tønnemaker From Wikipedia, the free encyclopedia
En bøkker, bødker eller tønnemaker er en håndverker som lager og reparerer tønner, fat og andre runde eller ovale kjørler av breie trestaver som holdes sammen av utvendige band av tre eller metall. Teknikken eller håndverket kalles bøkring. Det likner på lagging som er en egen teknikk for å lage kar og bøtter av staver.
Bøkkerens produkter var nødvendig emballasje for oppbevaring og transport av varer som vin og spekesild, og i enhver husholdning fantes flere typer kjørel laget av bøkkere.
Ordet stammer fra det middelnedertyske Bödeker, et ord dannet av bodik som betød «kar». Yrkesbetegnelsen har gitt opphav til slektsnavn som Bødtker i Norge, Bødker, Bødtcher, Bøttger i Danmark og Böttcher i Tyskland.
Bøkker kan også kalles «tønnemaker»[1] eller «tønnebinder». Bøkker kalles Böttcher, Küfer eller Fassbinder på tysk, cooper på engelsk og tunnbindare på svensk.
«Å falle i staver» - dvs. bli åndsfraværende, falle i tanker - er et uttrykk fra bøkkerfaget.[2] Ei tretønne kan falle i staver, helt bokstavelig talt.
Fra middelalderen av var det vanlig å oppbevare mat og drikke i tønner av ulike slag, noe som gjorde at bøkkere var en stor yrkesgruppe i flere hundre år. På denne tiden overtok tre for keramikk som materiale for transport av flytende gods, og det hadde den store fordel at emballasjen ikke så lett ble slått i stykker. Skarpe og presise redskaper til trearbeide var en forutsetning for å produsere slike beholdere. I Sør-Europa var vin en viktig vare, i Nord-Europa var sild i saltlake viktig. På kontinentet var eik bøkkernes viktigste materiale. Tyske illustrasjoner fra 1500-tallet er en viktig kilde til bøkkerhandverkets historie i middelalderen. Bøkkerfaget i Norge hentet impulser fra Nederland og Nord-Tyskland.
I USA ble bøkkerhåndverket industrialisert. Her var arbeidskraften kostbar, og en forsøkte derfor å erstatte bøkkerens gamle håndverktøy med maskiner. Fordelen med disse var blant annet at de kunne betjenes av ufaglærte. Slike maskiner ble i flere tilfelle introdusert i Norge av hjemvendte norskamerikanere. Maskinene kunne brukes i gamle håndverksbedrifter for å rasjonalisere driften. Det ble også etablert større tønnefabrikker. Særlig til masseproduksjon av sildetønner ble disse fabrikkene viktige.
_(2).jpg)
I Norge var sildetønner det viktigste produkt for bøkkerne, ved siden av tønner til rogn og stamper til line. Store mengder sild skulle hvert år saltes i tønner, det meste for eksport. Bøkkerfaget hadde derfor særlig mange utøvere i enkelte byer på Vestlandet, som Flekkefjord, Haugesund, Bergen, Ålesund og Kristiansund. Faget hadde sine konjunkturer i takt med sildeperiodene. På Østlandet var faget i større grad tilpasset et jevnt behov for kjørler til husholdninger og melkestell.
I takt med fangst og omsetning av sild fikk faget et stort oppsving i Rogaland på 1800-tallet. I 1845 var det 45 bøkkere i Stavanger, og antallet var mer enn firedoblet i 1880.[3]
Tønner ble også brukt som emballasje for industriprodukter; på Rjukan hadde Norsk Hydro lenge egen fabrikk for å lage tønner til kunstgjødsel.
Bøkkerfaget var utbredt i Norge fram til 1930, men nye metoder for emballering, samt maskinering av deler av prosessen gjorde at behovet for utøvere sank raskt. Emballasje av plast tok over markedet for bøkkerens produkter; dette skjedde litt etter litt midt på 1900-tallet, ikke bare i Norge, men på global basis. På 1960-tallet ble de fleste fabrikkene i Norge nedlagt, Da hadde plasten overtatt all produksjon av tønner til nedlegging av sild.
