From Wikipedia, the free encyclopedia
Constantin Brâncuși (uttales IPA: /kon.stan'tin brɨn'kuʃʲ/; født 19. februar 1876 i Hobița, Gorj, Romania, død 16. mars 1957 i Paris, Frankrike) var en rumenskfødt skulptør som var ledende i måten å bearbeide skulptur til et minimumsuttrykk som samtidig var både enkelt og sofistikert. Han brøt dermed vei for senere modernister. Utenfor Romania er hans etternavn vanligvis stavet Brancusi.[14]
| Constantin Brâncuși Constantin Brâncuși | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Constantin Brâncuși 19. feb. 1876[1][2][3][4]  Hobița (De forenede fyrstedømmene Moldavia og Vallakia)[5][6] | ||
| Død | 16. mars 1957[7][8][1][2] (81 år) Paris[9][6][10] | ||
| Beskjeftigelse | Billedhugger, fotograf, kunstmaler, illustratør, bygningstegner, assemblage artist | ||
| Utdannet ved | Universitatea Națională de Arte École nationale supérieure des Beaux-Arts | ||
| Nasjonalitet | Romania Frankrike[11] | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
| Medlem av | Det rumenske akademi (ukjent–) | ||
| Aktive år | 1904–1956 | ||
| Felt | billedhuggerkunst | ||
| Elev av | Wladimir Hegel, Dimitrie Gerota, Ion Georgescu, Antonin Mercié, Auguste Rodin | ||
| Periode | Modernisme, Tinerimea artistică, katalansk modernisme,[12][13] Salonul Oficial | ||
| Kjente verk | Bird in Space, The Endless Column, The Kiss, Sleeping Muse | ||
Oppveksten var i en fjellandsby i Karpatene hvor det var rike folkelige tradisjoner for folkelig håndverk som treskjæring. Foreldrene var fattige bønder og han gjetet sauer fra syvårsalderen. Han viste tidlig håndlag for å skjære trefigurer, noe hans far og søsken ikke hadde respekt for. Han søkte ut for å slippe unna, og ble visergutt i Craiova fra han var 13. Da han var 18 var arbeidsgiveren så imponert over treskjærertalentet, at han lot ham gå på håndverksskole (Școala de Meserii). Der skar han i tre og lærte seg skriving og lesning og gikk ut med gode resultater i 1898.[15]
Han kom så inn på kunsthøyskolen i București, som ga ham en akademibakgrunn i skulptur. Under veiledning av anatomilæreren laget han en statue av en hudløs mannskropp, som skulle brukes i undervisningen. Denne ble så vellykket at den ble utstilt i 1903.[16] Den finnes fortsatt, og skjønnere ser i den noe av trangen til å avdekke essensen mere enn bare å vise det ytre.
I mai 1904 la han ut til fots på den lange reisen til Paris.[17] Han haiket gjennom Østerrike og Tyskland, og ankom Paris den 14. juli samme år.[17] Der ble han tatt imot av en gruppe kunstnere og intellektuelle som var fulle av nye ideer angående kunst.[18] Han arbeidet i to år i atelieret til Antonin Mercié ved École des Beaux-Arts, og ble invitert til å komme til Auguste Rodin, som han beundret sterkt. Det avslo han etter en kort prøvetid, for, som han sa: «Lite kan vokse under store trær.»[15]
I 1952 fikk han fransk statsborgerskap.[19]
Hans første bestilte verk, Bønnen, var en del av et gravmonument. Det viser en knelende kvinne som korser seg. Det er i dag å regne som delvis abstrahert og viser at han ville «vise tingenes essens framfor den ytre formen.» Han gikk også tilbake til treskjæringsteknikken som gikk direkte på sak, bare overført til stein, framfor å modellere i leire eller gips for å støpe i bronse slik moten var. I 1908 var han så godt som sluttet å modellere.
Arbeidsprosessen gikk på å lage stadig nye og mere gjennomarbeidede versjoner av samme tema, slik at han i løpet av noen år hadde mange utgaver av Kysset og Sovende muse.
