ansiktshår på overleppen From Wikipedia, the free encyclopedia
En bart er hårvekst mellom overleppa og nesa. Friserte eller stelte barter kalles også mustasjer. Barter kommer med skjeggveksten i puberteten og forekommer hos unge gutter og menn. Hårveksten varierer imidlertid fra person til person og mellom folkegrupper, og også kvinner kan ha antydning til bart. Bartemotene har, som skjegg- og hårfrisyrene, variert stort gjennom tidene.
Ordet bart, ofte også i flertallsformen barter på grunn av de to delene, kommer fra tysk og stammer fra det norrøne barð. Det betød opprinnelig «skjegg», i entall gjerne «overskjegg» eller «store barter». Ordet tilsvarer engelsk beard og tysk Bart som fortsatt betyr «skjegg». Bart er etymologisk også i slekt med børste og barde.
Mens bart bare beskriver selve hårveksten på overleppa, brukes mustasje om en bart formet eller stelt gjennom frisering, voksing og liknende. Mustasje er et ord som har kommet til norsk fra fransk og italiensk der det er dannet av det greske mystax som betyr «overleppe». Mustasjer brukes på norsk særlig om store knebels- eller snurrebarter.
_by_Elliot_and_Fry_-_02.jpg)
Bartebruken har som frisyrene og klesdraktene, variert stort i forskjellige perioder, områder og kulturer. Mens babylonerne og andre kulturfolk fra samme område bar langt krøllete skjegg, var oldtidens egyptere, grekere og romere glattbarberte. I folkevandringstiden og middelalderen kom andre skikker i Europa, påvirket både øst- og nordfra. Bartebruken blant de franske gallerne kan nevnes spesielt. I Vest-Europa var barter vanlig for velkledde både i barokken og på 1800-tallet, og seinere blant hippier og «myke menn» med viltvoksende helskjegg på 1970-tallet.
På begynnelsen av 1900-tallet representerte for øvrig store, kraftige barter både den gamle moten, men også radikal politikk, mens små, velfriserte representerte det nye. I den hvite, amerikanske populærkulturen fra 1930-tallet og framover har barter særlig blitt forbundet med «utlendinger», for eksempel fra det europeiske kontinentet. I den vestlige herremoten etter første verdenskrig har barter ikke vært vanlig for velkledde herrer.
I Kina og andre steder i Det fjerne østen har lange barter og skjegg vært tegn på autoritet og visdom som kommer med alderen. Karakteristisk er de tynne «flagrebartene», ofte båret sammen med hårpisk, en mote fra mandsjuene som ble påbudt under Qing-dynastiet fra 1644 til 1912.
I visse religioner er det påbudt å bære skjegg og barter, for eksempel i sikhismen og retninger innen islam og jødedommen.
I mange miljøer oppleves barter og skjegg som mer mandig enn det å være glattbarbert. Ansiktshår kan gi assosiasjoner både til styrke og virilitet, men også modenhet og høy alder, autoritet og klokskap. Det kan samtidig virke upraktisk, gammeldags og ureinslig. I enkelte muslimske miljøer kan glattbarberte menn oppleves som mer kvinnelige enn menn med bart, og noen pakistansk-norske menn anlegger derfor bart før de reiser til Pakistan på besøk. Derfor assosieres barter særlig med arabisk og muslimsk kultur, men også søreuropeisk og latinamerikansk. Motsatt er det eksempler på at vestlige bedrifter, for eksempel Disney-konsernet, har nedlagt forbud mot barter og skjegg hos ansatte som skal representere firmaet utad og ha kontakt med kunder og publikum. Flere ganger i historien har for øvrig velstelte barter blitt regnet som mer jålete og forfengelig enn helskjegg.
 Den tyske nazistiske diktatoren Adolf Hitler, og den britiske filmkomikeren Charlie Chaplin, gjorde sin karakteristiske bartetype verdensberømt. Deres velfriserte, svarte, firkantede pensel- eller tannbørstebart var ikke helt uvanlig i samtiden, men utviklet seg etter hvert til et visuelt varemerke for disse bærerne. Slike barter blir derfor ofte kalt «hitlerbart» eller «chaplinbart». Den lille, firkantede barten ble populær i Tyskland i 1920-årene, angivelig som en slags protest mot at keiser Vilhelm 2., som hadde stor, «gammeldags» knebelsbart, hadde ledet tyskerne inn i første verdenskrig og sviktet. Sammen med skråkjemmet pannelugg ga barten Hitlers ansikt et visuelt slående utseende og barten fikk en slags signaturfunksjon. For Chaplin var imidlertid penselbarten en del av det komiske kostymet hans. Da han tok i bruk den for første gang i 1914, bestod den av svart kreppapir. Skuespilleren var for øvrig glattbarbert utenom filmingen. På grunn av sterkt negative assosiasjoner til Hitlers terrorregime er dette en av få bartetyper som siden er nesten ubrukelig. |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