Under første verdenskrig døde yrket nesten ut. Bøkkere var også kjent som kipere (fra tysk Küpe = tønne),[4] og fremdeles ligger Kippersmauet på Nordnes i Bergen.[5] I Skuteviken i Bergen var den såkalte «kippermusikken» fast innslag i nyttårsfeiringen frem til bergensbrannen i 1916. Da hadde det vært tradisjon i over hundre år at deltakerne samlet seg på Skutevikstorget nyttårsaften, gjerne utkledd som til karneval. Folk trommet på bøtter, blikkspann og kjeler, blåste i fløyter og slo på instrumenter som ble kalt «kikhoster», der bråket kom fra lokk med bjeller på som ble smelt sammen, og strenger spent over en boks med småstein eller spiker som raslet når en slo på strengene. Flokken marsjerte oppover Skuteviksveien gjennom Steinkjelleren og Øvregaten ned til Torgallmenningen. Mange sluttet seg til opptoget underveis, og avhengig av været kunne bråket pågå i noen timer, for dette årvisse rabalderet var noe politiet så stort på.[6] I dag lever denne folkefesten videre i Florø som «kjippen».[7]
Det er få bøkkere igjen i landet, i 2016 var det kun fire med håndverksbrev,[8] men det er stadig et lite, men viktig, marked for faget. og faget ble tatt ut av lærlingeordningen . Vinmonopolet tok initiativ til å få faget innført igjen i 1994. Eikefat er en nødvendig del av norsk akevittproduksjon, og blant annet Vinmonopolet har behov for vedlikehold og restaurering av sine fat og såkalte liggere. Gode eikematerialer til staver er stadig vanskeligere å få tak i, og vedlikehold av gamle fat desto viktigere.
Bøkkerfaget er (pr. 2016) med på Utdanningsdirektoratets liste over små og verneverdige håndverksfag. Dette innebærer blant annet at bedrifter innen faget mottar utvidet støtte fra fylkeskommunen når de tar inn nye lærlinger.[9]
Både i Feda i Kvinesdal, i Fusa og Samnanger i Hordaland finnes bøkkerverksted som lager tønner på gamlemåten. Hagevik Tøndefabrikk på Vågsøy i Måløy ble i 1994 vernet av Riksantikvaren som eksempel på en tønnefabrikk i Norge.
Av bevarte bøkkerverksteder i Norge må fremheves Nordmøre Museums verksted på Voldbrygga ved Vågen i Kristiansund. Dette verkstedet er bevart i sin helhet, med verktøy og maskiner og er dessuten godt dokumentert ved intervjuer med bøkkere som har arbeidet her og i andre bøkkerverksteder i Kristiansund.[10]
Bøkkerens produkter var satt sammen av to typer råmaterialer: Staver, bunner og gjorder. Staver og bunner lages av bord av tre, eik brukes til finere og varige produkter, mens furu brukes til tønner for engangsbruk. Produksjon av tønnestaver for salg til bøkkerverkstedene var viktig i mange skogsbygder på Vestlandet og på Sørlandet.
Tønnebanda eller gjordene har fra slutten av 1800-tallet helst vært laget av jern, men ble opprinnelig laget av tre, helst hassel. Tønnebandproduksjon for bøkkerne var lenge en egen bivirksomhet for bønder med egnet hasselskog, som ble kalt for bandaskog.
En bøkker må kunne ta ut egnede materialer, bearbeide materialene til tønnestav og forme dem i en stavkrakk. Stavene tilpasses, og deretter tettes, for eksempel med siv, mellom stavene der det trengs. Tønnestavene trekkes sammen i toppen etter å ha blitt varmet opp for å bli føyelige. Tønnebånd slås så på plass med mokker og sleggert. Topp- og bunnbånd settes først endelig på etter at lokket er kommet på plass i egen fals.
I Norge i dag er utdannelsen til bøkkerhandverket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk, bygg- og anleggsteknikk eller Teknikk og industriell produksjon. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk, bygg- og anleggsteknikk eller Teknikk og industriell produksjon, og andre skoleåret er Vg2 Design og trearbeid. Utdanningen avsluttes med en svenneprøve.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
