Remove ads
Blodigle (Hirudo medicinalis L. 1758) eller legeigle er en leddorm med tre kjever. Den kan forveksles med hesteigle (Haemopis sanguisuga), men hesteigla kan ikke bite gjennom menneskehud. Blodigla finnes i næringsrike vann langs kysten fra Oslofjorden til Nordmøre. Arten er ikke spesielt hardfør, og det er usikkert om den egentlig hører hjemme i norsk natur, eller har fått menneskelig hjelp til spredningen, fordi iglene var verdifulle i medisinsk sammenheng. Uansett har spredningen foregått for flere hundre år siden.
| Blodigle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Nomenklatur | |||
| Hirudo medicinalis Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| blodigle[1] (legeigle) | |||
| Hører til | |||
| igler, leddormer, protostomier | |||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste: | |||
 LC —
Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | vann | ||
| Utbredelse: | nesten hele verden | ||
Blodigla er en fredet art siden 2001, og dermed «fredet mot direkte skade og ødeleggelse, innsamling og annen form for direkte etterstrebelse». I 2021 ble den kategorisert som «livskraftig», og dermed ute av Norsk rødliste for arter.[3]
Remove ads
Blodigla er hermafroditt, og legger egg. Ungene likner de voksne i mindre utgave. Blodigla kan gjøre seg tilnærmet flate og svømme elegant gjennom vannet, eller se ut som en pølse når de er fulle av blod. De har sugeskåler i begge ender, og kan flytte seg bortover på land med disse. Blodigla har tre kjever med tenner, og lever av blod som den suger fra dyr og mennesker, også frosker og padder. Blodigla suger seg fast og biter seg gjennom huden, samtidig som den skiller ut et antikoagulerende stoff, hirudin, som tilføres verten. Blodigla etterlater et Y-formet merke i huden. Såret vil blø en stund etter at igla har sluppet taket. Ett måltid i året er tilstrekkelig for blodigla. Det er dokumentert at individer kan oppnå en alder av 30 år.[4]
Remove ads
Man antok en periode at blodigla var utdødd i Norge, men undersøkelser på begynnelsen av 1990-tallet viste at det var bestander i en del vann på Sør-Vestlandet. Blodiglelokaliteter er nå påvist en rekke steder langs kysten fra Oslofjordområdet til Sunnmøre. Mange steder der det er påstått å finnes blodigler, viser disse seg ved nærmere undersøkelse av være hesteigler (Haemopis sanguisuga).
Blodigla ble brukt til årelating helt tilbake i det gamle Egypt der leger anbefalte behandlingen for de fleste sykdommer, mens folk som Demi Moore har brukt årelating som «detox» i moderne tid.[5] Tyske studier foretatt i 2011 med blodigler som behandling for knær angrepet av slitasjegikt, viste svært positive resultater sammenlignet med andre typer behandling.[6][7]
Bartskjæreren var kirurgen blant middelalderens håndverkere, og behersket kunsten å årelate sine pasienter. Blodiglene var ett av bartskjærerens redskaper. Fra omkring år 1300 var det innvandring av tyske håndverkere til norske byer.
På 1800-tallet ble blodiglene også benyttet på sykehus. I 1850 ble det brukt 100 millioner blodigler på sykehusene bare i Paris. Florence Nightingale brukte blodigler i behandling av pasienter, og i den første norske lærebok i sykepleie fra 1877 er bruk av blodigler utførlig beskrevet. Forfatteren advarer mot forblødning etter iglesetting på mindreårige: «Det har ikke saa sjelden hendt at man om Morgenen har funnet Barnet dødt og svømmende i Blod».[8]
Kunnskap og tradisjoner har levd videre i folkemedisinen helt opp til vår tid. «Igle- og koppekoner» var en egen kategori i Adressebok for Oslo i årene før og etter år 1900.[9] [10]
Blodigler er en droge som var i salg på apotekene til inn på 1900-tallet. Man hadde spesielle iglekrukker til å oppbevare levende blodigler på. Det fortelles om hvordan gutter kunne skaffe seg ekstrainntekter ved å senke kroppen sin i et tjern der det var igler og la dyrene bite seg fast, slik at de kunne samles på et glass og selges til nærmeste apotek. Helt fram til 1959 var igler å få kjøpt på enkelte norske apotek.
Blodigler til medisinsk bruk ble også produsert i oppdrettsanlegg, slik Peter Møller ved Lilleborg gjorde omkring 1850.[11]
I Bergen ble blodigler solgt fra apotek fram til 1930-årene. De ble levert på glass med saltvann, og for å få igla til å bite, kunne man smøre litt rømme på huden. Etter bruk kunne igla legges tilbake i glasset med saltvann, og returneres til apoteket. Den fordøyde sitt måltid, og når den ble slank, kunne den igjen lånes ut til bruk.[12]
I 1980-årene fikk blodiglene fornyet aktualitet i forbindelse med kirurgi, ved påsying av legemsdeler. Det vanskelige er å få blodomløpet i gang igjen, og tilførsel av blod til en påsydd kroppsdel er det enkleste. Blodigler kan sørge for å fjerne blod fra en påsydd finger, til også venene fungerer.[13]
Remove ads
Tradisjonen med bruk av blodigler holder seg fortsatt i Øst-Europa. På Internett kan man i flere land finne medisinske institutter hvor det tilbyes blodiglekurer. Fra oppdrett i Tyrkia kunne det i 2020 fortsatt kjøpes blodigle.
Det norske navnet «blodigle» stammer trolig fra tysk Blutegel, på samme måte som det svenske blodigel. Navnet kan ha kommet til Norge med tysk håndverkskultur knyttet til bartskjærerfaget i middelalderen. På dansk brukes lægeigle[14] som er i overensstemmelse med det latinske navnet.[15]
«Blodigle» høres mer fryktinngytende ut enn «legeigle», som enkelte biologer har begynt å bruke. Men det norske navnet «blodigle» har lange tradisjoner og stor folkelig utbredelse, ikke minst i de deler av landet der arten lever.[1]
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads