Carl Lewenhaupt

Carl Lewenhaupt (født 19. mars 1835 på Herrevad kloster i Kristianstads län i Skåne, død 10. desember 1906 i Helsingborg) var en svensk greve, diplomat og politiker. Han var Sveriges utenriksminister 1889–1895.

Carl Lewenhaupt
Født		19. mars 1835[1][2][3] Riseberga församling[2][3]
Død		10. des. 1906[4][2][3] (71 år) Helsingborgs Maria församling[4][2][3]
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker
Embete		Sveriges utenriksminister (1889–1895) kabinettssekreterare (1873–1875)
Akademisk grad		Kansliexamen
Utdannet ved		Lunds universitet
Ektefelle		Augusta Lewenhaupt
Far		Gustaf Lewenhaupt
Søsken		Q127685152
Barn		Gustaf Lewenhaupt
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Donationskyrkogården
Utmerkelser		10 oppføringer Serafimerordenen (1891) Storkorskommandør av Nordstjerneordenen (1883) Kommandør av Dannebrogordenen (1869) Storoffiser av Æreslegionen (1889) Storkors av Frelserens orden (1895) Storkors av St. Olavs Orden (1890) 1. klasse av Den røde ørns orden (1890) 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1875) Osmanieordenen (1892) Kommandør av Leopoldsordenen (1872)
Våpenskjold
Carl Lewenhaupt på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Carl Lewenhaupt var sønn av majoren greve Gustaf Adolf Lewenhaupt og hans hustru Maria von Geijer. Han studerte ved Lunds universitet, der han tok juridisk eksamen i 1855. Deretter fikk han jobb ved Civildepartementet og Kommerskollegium.

Diplomatiet

Etter tre år ble han utnevnt til attaché og fikk tjeneste i Paris^[5] og året etter London, før han var fire år i St. Petersburg. Deretter ble han i 1866 sjef for Utenriksdepartementets utenrikspolitiske avdeling. Han tjeneste gjorde deretter i London, Washington og Wien, i tillegg til at han ble utnevnt til sjef for utenriksdepartementets handelsavdeling.

Lewenhaupt giftet seg 1874 med den senere överhovmästarinna Augusta af Wirsén.

I sin stilling som sendemann og fungerende generalkonsul i Washington D.C. ble han godtatt av Spania og USA som meglingsmann i disputten som var oppstått mellom landene på grunn av opprøret på Cuba.^[5]

Den 12. oktober 1889 ble han utnevnt til utenriksminister. Dette skjedde i en kritisk periode, for det var oppstått nye spenninger innen unionen mellom Sverige og Norge. Lewenhaupt var oppriktig opptatt av å komme frem til løsninger som var best mulige for begge unionslandene.^{[trenger referanse]} Det var på hans initiativ at den svenske regjering den 14. januar 1893 kommenterte at det vel kunne skje at unionens utenriksminister også en gang kunne bli en nordmann.^{[trenger referanse]}

Det ble Lewenhaupts oppgave å forhandle med Norge om kravet om konsulatvesen. Dette innebar begynnelsen til et eget norsk diplomatkorps. Han kom i en vanskelig situasjon, der han på den ene siden ikke støttet det norske kravet fullt ut, men på den andre siden ble ansett som vag og for kompromissvillig av utenriksdepartementet og av mange svensker.^{[trenger referanse]} Da regjeringen truet med represalier etter at Norge hadde planer om å innføre eget konsulatvesen, gikk han 1. juni 1895 av i protest.^[6] Avgangen og at han var blitt etterfulgt av grev Ludvig Douglas som utenriksminister ble mottatt i mange kretser med stor tilfredshet.^{[trenger referanse]}

Han ble deretter sendebud i London før han gikk av med pensjon.