Bølareinen
bergkunst i Trøndelag From Wikipedia, the free encyclopedia
Bølareinen er hovedmotivet i et større helleristningsfelt i Stod i Steinkjer kommune, noen ganger omtalt som Bølafeltet. Bølareinen har blitt nevnt som «trolig den mest kjente av alle norske helleristningsfigurer»,[1][2] og som «den flotteste ristning vi har i landet.»[3]
| Bølareinen | |||
|---|---|---|---|
 Bølareinen forestiller ei simle i naturlig størrelse, 180 cm lang og 136 cm høy | |||
| Land |  Norge | ||
| Nettside | bolarein | ||
 Bølareinen 64°08′45″N 11°56′18″Ø | |||
Bølareinen ble oppdaget i 1842. Siden 1969 har det i flere etapper blitt påvist flere andre figurer på helleristningsfeltet, slik at det nå består av rundt 30 figurer, samlet i fire grupper. De største og mest tydelige figurene er rein, bjørn, elg, en sjøfugl og en skiløper. Ristninger av denne typen kalles veideristninger. De kan være knyttet til jaktmagi, eller til markering av jaktterritorium. Museet Saemien Sijte overtok driften av Bøla kafé ved parkeringsplassen i 2017, og dette har bidratt til at feltet nå også tolkes i lys av samisk historie i området.
Bølafeltet ligger ved Valløya i Stod, like ved stedet der den lille elva Bøla renner ut i Snåsavannet.
Ristningene er datert til 3400–3200 år f.Kr.,[4] og stedet lå på den tiden ved strandkanten av Trondheimsfjordens innerste del. På den tiden var Snåsavatnet en del av Trondheimsfjorden.[5] Sjøen gikk like nedenfor der ristningene er plassert, 35–40 meter over dagens havoverflate. På grunn av landhevningen er Snåsavatnet ikke lenger en del av Trondheimsfjorden. Da ristningene ble laget, var berghammeren et lavt nes som strakte seg ut i den fjordarmen som Snåsavatnet dengang utgjorde.[6]
Den svensk arkeologen Gustaf Hallström oppga i 1908 at bonden Aage Valløen fant reinsfiguren «för omkr. 70 år sedan», når han flekket mose av berget mens han arbeidet med å anlegge et kvernhus her. Arkeologen Gutorm Gjessing[2] og andre gjentar Hallströms opplysninger. Kalle Sognnes, også arkeolog, bygget på lokale informanter da han i 2007 korrigerte Hallströms opplysninger: reinen ble oppdaga i 1842, av Benjamin Vikran fra gården Vikran.[7]
Den første form for dokumentasjon av reinsfiguren var en tegning omkring 1870, som er tilskrevet journalist David Habel.[7] Rektor Knut Henrik Lossius fra Trondheim publiserte opplysninger i 1896 (svært summarisk), 1897 og 1898 i Vitenskapsselskapets skrifter og Fortidsminneforeningens årbok. Den første bredere undersøkelse ble gjort av Hallström i 1907.[8] Agnes Schulz undersøkte Bølareinen i 1934, og hennes observasjoner er innarbeidet i Gjessings oversiktsverk i 1936.[2] Professor Kalle Sognnes har arbeidet med feltet i flere omganger fra 1979 til ut på 2000-tallet.
Landskapet rundt figurene har forandret seg grunnleggende flere ganger i løpet av 1900-tallet. Da Nordlandsbanen ble anlagt i 1920-åra, ble banen lagt på ei fylling forbi stedet. Dermed mistet bergkunstfeltet den visuelle kontakten med Snåsavatnet.[9] Da riksveien 763 ble anlagt, ble Bøla-elva senket med 1–2 meter der den passerer under veien. Dette har gitt kraftigere vannføring og noe mer erosjon langs bekkeløpet.[9] Tidligere rant bekken over berget, slik at den ved normal vannføring berørte bakdelen av Bølareinen. Dette bekkeløpet er nå stoppet av en ledemur i betong, for å beskytte jernbanelinja mot erosjonsskader.[9]
Bølareinen er risset inn på en vertikal bergflate langs elva Bøla med hodet mot Snåsavatnet. Figuren viser et helt reinsdyr i full størrelse, 180 x 136 cm, der bare den nederste delen av framfoten mangler — trolig på grunn av forvitring. Linjene er rundt 2 cm brede, og konturen er fylt ut med prikkhogging, som kanskje skal forestille pels. De tilsammen 8 meter med konturlinje i reinsfiguren er konturhugd med markerte linjer som har u-formet tverrsnitt. Furene er trolig banket ut med et spisst steinredskap.[10] I samisk kultur oppfattes reinfiguren som ei simle (aaltoe) eller som en staajne, et dyr i en mellomtilstand mellom simle og bukk.[9]
Ved siden av bølareinen finnes to uspesifiserte dyrefigurer. Amatørarkeologen Hans Midbøe oppdaget i 1969 en dyrefigur 6 meter ovenfor reinen. Denne er 60 høy bred, og 55 cm høy.[11][12] En annen figur ble påvist av Sognnes i 1980; en halv meter til høyre for reinen finnes noen ristninger på 50 x 55 cm; trolig et lår av et hjortedyr.[11][13]
Elgen befinner seg 50 meter oppstrøms for reinen. Den er 41 cm lang, og 36 cm høy, og befinner seg på slakt berg. Den ble oppdaget i 1990-åra av en gruppe arkeologistudenter på ekskursjon.[7][14][15]
Bjørnen er rundt en halv meter høy og en meter bred. Den befinner seg rundt 20 meter fra reinen, på en vertikal bergvegg. Bjørnen ble oppdaget omkring 1970.[7] Den er skapt med grunne linjer, og dette er trolig forklaringen på at den er frostsprengt og ufullstendig. Figuren mangler bein og snuteparti, og har brutte linjer i nakken og ved halen.[11][13]
Skiløperen eller «Bølamannen» er et menneske i profil som står lett fremoverlent i en båt, på en kort ski eller truger. Sikksakklinjene som forbinder foten taler for at ski eller truge er mest sannsynlig. Figuren befinner seg på en hovedsakelig flat bergflate, og er 148 cm høy, og skien 127 cm lang. Personen er tegnet i profil, med en sammenhengende omrisslinje. I hånden holder figuren en tjukk stav. Foten er plassert oppe på skien. Hodet er lite og mangler særtrekk slik som øyne og ører.[16] Skiløperen ble oppdaget våren 2001 av Jens Bjarne Mohrsen.[7][14]
Fuglefiguren ble funnet samtidig med skiløperen i 2001. Fuglen er en langhalset sjøfugl, om lag 50 cm lang. Det finnes muligens rester etter flere fugleristninger like ved.
