Cold reading (engelsk for «kald avlesing» eller «kald tyding») er teknikker som blir brukt blant annet av påstått synske, svindlere og illusjonister for å gi inntrykk av at de har, eller på mystisk vis får, detaljerte og private kunnskaper om en ukjent person de møter, om hendelser som har berørt personen eller om historier fra vedkommendes fortid.[1]
 | Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Artikkelen er i overkant argumenterende |
Personer som utøver cold reading, har ingen forhåndsinformasjon om dem de snakker til. Ved å analysere kroppsspråk, alder, kjønn, talemåte, religion og klesstil, og ha kjennskap til statistikker, klarer trente personer likevel raskt å late som de får informasjon på overnaturlig vis. En profesjonell «tankeleser» som bruker denne metoden, kan også fiske etter passende svar ved å foreslå selvsagtheter som passer alle, antyde muligheter og føre samtalen i en prøvende, søkende stil med et bombardement av hyppige, men diskret spørsmål for å finne det som kan oppleves som overraskende presise treff. Slik avlesning kan også skje intuitivt og ubevisst.
Metodene avhenger av om man snakker til ett enkeltmenneske, eller til en stor folkemengde. Dersom man snakker til ett enkeltmenneske, vil utøveren analysere personen foran seg, og med sin ofte gode kjennskap til mennesketyper, komme med en uspesifikk gjetning basert på denne, og vente på respons. I mange tilfeller er det den som blir lest som egentlig styrer samtalen, da cold reading-utøveren kan stille spørsmål som kan spilles videre på uansett hvilke tilbakemeldinger vedkommende får. Et eksempel er at utøveren spør den som blir lest om ikke vedkommende har vært deprimert i det siste? Svarer personen bekreftende kan utøveren for eksempel si noe sånt som «Jeg ser du har mye mørkt rundt deg nå». Svarer derimot personen «nei», kan utøveren si «Nei, for jeg ser at ting som har plaget deg før, er løftet fra skuldrene dine». Dermed vil personen som blir lest lete etter ting som tidligere har plaget vedkommende, men som ikke lengre er et problem. Dermed gir utøveren inntrykk av å vite mer enn de faktisk gjør. En annen metode er å stille spørsmål som en slags påstand, for eksempel av typen «du er ikke gravid?»; bekrefter personen dette, vil mediene gi inntrykk av at det var dette de nettopp følte. Avkreftes spørsmålet, kan mediene si at de påstod at personen ikke var gravid. På den måten blir det riktig treff uansett respons.
Dersom en cold reading-utøver snakker til en gruppe mennesker, kan vedkommende begynne enda mer diffust. Ofte begynner utøveren ved å stille spørsmål som «jeg får navnet Petter, eller Peter?», og vente på respons fra salen. Dersom noen i publikum svarer at deres far het Peter, har utøveren fått informasjon om at denne personens far er død, da han ble omtalt i fortidsform. Dermed kan utøveren si «din far, kan det stemme at han er død?». Får han ett «ja», kan han late som han har fått kontakt med en avdød person som heter «Peter». Det utøveren egentlig har gjort er å kaste ut et relativt vanlig navn, og satse på at noen i publikum kjenner noen ved det navnet. Når man omtaler personer, vil man som oftest avsløre om de lever eller er døde ved å bruke nåtidsform eller fortidsform, og dette benytter utøveren seg av. Ved å studere personen videre, kan utøveren gjøre flere kvalifiserte gjetninger. Dersom vedkommende i salen er ung, kan utøveren anta at den nevnte Peter selv døde relativt tidlig. Dersom personen i salen er tydelig rørt, kan utøveren anta at Peter har dødd relativt nylig. En kvalifisert gjetning, samt kjennskap til statistikker kan da være: «Jeg føler at Peter døde så alt for tidlig» og vente på respons, enten i form av svar, eller å lese ansiktsuttrykk og kroppsholdning. Så kan utøveren gå videre, og ved å si ting som «jeg kjenner smerte i brystregionen» kan vedkommende da referere til flere vanlige helsetilstander, slik som hjertesykdommer eller lungesykdommer. Ved å komme med en så upresis, men omfattende gjetning, er cold reading-utøveren ganske sikker på å få et treff, og gir dermed inntrykk av å inneha overnaturlige evner. Denne effekten forsterkes ofte av at vedkommende som blir lest husker gangene utøveren hadde rett, og glemmer de gangene utøverne tok feil, og at vedkommende gjerne ønsker at det skal være sant.[1]
En utøver av cold reading kan også gjøre det ubevisst. Utøveren vil da ubevisst bruke tilbakemeldinger og sin menneskeinnsikt til å komme med nye påstander, og selv tro at disse påstandene kommer fra åndeverdenen, eller ved hjelp av telepati. I en dokumentar[2] ved navn «Extraordinary People: The Million Dollar Mind Reader» følger vi Derek Ogilvie som selv mener han kan lese tankene til babyer og små barn. Derek Ogilvie går med på en vitenskapelig undersøkelse av evnene sine, og viser ingen tegn til å ha mistro til egne evner. I dokumentaren ser vi at han må lese tankene til barna uten å ha møtt foreldrene, og uten at foreldrene er tilstede. Da sier han at han klarer ikke å lese tankene uten tilbakemelding fra foreldrene. Der innrømmer han uten selv å vite det at han bedriver cold reading.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
