fransk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Charles Louis Napoléon Bonaparte (født 20. april 1808 i Paris, død 9. januar 1873 i Chislehurst ved London) var president i Frankrike fra 1848 til 1852, og keiser av Frankrike under navnet Napoleon III fra 1852 til 1870.
| Napoleon III av Frankrike | |||
|---|---|---|---|
.png) | |||
| Født | Charles Louis Napoléon Bonaparte 20. apr. 1808[1][2][3][4]  Paris (Frankrike)[5][3][6] | ||
| Død | 9. jan. 1873[1][2][3][4] (64 år) Chislehurst[3] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Waffenplatz Thun[7] | ||
| Ektefelle | Eugénie de Montijo (1853–1873) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: palais des Tuileries)[8] | ||
| Partner(e) | Alice Ozy Eléonore Vergeot | ||
| Far | Louis Bonaparte | ||
| Mor | Hortense de Beauharnais | ||
| Søsken | Napoléon Louis Bonaparte Napoléon Louis Charles Bonaparte Charles de Morny | ||
| Barn | Louis Napoléon Bonaparte Eugène Bure Alexandre Bure | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[9] | ||
| Gravlagt | Sarcophagus of Emperor Napoleon III | ||
| Utmerkelser | 12 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Ridder av Det gyldne skinns orden Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden Andreasordenen Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1855) Albert-medaljen (1865)[10] 1. klasse av Den røde ørns orden Storkors av Sankt Josefs orden Frelserens orden Sankt Stefans orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
-2.svg) | |||
Louis Napoléon var sønn av Hortense de Beauharnais, dronning av Holland, og Louis Bonaparte, Napoleon Bonapartes yngre bror.
En stor del av ungdommen tilbrakte han i Sveits, på slottet Arenenberg i Salenstein am Untersee i kantonen Thurgau. Han tjenestegjorde som artillerioffiser i den sveitsiske hær, og ble også sveitsisk statsborger.
Som ung kjempet Louis Napoléon mot østerriksk innflytelse i Nord-Italia som medlem av carbonariene, et hemmelig revolusjonært selskap. Her ble han en tilhenger av ideen om et samlet Italia, noe han virket for da han senere fikk makten i Frankrike.
Louis Napoléon prøvde i 1836 å få med seg garnisonen i Strasbourg og marsjere mot Paris. Forsøket ble imidlertid mislykket da byens kommanderende general ikke var med på planen. Louis Napoléon ble derfor arrestert.
Også i 1840 prøvde Louis Napoléon å avsette den franske kongen Ludvig Filip. Han dro fra London til Boulogne i august og prøvde her som i Strasbourg å få byens garnison med på å marsjere mot Paris. Også her gikk det galt, og da han prøvde å flykte tilbake til skipet sitt, ble han nok en gang arrestert.
Louis Napoléon slapp billig fra begge kuppforsøkene, ettersom Ludvig Filip ikke ville ha noen oppmerksomhet rundt ham. Napoleon Bonapartes minne sto fortsatt sterkt i landet, og siden Louis Napoléon var overhode for Bonaparte-familien, anså mange hans krav til tronen som legitimt. Louis Napoléon ble derfor ikke stilt for retten, men utvist til Storbritannia.
Under februarrevolusjonen i 1848 ble Ludvig Filip styrtet. Etter revolusjonen ble det opprettet en uorganisert, provisorisk regjering.
Louis Napoléon reiste i all hast fra London til Paris for å fylle det maktvakuum som var skapt av kongens fall. Men den nye regjeringen avviste Louis Napoléons krav om makt, og han reiste derfor tilbake til London. I september ble han imidlertid valgt inn i nasjonalforsamlingen, og returnerte til Paris.
Allmenn stemmerett ble gjennomført den 2. mars, og gav Frankrike ni millioner nye stemmer. Til presidentvalget i 1848 fremsto Louis Napoléon som en kompromisskandidat. Samtidig spilte han på slektskapet med den fortsatt så populære onkelen. Både arbeidere og konservative stemte på Louis Napoléon, og han vant valget klart med 5,5 millioner stemmer mot motkandidaten Louis Eugène Cavaignacs 1,5 millioner. Denne hendelsen innledet den epoken i fransk historie som kalles Den annen franske republikk.
