From Wikipedia, the free encyclopedia
Dara Shikoh (hindi: दारा शिकोह; urdu: دارا شِكوه; persisk: دارا شكوه; født 28. oktober 1615, død 30. august 1659) var eldste sønn og utpekte arving av den femte keiser Shah Jahan av Mogulriket. Hans persiske navn betyr «like praktfull som Dara». Han ble favorisert som etterfølger av sin far Shah Jahan, og av hans eldste søster, prinsesse Jahanara Begum, men han ble beseiret og senere drept av sin yngre bror, prins Muhiuddin (senere keiser Aurangzeb) etter en bitter kamp om keisertronen. Foruten å være en fyrste, var han også lærd innen sufisme, og skreve flere bøker med spekulative filosofi og religion, og oversatte vediske verker til persisk.
| Dara Shikoh Kronprins av Mogulriket | |||
|---|---|---|---|
 Dara Shikoh | |||
| Født | 20. mars 1615[1][2] Ajmer, Mogulriket | ||
| Død | 30. august 1659 (43 år) Delhi, Mogulriket | ||
| Beskjeftigelse | Kalligraf, skribent | ||
| Ektefelle | Nadira Banu Begum; Ruksar Banu Begum; Manorama Bail; Diweki Bail; 97 andre | ||
| Far | Shah Jahan | ||
| Mor | Mumtaz Mahal | ||
| Søsken | 6 oppføringer
| ||
| Barn | Sulaiman Shikoh(1635-1662) Sipihr Shikoh(1644-1708) Jahanzeb Banu Begum(1649-1706) Javeda un nisa Begum(1641-1674) Amal un Nissa begum(1650-1682) Dohita un Nissa begum(1651-1689) Mustaf Shikoh(1656-1699) | ||
| Gravlagt | Humayuns grav | ||
| Regjeringstid | 1628–1658 kronprins 1641–1658 utpekt tronarving | ||
Dara Shikoh ble født festningen Taragarh ved byen Ajmer i 1615 som den eldste sønn av daværende prins Shahab ud-din Muhammad Khurram (den senere Shah Jahan) og hans andre hustru Mumtaz Mahal («palassets utvalgte»). Da Dara Shikoh var 12 år, døde hans bestefar, keiser Jahangir, og hans far etterfulgte som keiser. Dara Shikoh fungerte i tiden 1628–1658 som kronprins, og i tiden 1641–1658 som utpekt arving. I september 1657 utløste keiser Shah Jahans sykdom en desperat innbyrdeskrig mellom hans mange sønner, men det var kun Dara Shikoh og Aurangzeb som hadde en realistisk sjanse på å vinne.[3] Mot slutten av året ble Dara Shikoh utpekt som guvernør av provinsen Bihar i nordøstlige India og forfremmet til å lede en hær på 60 000 infanterister og 40 000 kavalerister.[4]
Til tross for sterk større fra Shah Jahan, som hadde blitt frisk nok fra sin sykdom til å forbli en sterk faktor i maktkampen, ble Dara Shikoh beseiret av sin bror Aurangzeb i slaget ved Samugarh, rundt 13 km fra Agra, den 30. mai 1658.[5] Aurangzeb overtok festningen i Agra og avsatte sin far den 8. juni 1658. Etter nederlaget trakk Dara Shikoh seg fra Agra. Guvernøren i Gujarat hjalp ham å samle en ny hær.[6] Han ble igjen beseiret i slaget ved Deorai (i nærheten av Ajmer) den 11. mars 1659. Han flyktet videre vestover til Sind i hva som er dagens Pakistan og søkte tilflukt hos høvdingen Malik Jiwan (Junaid Khan Barozai),[7][8] men ble forrådt av høvdingen. Sammen med sin andre sønn Sipihr Shikoh ble Dara Shikoh utlevert til Aurangzebs hær den 10. juni 1659.[9]
Dara Shikoh ble fraktet til Delhi, ridende på skitten elefant, og paradert gjennom gatene i lenker.[10] Da Dara Shikoh var populær blant folket, erklærte hans bror Aurangzeb ham som «en trussel for freden» og for sikkerhets skyld også erklært som «frafallen fra islam»,[11] og fikk ham henrettet av fire sine medsammensvorne den 30. august 1659.
Dara Shikoh tilhørte den sufistiske retningen av islam, og var godt kjent som en opplyst fyrste som fremmet harmonisk sameksistens av heterodokse (annerledestenkende) tradisjoner på det indiske subkontinentet. Han var en poetisk og lærd forkjemper for mystiske religiøse spekulasjoner og fremmet synkretisk og kulturell samhandling blant folk av ulike trosoppfatninger. Det gjorde ham til en kjetter i oppfatningen til sin ortodokse bror og til en mistenkelig eksentriker i synet til mange høvdinger som svermet rundt tronen i Mongulriket.
Dara Shikoh var en tilhenger av en persiske mystikeren Sarmad Kashani (ca 1590-1661),[12] foruten også Lahores sufiske hellige Hazrat Mian Mir,[13] som han ble introduserte til av mulla Shah Badakhshi (Mian Mirs disippel og etterfølger). Dara Shikoh utviklet deretter et vennskap med den sjuende sikh-guru Guru Har Rai (1630–1661).
Dara Shikoh benyttet mye tid på å finne et slags felles mystisk språk mellom islam og hinduisme. For dette fullførte han en oversettelse av de femti upanishadene (dels kommentarer til og dels videreutviklinger av de religiøse forestillingene som var utviklet i de eldste vediske skriftene) fra deres opprinnelige språk sanskrit og til persisk i 1657 for at de kunne bli studert av muslimske lærde.[14] Hans oversettelse er tidvis kalt for Sirr-e-Akbar («De største mysterier») og hvor han dristig fremmet i innledningen sin spekulative hypotese at upanishadene er referert i Koranen som Kitab al-maknun («den skjulte bok»).[15] Dara Shikoh mest kjente bok, Majma-ul-Bahrain («Sammenløpet av de to hav») var dedikert til en avsløring av de mystiske og pluralistiske slektskapet mellom sufiske og vediske spekulative tanker.
Det bibliotek som ble etablert av Dara Shikoh eksisterer fortsatt i Guru Gobind Singh Indraprasthas universitetet i Delhi, og er nå drevet som et museum av Arkeologiske undersøkelse av India (en avdeling av det indiske kulturministerium) etter å ha blitt renovert.[16]
Dara Shikohs skrifter om sufisme og livene til awliya (muslimske hellige):
Filosofiske og metafysiske skrifter:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
