Camillo Golgi

Camillo Golgi (født 7. juli 1843 i Corteno i kongedømmet Lombardia-Venetia i keiserdømmet Østerrike, død 21. januar 1926 i Pavia) var en italiensk lege (histolog og cytolog). Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1906 for sine oppdagelser av strukturer i nervesystemet. Flere strukturelle termer innen histologien bærer hans navn, blant annet Golgiapparatet, en organelle i eukaryote celler.

Camillo Golgi
Født		7. juli 1843[1][2][3][4] Corteno Golgi (Kongedømmet Lombardia-Venetia, Keiserdømmet Østerrike)[5][6][2][3]
Død		21. jan. 1926[2][3][4][7] (82 år) Pavia (Kongedømmet Italia)[5][6][2][3]
Beskjeftigelse		Cellebiolog, lege, nevrolog, professor, patolog, anatom, politiker, biolog, naturviter, universitetslærer
Embete		Senator of the Kingdom of Italy (1900–1926)
Akademisk grad		Dr.med. (1868)
Utdannet ved		Ugo Foscolo - Pavia[4] Universitetet i Pavia (1860–1865) (akademisk grad: laurea, studieretning: medisin)[4]
Ektefelle		Lina Aletti
Nasjonalitet		Kongedømmet Italia (1861–1926) Keiserdømmet Østerrike (–1859) Kongeriket Sardinia (1859–1861)
Gravlagt		monumental cemetery of Pavia[1]
Medlem av		12 oppføringer Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Göttingens vitenskapsakademi Sovjetunionens vitenskapsakademi Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Kungliga Vetenskapsakademien Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL Académie nationale de médecine Royal Academy of Medicine of Belgium Accademia delle Scienze di Torino (1881–)[2]
Utmerkelser		Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1906)
Arbeidssted		Università degli Studi di Siena (1876–)[4] Universitetet i Pavia (1876–1918)[4]
Fagfelt		Neurovitenskap
Camillo Golgi på Commons

Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1906

I 1890 identifiserte malariaens tre forskjellige sykdomsutløsere og utviklet en metode for å forografere parasittens utvikling.

Plate hengende ved Golgis hjem, Strada Nuova, Pavia, Italia

Nervesystemets Golgiceller

Golgi virket som lege ved et sykehus for uhelbredelig syke, der han med svært dårlig utrustning i 1873 oppdaget teknikken med å bruke sølvnitrat til å farge nervevev, en uvurderlig metode i den fortsatte forskningen på nervesystemet

Denne fargingen gjorde det mulig for ham å påvise en spesiell type nervecelle i hjernen («Golgicelle») med tallrike korte utskudd (dendritter) som gjør at den kan sammenbinde mange andre nerveceller.

Oppdagelsen av Golgicellene fikk den tyske anatomen Wilhelm von Waldeyer til å fremsette teorien om at nervecellen (nevronet) er nervesystemets grunnleggende enhet, noe som senere ble slått fast av spanjolen Santiago Ramón y Cajal og som innebar et viktig steg i utviklingen av den moderne nevrologien. Ramón y Cajal delte Nobelprisen med Golgi.

Golgis tegning av hippocampus.

aldrig i mitt liv troet det var mulig at fremstille så elegante og distincte præparater af nærvesystemet som jeg har seet her hos Golgi

Fridtjof Nansen etter å ha besøkt Golgi i 1886 for å lære fargeteknikken.^[8]