Arvefølgen til den britiske tronen

Før endringene i 2013 var arvefølgen fastsatt av Act of Settlement fra 1701. Arvefølgen var basert på protestantiske etterkommere etter Sophia av Hannover.^[1] Katolikker kunne ikke arve tronen, heller ikke en protestant som var gift med en katolikk. Menn gikk foran kvinner.

Under samveldelandenes toppmøte i Perth i 2011 ble regjeringssjefene i de 16 samvelderikene enige om å endre reglene for arvefølgen slik at døtre likestilles med sønner. Endringen skulle gjelde framtidige barn av prins William.^[4] Samtidig ble det også enighet om at en arveberettiget som gifter seg med en katolikk, ikke lenger skal tape sin arverett.^[5] Endringen måtte bekreftes av lovvedtak for å tre i kraft.

Den 4. desember 2012 ble det kunngjort at alle samvelderikene hadde kommet til enighet om endringene i reglene om arvefølgen. Den britiske regjeringen la 13. desember 2012 fram et lovforslag for det britiske parlamentet om lik arverett for kvinner og menn, gjeldende for den som fødes etter 28. oktober 2011, samt oppheving av reglene om tapt arverett for den som gifter seg med en katolikk.^[6] Samtidig ble det foreslått at de seks nærmeste i arverekken må ha monarkens godkjennelse for å inngå ekteskap og at den som inngår ekteskap uten godkjennelse taper arveretten for seg selv og sine etterkommere.^[7] Tidligere måtte enhver etterkommer etter kong Georg II ha kongelig tillatelse til å inngå ekteskap for å beholde sin plass i arvefølgen.

Lovforslag om disse endringene i bestemmelsene om arvefølgen ble vedtatt av Underhuset 28. januar og av Overhuset 22. april. Loven fikk kongelig samtykke 25. april 2013.^[8] De nye bestemmelsene om arvefølgen ville tre i kraft når Lord President of the Council bestemmte det, etter at de femten øvrige samvelderikene hadde godkjent endringene.

I Canada ble en lov som godkjenner de britiske endringene vedtatt av parlamentet i mars 2013.^[9] I New Zealand ble et lovforslag om arvefølgen framlagt 18. februar 2013.^[10]^[11] Forslaget inneholder det samme som den britiske loven. I Australia ga alle delstater, unntatt Queensland, sin tilslutning til lovgivning på føderalt nivå om arvefølgen.^[12] Queensland la fram et eget lovforslag om arvefølgen.^[13] Etter at føderalregjeringen under ledelse av statsminister Julia Gillard gjorde det klart at den ville arbeide for å sette til side Queenslands vedtak,^[14] vedtok delstatsparlamentet i Queensland 2. mai 2013 en lov som overlot arvefølgespørsmålet til føderal lovgivning.^[15] Etter at Vest-Australia, som siste delstat, vedtok lov om arvefølge 3. mars 2015, fulgte også lovgivning på føderalt nivå. Australias parlament vedtok loven om arvefølge 19. mars 2015 og kongelig sanksjon ble gitt 24. mars 2015.^[16] Generalguvernør Peter Cosgrove kunngjorde at loven trådte i kraft 26. mars 2015.^[17]

Seks kongeriker vedtok egne lover om arvefølgen: Australia, Barbados, Canada, New Zealand, Saint Kitts og Nevis og Saint Vincent og Grenadinene. Ni av samvelderikene fant at det ikke var nødvendig med særskilt lovgivning i deres land: Antigua og Barbuda, Bahamas, Belize, Grenada, Jamaica, Papua Ny-Guinea, Saint Lucia, Salomonøyene og Tuvalu.^[18]

Visestatsminister Nick Clegg kunngjorde i Underhuset 26. mars 2015 at arvefølgeloven trådte i kraft i Storbritannia samme dag, og at det samme gjaldt øvrige kongeriker berørt av endringene.^[19]

Arvefølgen til den britiske tronen

Dagens arverekke

Bakgrunn

Referanser

Eksterne lenker

Wikiwand - on