From Wikipedia, the free encyclopedia
Brook Farm-prosjektet, også kalt for «Brook Farm instituttet for jordbruk og utdannelse»,[1] eller «Brook Farm-assosiasjonen for industri og utdannelse»,[2] var et utopisk samfunnseksperiment i USA på 1840-tallet. Initiativtakerne var den tidligere unitaristiske presten George Ripley og hans hustru Sophia Ripley som 1841 startet eksperimentet på gården Ellis Farm i West Roxbury i Massachusetts.
Det var inspirert av transcendentalismen, en religiøs, litterær og filosofisk retning fra Boston-området i New England. Brook Farm ble opprettet som et aksjeselskap og man lovte deltakerne gevinstutbytte i bytte mot at alle utførte en like stor del av arbeidet på gården. Deltagerne mente også at ved at man delte på arbeidsbyrden skulle få tid til overs til å hengi seg til fritidsaktiviteter og intellektuelle interesser. På mange måter minnet dette samfunnet om hippienes sosiale jordbrukseksperimenter på 1960- og 1970-tallet, eksempelvis på Karlsøy i Troms. En annen inspirator for samfunnet var den utopiske franske sosialisten Charles Fourier.
Livet på Brook Farm bygde på en balanse mellom arbeid og fritid og ved at man arbeidet sammen var det til dette samfunnets beste. Hver deltaker fikk fritt velge hvilke arbeidsoppgaver de helst ville bidra med, og alle, også kvinner, hadde samme lønn. Samfunnets inntekter kom fra jordbruket, salg av håndlagde produkter og avgifter fra de mange besøkende. Den fremste inntekten var dog fra skolen som ble drevet av Sophia Ripley. Man hadde forskole, grunnskole og en universitetsforberedende skol. Skolen tok imot elever fra en rekke ulike land og hvert barn betalte en skoleavgift. Voksenundervisning var også tilgjengelig.
Brook Farm greide dog aldri å få til en stabil økonomi og hadde vanskeligheter med å få jordbruket til å gå med fortjeneste. I 1844 organiserte deltagerne samfunnet sitt etter Charles Fouriers sosialistiske prinsipper og begynte å utgi et tidsskrift, The Harbinger, et uoffisielt organ dedikert til å spre Fouriers idéer. I henhold til hans visjoner begynte samfunnet å bygge en ambisiøs struktur som ble kalt for Phalanstère.
Da den uforsikrede bygningskomplekset ble rammet av brann gikk samfunnet konkurs og klarte aldri å komme tilbake på beina igjen. Det ble helt stengt i 1847. Til tross for at den eksperimentelle samfunnet mislyktes, har mange av deltagerne i Brook Farm likevel sett tilbake til deres erfaringer med et positivt syn. Kritikerne av samfunnet var blant annet Charles Lane, som grunnla et eget utopisk samfunn kalt «Fruitlands». Nathaniel Hawthorne var en av grunnleggerne av Brook Farm, skjønt var ikke en sterk tilhenger av samfunnets idealer. Han skrev senere i fiksjonens form om hans erfaringer i romanen The Blithedale Romance (1852). Etter fiaskoen brente de øvrige bygningene etter hvert ned og det meste av området er i dag en gravsted.
Henry David Thoreau satte spørsmålstegn ved medlemmenes idealisme og skrev at «Som for disse samfunnene, jeg tror jeg heller hadde beholdt ungkarens hall i helvete enn å gå til bords i himmelen.»[3] Selv Sophia Ripley stilte senere vemodige spørsmål om deres opprinnelige optimisme, og refererte til den som «barnslig, tom & trist».[4] Som med andre tilsvarende samfunn ble Brook Farm kritisert for at det var en fare for at kjernefamilien ble brutt opp grunnet dets fokus på å være et storsamfunn.[5] Charles Lane mente at deltakerne i Brook Farm levde en livsstil som ikke krevde nok oppofringer fra deltakerne, og at de «forspilte deres ungdom og dagene på et miserabelt, muntert og overfladisk vis.»[6]
Mange utenfor samfunnet var kritiske til samfunnet, særlig avisene. The New York Observer, eksempelvis, antydet at de under påskuddet av et ønske å fremme orden og moral forkastet ekteskapet som institusjon, og istedenfor den guddommelig lov erstattet den med «pasjoner» som regulator for samkvemmet mellom kjønnene.[7] Kritikeren Edgar Allan Poe uttrykte sine følelser for samfunnet i en artikkel kalt «Brook Farm» den 13. desember 1845 i Broadway Journal. Han skrev at han hadde «oppriktig respekt» for gruppene og for dens tidsskrift The Harbinger som var satt sammen av «en gruppe velleste personer som ikke ønsket å gjøre noen skade — og som, kanskje, ikke kan gjøre noe mindre.»[8]
Brook Farm var likevel på mange måter både moderne og langt forut sin tid. Kvinner hadde muligheten til å ekspandere hinsides deres typiske sfærer av oppgaver og deres arbeid og innsats ble høyt verdsatt.[9] De hadde de oppgaver som var typiske for andre kvinner i samtiden, som forberedelse av matlaging og delt husholdning, men imidlertid deltok kvinnene på markene under høstingen og mennene hjalp til med klesvasken i kaldt vær. Ettersom ingen enkelt religion kunne pålegge sin tro på andre i samfunnet, var kvinnene tryggere for den typiske patriarkiske undertrykkelsen datidens religion var assosiert med.[9] Ettersom samfunnet plasserte stor fokus på den enkeltes frihet, var kvinnene selvstyrte i henhold til deres ektemenn og de kunne også eie aksjer i samfunnet på lik linje med mennene.[10]
Kvinnene spilte også en viktig rolle i å skaffe inntekter til samfunnet. Mange la ned tid og arbeid i hva som Brook Farmer Marianne Dwight har beskrevet som «elegante og smakfulle luer, kapper, halsbånd, og så videre» som ble solgt i butikkene i Boston.[9] Andre malte lampeskjermer for salg.[11] Kvinnene kunne gå på skole og på grunn av at det var godt kjent at kvinner fikk undervisning på Brook Farm fikk de besøk av mange kvinnelige forfattere og skribenter. George Ripleys hustru Sophia, som hadde skrevet frittalende feministiske essay for The Dial om kvinner før hun flyttet til samfunnet,[12] var selv meget godt utdannet og underviste i historie og fremmedspråk.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