Arbeidene ble populære i både Frankrike, Romania og USA. Både kunstsamlere og kunstkritikere satte ham høyt. Han ble utstilt både på Salon des indépendants og USAs første utstilling av moderne kunst: The Armory Show. Vennene hans var blant de toneangivende på den tid, og talte bl.a.: Marcel Duchamp, Fernand Léger, Henri Matisse, Amedeo Modigliani og Henri Rousseau.[20]
Brancusi var som person både mangslungen og litt mystisk. Han var kortvokst og livlig og foretrakk enkle litt bondske klær. Interessene spente fra vitenskap til musikk. Han hadde en god sangstemme og spilte bra på fiolin. Rumensk mat var en annen spesialitet, foruten at han snekret og mekket slik at han bygde sin egen fonograf foruten å lage møbler og husgeråd.
Verdensanskuelsen bygde på «å skille det evige og essensielle fra det forbigående», med utgangspunkt i Platons idelære, Lao-Tzu og Milarepa.[21] Han var både helgenaktig i forhold til arbeidet og bohemsk og nøt sigaretter, god vin og gode kvinners selskap. Han var far til et barn han aldri anerkjente..[15]
I 1920 stilte han Prinsesse X[22] i Salon des indépendants. Skulpturen var svært fallisk preget og Brâncuși sa det var et anonymt portrett, men skulpturen ble fjernet siden den ble betraktet som skandaløs og uanstendig.[23] Omtrent på denne tid begynte han å designe soklene til arbeidene, ut fra at de var viktige for helheten.
Nå begynte han å arbeide på en serie: Fugler i rommet; enkle fuglelignende former basert på Maiastra-serien. «Maiastra» i rumensk folklore er en fugl som kan spå fremtiden og kurere blindhet. Serien omfatter et tyvetalls verker skapt over like mange år og er både i marmor og bronse.
Edward Steichen, en kjent fotograf, kjøpte en av «fuglene» i 1926 og fikk den sendt til USA, hvor tollmyndighetene ikke godkjente saken som kunst, og krevde industritoll i dyre dommer etter metallverdien i stedet for å gi tollfrihet som kunst. Året etter måtte de gi seg.[24][25] Han besøkte USA flere ganger og var populær der. Berømmelsen ga ham et oppdrag i India, hvor maharajahen av Indore ville ha et meditasjonstempel. Da Brancusi kom til India for å detaljplanlegge, hadde maharajahen allerede mistet interessen for prosjektet.
I 1938 fullførte han monumentet over den første verdenskrig i Tîrgu-Jiu hvor han hadde tilbragt store deler av barndommen. Stillhetens tavle, Kyssets port og Den endeløse søylen er til minne om mot og offer i det rumenske folket under kampen mot det tyske okkupasjonsforsøket i 1916.
Dette markerte toppen av hans karriere. Selv om han levde 19 år til, laget han bare 15 nye verk – mest videre bearbeidelse av tidligere ting. Selv om berømmelsen økte, trakk han seg mer og mer tilbake.
Life magazine forteller i en reportasje fra 1956 om «en person i pysjamas og med en gnomaktig lue som tusler rundt og har kommunikasjon med en lydløs forsamling av kunstverker.»[26]
I sine siste år hadde han et rumensk flyktningeektepar til å stelle for seg. Han satte pris på dem, og ble fransk borger for å sikre at han kunne la dem arve og la Musée National d'Art Moderne få arbeidene mot å ta vare på atelieret.
Han døde 16. mars 1957 i en alder av 81 år. Arven besto blant annet av 1 200 fotografier og 215 skulpturer. Han er begravd i Cimetière du Montparnasse, hvor der også er statuer han laget til minne om andre avdøde kunstnere.
Arbeidene hans befinner seg blant annet i Museum of Modern Art (New York) og i det rumenske nasjonale kunstmuseet i București. For øyeblikket er det Philadelphia Museum of Art som har den største samlingen av verker i USA.
En rekonstruksjon av hans atelier i Paris er åpen for publikum, ifølge en testamentarisk gave til den franske stat med en klausul om dette. Det finnes i tilknytning til Centre Pompidou. Den rumenske stats kunstakademi har utnevnt ham til æresmedlem i 1990 (post mortem).
En skulptur kalt Danaide ble i 2004 solgt for USD 18.1 mill.[27] Dette var den til da høyeste pris betalt for en statue.[27] Året etterpå ble rekorden slått av en Fugl i rommet som ble solgt hos Christies for USD 27,45 mill.[28]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