Etter den franske grunnloven kunne en president bare sitte i én periode. Louis Napoléon måtte derfor tre tilbake i løpet av 1852, noe han var lite lysten på.
Om morgenen den 2. desember 1851 gjorde Louis Napoléon statskupp. Lokalene til den lovgivende forsamling ble besatt og medlemmene arrestert. Samtidig ble det innført streng pressesensur. Louis Napoléon begrunnet kuppet med at den lovgivende forsamling konspirerte mot ham og planla en borgerkrig.
De store reaksjonene på statskuppet uteble, og det var først etter noen dager at det ble noe uro i gatene. Dette ble raskt slått ned av hæren og politiet, og Louis Napoléon hadde snart full kontroll over Frankrike.
Etter statskuppet satte Louis Napoléon i gang med å forfølge politiske opponenter. 26 000 personer ble arrestert og utvist, mange til Algerie og Cayenne.
Etter kuppet avholdt Louis Napoléon en folkeavstemning, der han bad om mandat til å styre videre og til å utarbeide en ny forfatning. Han vant med stort flertall, 7,7 av 8 millioner avgitte stemmer var til hans fordel.
I den nye forfatningen, vedtatt i januar 1852, ble lengden på en presidentperiode satt til ti år, og presidentens makt ble styrket. Presidenten fikk enerett på å foreslå nye lover, og han skulle selv utpeke senatets medlemmer.
I november 1852 foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, samt å gi hans hus arverett til tronen. Forslaget ble med stor margin vedtatt i en folkeavstemning, og den 2. desember 1852 ble Louis Napoléon kronet til Frankrikes keiser under navnet Napoleon III. Landet gikk inn i epoken som kalles Det andre franske keiserdømme.
Louis Napoléon var en god retoriker, og skal ha forsvart sitt statskupp med følgende uklare, men velklingende argument: Jeg har forlatt loven for å vende tilbake til retten. Slike uttalelser fungerer nok bedre på fransk enn på mange andre språk.
Napoleon var bestemt på øke Frankrikes innflytelse og kastet seg derfor ut i flere utenrikspolitiske eventyr.
Under Krimkrigen 1853–1856 gikk Frankrike sammen med Storbritannia og Tyrkia i den antirussiske alliansen, og franske tropper deltok derfor i krigshandlingene på Krim og i angrepet på Sveaborg i Finland.
Fredsavtalen som ble undertegnet i Paris 30. mars 1856 ble en seier for Napoleon og hans allierte. Napoleon hadde hele tiden arbeidet for å begrense russisk ekspansjon, og med denne avtalen ble det slutt på de russiske territoriale utvidelsene på Balkan.
I 1858 sendte han en straffeekspedisjon til Vietnam og sikret fransk innflytelse og begynnelsen til fransk herredømme i Indokina.
I 1858 sendte Napoleon tropper til Italia for å kjempe mot Østerrike. Napoleon ville på denne måten fremstå som nasjonalitetsprinsippets forsvarer og befeste Frankrikes ledende stilling i Europa. Frankrike hadde her alliert seg med Piemonte, og skulle få Savoie og Nice som belønning for støtten mot Østerrike.
Etter at Viktor Emmanuel, kongen av Sardinia, hadde provosert Frans Josef til å erklære krig, rykket Napoleon frem mot østerrikerne i det som skulle bli kalt andre italienske frigjøringskrig. Etter at franskmennene hadde erobret Lombardia, møttes de to keiserne i slaget ved Solferino den 24. juni 1859.
Det blodige slaget ved Solferino ble en fransk seier, men de franske tapene hadde sjokkert Napoleon. Den 11. juli møttes derfor Napoleon og Frans Josef i nærheten av Verona. Ved Villafranca di Verona ble det avtalt en våpenhvile, noe som senere ble bekreftet av en fredsavtale i Zürich.
Selv om den østerrikske innflytelsen i Italia minket ved at Østerrike måtte avstå territorium, så mange italienere på avtalen som et svik. Avtalen førte til at Napoleon ble upopulær både blant folket i Italia og blant de italienske fyrstene.
Hans neste fremstøt i årene 1862–1867 endte med et forsmedelig nederlag. Under den amerikanske borgerkrig benyttet han anledningen til å intervenere i Mexico mens amerikanerne hadde annet å tenke på. Han fikk innsatt Maximilian av Habsburg, en bror av den østerrikske keiser, som keiser av Mexico. Det endte med at opprørerne seiret og henrettet Maximilian.
