Charles Marie René Leconte de Lisle (født 22. oktober 1818 i Saint-Paul på øya Bourbon i Det indiske hav, død 17. juli 1894 i Voisins i departementet Seine-et-Oise i Frankrike) var en fransk dikter. Han regnes som lederen av Les parnassiens.
| Leconte de Lisle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Charles Marie René Leconte de Lisle 22. okt. 1818[1][2][3][4]  Saint-Paul (Réunion, Frankrike)[5] | ||
| Død | 17. juli 1894[1][2][3][4] (75 år) Louveciennes | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, oversetter, skribent,[6][7] bibliotekar, litteraturkritiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Université de Rennes | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse Cimetière marin de Saint-Paul | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[8] | ||
| Medlem av | Académie française (1886–1894) (erstatter: Victor Hugo, erstattet av: Henry Houssaye)[9] | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen (1883)[5] Jean Reynaud Prize (1884) (neste: Victor Duruy, forrige: Henri de Bornier)[10] Ridder av Æreslegionen (1870)[5] Prix Maillé-Latour-Landry (1854)[11] | ||
| Pseudonym | Pierre Gosset | ||
| Periode | Les parnassiens | ||
| Viktige verk | Q3401060, Q3401063, Q3401070 | ||
| Påvirket av | Les Orientales | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
Bakgrunn
Leconte de Lisle var sønn av en feltskjær, som oppdro ham strengt og sendte ham til Østindia for at han skulle forberede seg til et liv som forretningsmann. Etter denne reisen dro han til Rennes for å fullføre utdannelsen, og studerte gresk, italiensk og historie. Han vendte tilbake til Réunion én eller to ganger, men slo seg ned i Paris for godt i 1846.
Dikter
I Paris ga han ut sin første diktsamling, La Venus de Milo («Venus fra Milo»), som skaffet ham mange beundrere. I 1873 ble han biblioteksassistent ved Palais du Luxembourg, og i 1886 ble han valgt inn i Académie française som Victor Hugos etterfølger. Foruten en mengde diktsamlinger og tragedier etter gresk mønster ga han ut en rekke prosaoversettelser av Theokrit, Homer, Hesiod, Aiskhylos, Sofokles, Evripides og Horats. Komponisten Jules Massenet har satt musikk til hans tragedie Les Érinnyes.
Leconte de Lisles ideal var en poésie objective. Denne skulle ikke gi uttrykk for noe lyrisk «jeg»s romantiske følelsesutgydelser, men presentere for det meste deskriptivt sine skjønne, belevne og ubelevje sujets fra samtids og fortid, men også i dikts form skildre gamle og nye mytologike og kosmologiske forestillinger. Slik som var vanlig den gan, presenterte han sine dikt i tidsskrifter og fra tid til annewn i samleverker. I 1852 utgav han Poèmes antiques, i 1862 Poèmes barbares, 1873 Les Érinnyes, 1884 Poèmes tragiques. Hans formfullendt sisselerte, heller kjølige dikt, vakte etterhvert beundring hos literatturkritikere og litteraturkjennere, og hans bolig i Paris ble sentrum for tilhengere av den parnassiske skole (Parnassiens), som han ble betraktet som ledestjerne for.
Hans diktning er inspirert av de antikke poetene, den har en klassisk korrekt rytme, og er rik på eksotiske beskrivelser og fremmedartede navn. Samtidig er den preget av impassibilité, en viss avstand til sitt emne, som gjør at den kan virke kald. Under de strenge estetiske kravene ligger en dyp pessimisme, som fikk Leconte de Lisle til å ta tilflukt i antikken og i myter og religioner i det gamle India.
Verker
Diktsamlinger
- La Venus de Milo (1846)
- Poemes antiques (1852)
- Poemes et poesies (1854)
- Le Chemin de la croix (1859)
- Poèmes tragiques (1884)
- Derniers poèmes (1899)
- Prèmieres poésies et lettres intimes (1902)
Tragedier
- Les Érinnyes (1872)
- L'Apollonide (1888)
Referanser
Kilder
Litteratur
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
