Carl Eldh

Carl Eldh, født 10. mai 1873 i Filmen i Uppland, død 26. januar 1954 i Stockholm, var i det i første halvdel av 1900-tallet en av de mest ansette skulptører i Sverige.

Carl Eldh
Født		10. mai 1873[1][2][3] Östhammar
Død		26. jan. 1954[1][2][3] (80 år) Stockholm
Beskjeftigelse		Billedhugger
Utdannet ved		Académie Colarossi
Nasjonalitet		Sverige[4]
Gravlagt		Kyrkhults kyrka[5]
Utmerkelser		Prins Eugen-medaljen (1945) Professors navn Sergelpriset (1945)
Signatur
Carl Eldh på Commons

Biografi

Eldh med Brantingmonumentet 1942.

Carl Eldh (til venstre) i 1953 med marskalk Birger Ekeberg og kong Gustaf VI Adolf.

Carl Eldh ble født i et gruvarbeidersamfunn i Söderskogen i Film i Östhammar kommune, bare et par kilometer fra Dannemora gruver ^[6]. Han vokste opp i trange kår. Hans far var smed, og det påvirket absolutt sønnens karrierevalg. I en alder av 19 år begynte han sin utdannelse ved den Tekniske skole (kunstfag) i Stockholm.

Han var fra begynnelsen ornamentskulptør og arbeidet blant annet med restaureringen av domkirken i Uppsala i 1890-årene.^[7]. I løpet av sine studieår i Paris, 1897-1904 arbeidet han blant annet som treskjærer. Målet var imidlertid å få en skulptørutdannelse i Paris, der skulptøren Auguste Rodin inspirerte ham sterkt. På verdensutstillingen i Paris (1889) representerte han Sverige med en skulptur, «Uskyld». Studier ved Académie Colarossi ga resultater, og i 1902 fikk han gullmedalje på Parissalongen for sine arbeider «Modersorg» og «Linnea». Hans tidlige arbeider er preget av en myk, nesten animert form, blant annet i den unge nakne figur, for eksempel «Ungdom» fra 1911.

Eldhs Wennerbergstatue på Djurgårdsbrunnsviken ble avduket 30. april 1916 av Prins Eugen og i nærvær av kronprinprsessen og Gunnar Wennerbergs slektninger og hans mesén, John og Ellen Josephson.^[8]

Etterhvert utviklet Eldh en stil mot en kraftig realisme. Portrettbysten av kong Oscar II var den første i en lang linje av offentlig portretter av mange av hans tids kulturelle kjendiser. Her så vel som i monumentalverkene ser han mot en renere form, for eksempel skulpturer i hagen i Stockholms stadshus i 1923. «Forfatteren» (Strindberg), «Dikteren» (Gustaf Fröding) og «Maleren» (Josephson) er alle symbolske tolkninger av hans kunstnersyn. Større formlidelse er det i det Rodininspirerte Strindbergmonumentet i Tegnérparken i Stockholm fra 1916 (gips modell - hvor den fremtidige erkebiskop, Nathan Söderblom stod modell), der den store dikteren står på klippen som den forjettede titanen. Statuen ble støpt i bronse og kom på plass i Tegnérlunden først i 1942.

Kort tid etter at han kom tilbake fra Paris møtte han Elise Persson, og i 1907 fødte hun deres datter Brita. I 1921 flyttet han med sin kone og datter til California for å berede veien til det amerikanske markedet, men flyttet snart tilbake til Sverige. Etter hans død i 1954, spilte datteren en viktig rolle i etableringen av det fremtidige museum.

Carl Eldh var ved siden av Christian Eriksson og Carl Milles den mest ansatt billedhuggeren i Sverige i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Han jobbet sammen med et bredt spekter av kjente svenske arkitekter som var glade for å hyre ham inn som en skulptør, blant andre Ivar Tengbom, Erik Lallerstedt og Ragnar Östberg. Sammen med Ragnar Östberg hadde Carl Eldh oppgave med å dekorere stadshusträdgården med skulpturer. Eldhs største og siste utførte arbeider er «Brantingmomumentet» i relieff på Norra Bantorget, Stockholm. Gips-modellen var ferdig i 1942, men bronsestatuen kom ikke på plass før i 1952.

Carl Eldh er vurdert som den svenske arbeiderbevegelsens fremste billedhugger. Carl Eldh døde 26. januar 1954 er gravlagt på kirkegården på Kyrkhults kirke Blekinge.

Bildegalleri (verker i utvalg)

• 
  August Strindberg i Tegnérlunden, Stockholm
• 
  «Sangen» i parken, Stockholms rådhus
• 
• 
  Den unge Strindberg i skjærgården utenfor Carl Eldhs studio
• 
  Skulptur i Filmstaden i Råsunda
• 
  Carl von Feilitzen, 1909, Vedtorget i Jönköping
• 
  Ungdom, fornøyelsesparken i Gøteborg