Samtidig måtte Napoleon finne seg i at Frankrikes innflytelse ble svekket og at Preussen seilte opp som en farlig rival etter seieren over Østerrike i 1866.
Napoleon hadde store planer for Frankrike og spesielt for hovedstaden Paris. Keiserens visjon var at Paris skulle være Europas midtpunkt og ledende kulturby.
Napoleon hentet inn Eugène Haussmann for å lage et nytt Paris og gjøre den til verdens vakreste by. Haussmann fikk frie hender, og brukte sin makt til å anlegge et storslagent nettverk av brede avenyer tvers igjennom gammel bebyggelse. Det medførte at det meste som var igjen fra middelalderens Paris ble jevnet med jorden. Det gamle Paris med sine små smug og gamle rønner forsvant, og frem vokste det Paris som vi kjenner i dag med sine brede avenyer og bulevarder, store parker og praktbygg.
Det ble gitt strenge regler for byggehøyde og arkitektonisk utforming på nye leiegårder og boliger. Flere praktfulle monumentalbygg ble reist, som operaen, nå kalt Opéra Garnier etter sin arkitekt. Mange akser ble anlagt i den hensikt å fremheve både gamle og nye monumentalbygg.
Byggearbeidene ble svært kostbare; Napoleon III bevilget et beløp på 250 millioner franc i 1865, og nye 260 mill. i 1869. I alt berørte Baron Haussmanns plan 60 % av datidens Paris.
Onde tunger visket at keiseren med sin byfornyelse hadde en skjult agenda. De brede gatene fungerte dårlig til barrikadebygging, så det ville være lett for hæren å slå ned eventuelle fremtidige opprør. Bulevardene ville også lett kunne kontrolleres med artilleri.
Den prøyssiske statsministeren Otto von Bismarck fikk i 1870 fremprovosert en krig mellom de tyske statene og Frankrike. Krigen ble utløst av striden om hvem som skulle bli ny spansk monark, da Frankrike ikke kunne godta en tysk Hohenzollern-prins som ny konge i Spania.
Den franske regjeringen, spesielt utenriksminister Antoine Agénor de Gramont, som hadde håpet å tilføre Preussen et diplomatisk nederlag, krevde at prinsens kandidatur formelt skulle trekkes tilbake av Berlin. Han lot sin ambassadør oppsøke kong Vilhelm i Bad Ems for å få ham til å avgi en slik erklæring. Kongen, som ønsket å avslutte sin livsgjerning i ro, svarte unnvikende at saken ikke angikk Preussen, men kun prinsen personlig.
Telegrammet som kongen sendte til Bismarck for å underrette ham om samtalen (Die Emser Depesche) ble samme aften offentliggjort av Bismarck i avisene. Det skjedde i en redigert form; Bismarck fikk det til å se ut som om kongen hadde avvist ambassadørens krav temmelig bryskt.[11]
Denne fremstillingen reiste en storm av sjåvinistisk uvilje i Paris. Den ble skjerpet av Bismarck-inspirerte artikler i den tyske presse. Keiser Napoleon personlig ønsket fred, men han ble revet med av den franske nasjonalforsamlingen, og den 19. juli 1870 offentliggjorde han Frankrikes krigserklæring mot Preussen.
Den fransk-tyske krigen eller den fransk-prøyssiske krigen, som den også er kjent som, ble en katastrofe for Napoleon og Frankrike. På tross av fransk teknologisk overlegenhet ble den franske hæren grundig slått av prøysserne. En fransk armé ble beleiret i Metz, og en annen armé personlig ledet av Napoleon ble omringet ved Sedan ved den belgiske grensen.
Den 1. september 1870 kapitulerte Napoleon da han innså at situasjonen var håpløs. To dager senere ble han frigitt av prøysserne og benyttet anledningen til å flykte til England. Han forlot et Frankrike i kaos, som tappert kjempet videre mot den tyske overmakten.
Den 9. januar 1873 døde Napoleon III i eksil i London. Han etterlot seg en sønn, keiserprins Louis, og enkekeiserinnen, grevinne Eugénie de Montijo.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
