etnisk rensning av vietnamesere i landet, og gjennomførte flere grenseraid mot vietnamesiske byer, angivelig for å ødelegge vietnamesisk infrastruktur og drepe vietnamesere. En rekke episoder fant sted i mai 1975, inkludert angrep på de vietnamesiske øyene Phu Quoc og Tho Chu. Som et svar på dette, sendte Vietnam styrker for å okkupere den strategisk viktige kambodsjanske øya Poulo Wai. Invasjonen ble gjennomført med letthet, i tillegg til at kambodsjanske tropper ble drevet ut av de vietnamesiske områdene de hadde okkupert. Vietnam trakk seg ut av Poulo Wai i august.
I 1977 gjennomførte Røde Khmer raid over grensen og ødela vietnamesiske landsbyer. Vietnam hevdet at rundt 1,000 mennesker var blitt drept eller skadet. Hanoi sendte i februar 1977 viseutenriksminister Hoang Van Loi til Phnom Penh for å invitere Kambodsja til samtaler. Hanoi tilbød til og med å hjemsende kambodsjanske flyktninger i Vietnam som har rømt fra Pol Pot. Pol Pot nektet å være med på samtalen.[5] I desember svarte Vietnam med å angripe Kambodsja med 50,000 soldater. Raidet ble med letthet gjennomført, og vietnameserne trakk seg ut etter å ha oppnådd sine mål, og hevdet at invasjonen hovedsakelig var ment som en advarsel. Vietnam lovte at dersom grensekonflikten fortsatte etter dette, ville de angripe på nytt med støtte fra Sovjetunionen.
Hanoi bestemte seg til slutt for å fjerne denne trusselen permanent. 10 vietnamesiske infanteridivisjoner ble stilt opp langs grensen, og godt utstyr og betydelig luftstøtte entret de kambodsjansk territorium den 25. desember 1978. Den forente front for den nasjonale redningen (FUNSK), som lenge hadde mottatt støtte fra Hanoi, deltok i kampene på vietnamesernes side.
Røde Khmer hadde gjort klar en styrke på 70,000 tropper for å motstå invasjonen. Effektiv motstand ble imidlertid raskt slått, og vietnamesiske styrker inntok Phnom Penh den 7. januar 1979. Røde Khmers lederskap forstod snart at konvensjonell krigføring var nytteløst mot overmakten, og gikk raskt over til geriljakrigføring. I begynnelsen hevdet Vietnam at troppene deres bare støttet FUNSK bak linjene og ikke deltok i kampene, men dette har senere blitt avvist; I virkeligheten hadde Vietnam over 150,000 tropper i Kambodsja, mens FUNSK bare hadde rundt 20,000 krigere.
Invasjonen førte til etableringen av Folkerepublikken Kampuchea av FUNSK-medlemmer, støttet av vietnamesiske rådgivere. Den nye staten ble raskt erklært som et nikkedukke-regime av Vietnam-kritikere, og Vietnam mottok massiv internasjonal fordømmelse til tross for folkemordet som ble stanset på grunn av invasjonen. Røde Khmer gav ikke opp kampen, selv om geriljaen ble presset lengre øst i landet med Thailand i ryggen, og fortsatte krigen til tross for en tilsynelatende håpløs situasjon. Til slutt var Røde Khmers militære støttepunkter begrenset til noen små grensetrakter, og geriljaen begynte å opprette baser inne i Thailand. Vietnams strategi var å minelegge enorme områder, og dessuten ble det bestemt at den thailandske grensen måtte ignoreres for å nedkjempe Røde Khmer helt. I 1980 gjennomførte Vietnam et av mange grenseraid, som etterhvert også førte til kamphandlinger med thailandske styrker. Dette utløste reaksjoner fra Thailands allierte, og Kina valgte å starte en begrenset konflikt på Vietnams nordgrense hvor det ble gjennomført større og mindre angrep i et tidsrom på 10 år.
Røde Khmer overlevde bare på grunn av kinesisk militærhjelp, men hadde ingen mulighet til å gjenerobre landet. Etterhvert var ikke Røde Khmer lenger vietnamesernes førsteprioritet, her hadde andre mer moderate geriljastyrker tatt over. Selv om Røde Khmer beholdt en begrenset paramilitær makt etter Vietnams tilbaketrekning fra landet, hadde denne ingen reell makt; I 1997 led geriljaen enda et nederlag, da i en kort konflikt med Hun Sens vietnamesisk-støttede privathær.
I 1989 trakk Vietnam seg offisielt ut av Kambodsja, selv om det i ettertid kom frem at over 60,000 tropper forble permanent utstasjonert i nabolandet. Vietnamesiske bosettere i tre av Kambodsjas østlige provinser sikret fortsatt vietnamesisk innflytelse, og flere ganger ble det gjennomført mindre militæroperasjoner mot regjeringsfiendtlige styrker etter uttrekningen.[6] Senere spilte Vietnam en viktig rolle under kuppet i 1997, som var en politisk krise mellom landets to største partier.[7]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