Sognnes konstaterer i en oversiktsartikkel i 2007 at feltet i og med de mange nye funnene fra 1969 til 2001, har utviklet seg til en av de største samlingene av veideristninger i Trøndelag. Hjortedyr og sjøfugler, som er de vanlige figurene i området, er kjent fra andre felt med veideristninger, mens skiløperen er en unik figur. Skiløpere er i seg selv sjeldne, og størrelsen gjør denne skiløperen unik i Nord-Europa.[7] Sognnes mener også at det meste som har vært av ristninger i dette området, har gått tapt. Dels gjennom forvitring, og dels gjennom slitasje ved trafikk i området.[7]
Man er enige om at plasseringen av ristningene er bevisst og strategisk ved et elveutløp i fjorden.[9] Plasseringen og funksjonen kan være knyttet til jaktmagi, eller til markering av jaktterritorium.[9][17] Men generelt kan man si at jegerfolket brukte bergkunst-bildene til å kommunisere med byttedyrene, og/eller med landskapet rundt.[9] Sognnes antyder at ristningene har vært laget innenfor en jegerkultur som reiste i båter mellom ulike jaktlokaliteter rundt Beitstadfjorden/Snåsavatnet.[6]
Det er usikkert om dette har vært en strandlokalitet på samme måte som andre veideristninger rundt Trondheimsfjorden, men det er enighet om at plasseringen i forhold til elveløpet har vært gjennomtenkt og bevisst.[7] Plasseringen av bergkunstfelt ved den siste store fossen i elva før den når ut til fjorden er kjent fra flere steder i Sverige.[9] Bergkunst som er plassert ved fossebrus kan ha ha blitt brukt i en sjamanistisk praksis, hvor fossebruset har vært et av flere virkemidler for å bringe sjamanen, kanskje en samisk noaidi, inn i transe.[9] I samisk religion er det en vanlig tanke at Tjatseolmai, vannets hersker, var nærværende ved rennende vann.[9][18] Kanskje kan bjørnefiguren ha vært en fysisk representasjon av Tjatseolmai.[9] Sameforskeren Ernst Manker mente at alle typer betydningsfulle steder i landskapet kunne oppfattes som et hellig sted innenfor en samisk animistisk forestillingsverden.[19]
Noen vintre fryser Bøla-elva til og dekker noen av figurene. Denne innkapslingen av bildene i isen kan ha vært en del av begrunnelsen for å plassere figurene her, og ha inngått i fortellingen om stedet.[9][20]
Bølafeltet omfatter både bilder av store byttedyr som elg og rein, og små byttedyr som sjøfugler. Sognnes mener at avbildninger av store dyrearter som elg og hvaler kan ha blitt laget av respekt for dyrenes krefter og egenskaper, mer enn fordi de var vanlige byttedyr.[6]
Gitt at den store reinfiguren er ei simle, kan figuren muligens også oppfattes som del av en fruktbarhetskultus. Mange bergkunstfigurer av elg er også av hunndyr.[9]
Feltet ligger langs fylkesvei 763, på sørsiden av Snåsavatnet, noen hundre meter overfor vatnet.
I 1992 ble Bølabua bygget som serveringssted og utsalgssted for lokalt håndverk og suvenirer.[21] Bølabua ble organisert som et aksjeselskap med om lag 25 lokale interessenter.[22] I 2003-sesongen var det mellom 20 000 og 30 000 besøkende ved Bøla.[23] Høsten 2017 overtok det sørsamiske museet Saemien Sijte driften av Bøla kafé.[24][25] Bøla kafé er åpen i sommersesongen fra juni til august.[26][27]
Med utgangspunkt i Bøla kafé er det anlagt en 3,5 km lang tursti kalt «Bølastien» i området.[28]
Bølareinen inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.[29]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
