Betalingsvillighet er generelt sett den maksimale verdien som en person er villig til å betale, ofre eller bytte for å anskaffe et gode. Varen eller godet kan være et som omsettes i et marked, eller det kan være et gode der det ikke finnes noe marked, slik som en offentlig strand eller et naturvernområde. For å finne verdien av slike goder finnes det ulike teknikker; bl.a. spørreundersøkelsesmetoden, reisekosnadsmetoden og skadekostnadsmetoden. En fjerde metode er den såkalte flermåls nytteanalysen. En regner at verdien av slike goder har tre viktige komponenter: bruksverdi, opsjonsverdi og eksistensverdi. I Norge har særlig Arne Carlsen, Ståle Navrud, og Fred Wenstøp arbeidet teoretisk og praktisk med å utvikle metoder for å finne betalingsvilligheter for goder der det ikke finnes noe marked[1][2]
Med denne metoden lages en spørreundersøkelse der godet beskrives som om det kunne omsettes i et marked (på engelsk Contingent valuation). De som skal svare på undersøkelsen får ofte alternative svar, f.eks 100 kr, 200 kr, 400 kr, osv. En annen måte å spørre på, er å stille spørsmålet som om det var et referendum: "Er du villig til å betale x kr som en engangsbetaling for å bevare Rondane nasjonalpark?". Beløpet x får da ulike verdier i ulike spørreskjema. I tillegg til spørsmålene om kronebeløp er det vanlig å ha et "vet-ikke" alternativ. Betalingsvilligheten beregnes deretter ut fra de svarene som foreligger, for eksempel som en gjennomsnittsverdi. Det finnes ulike måter å forbehandle svarene på, som fjerning av ekstremt høye verdier og måter å behandle "vet-ikke" svarene på. Spørreundersøkelser har blitt kritisert på flere måter. Én er at personene som svarer oppfatter godet som noe de gjerne støtter, og krysser av det beløpet de gjerne bruker til et slikt formål, uten at det reflekterer verdien av godet. Et annet argument er at mange personer vil svare strategisk dersom de ønsker å beholde godet, siden de vet at de ikke kommer til å betale beløpet i virkeligheten. Spørreundersøkelsen vil i alminnelighet fange hele betalingsvilligheten.
Med denne metoden stiller en spørsmål til dem som faktisk har kommet for å besøke et gode (f. eks. en nasjonalpark) om hvor langt de har reist og hvor lang tid de har brukt på reisen. Disse opplysningene gir grunnlag for å beregne hvor mye godet faktisk er verd for de som besøker det. Betalingsvilligheten en da finner er bare en del av den totale betalingsvilligheten, en vet ikke hvor mye de som ikke besøker godet er villig til å betale (eksistensverdi, opsjonsverdi)
Verdien av et gode kan også beregnes som kostnadene ved å gjenskape godet dersom det blir ødelagt. For eksempel, dersom en strand blir tilsølet med olje, vil verdien av stranden svare til kostnadene ved å rengjøre stranden.
Denne metoden skiller seg noe fra de øvrige. Her vil verdien av et gode fremkomme indirekte ved at verdien av godet stilles opp mot en rekke andre mål som involverer godet. Et eksempel er tiltak for å begrense oljesøl. Dersom beslutning om hvilke tiltak som skal utføres både involverer verdien av en strand som må renses og verdien av tiltakene (i kroner) vil betalingsvilligheten for stranden kunne finnes indirekte. Flermåls nytteanalyse ble introdusert som et praktisk redskap av Keeney og Raiffa[3]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
