femte bok i Det nye testamentet, omfatter 28 kapitler From Wikipedia, the free encyclopedia
Apostlenes gjerninger (Acta) er den femte boken i Det nye testamente i Bibelen. Den kommer etter de fire evangeliene. Det er en vanlig oppfatning at den er skrevet av den makedonske legen Lukas, forfatteren av Evangeliet etter Lukas. Boken fokuserer på starten på og spredningen av den kristne bevegelsen og det kristne budskapet. Den tar utgangspunkt i de første kristnes opplevelser på pinsedag, og fokuserer særlig på Paulus' virksomhet i middelhavsområdet, og hvordan kristendommen spredte seg fra å være et rent jødisk fenomen til å bli en bevegelse som også omfattet «hedninger».
Apostlenes gjerninger er en del av et dobbeltverk som består av denne boken og Lukasevangeliet. Dette kommer frem i prologen. Her vises det til den første bok, også dette en bok om Jesus som forfatteren har skrevet for Teofilos (Apg 1,1). Dette er en referanse til Lukasevangeliet, som også er tilegnet Teofilos, og den nære forbindelsen mellom disse to verkene kommer til uttrykk gjennom relativt enhetlige språk og stil, noe som lett forsvinner i oversettelsene til andre språk. Det er vanlig å bruke navnet «Lukas» om forfatteren, uten å ta stilling til spørsmålet om hvem forfatteren faktisk var.
Slik våre bibelutgaver nå ser ut, er de to bindene adskilt av Johannesevangeliet, noe som gjør at de ikke umiddelbart fremstår som ett verk. Dette skillet ble gjennomført allerede i den tidlige kirken. Lukasevangeliet kom inn i kirkens kanon som en del av en evangeliebok som inneholdt de fire evangeliene man bruker i dag. På den annen side fantes det rene Acta-manuskripter; senere ble Apostlenes gjerninger ofte overlevert sammen med de nytestamentlige brevene i en «apostelbok». I det følgende forutsette verkets opprinnelige enhet, og vender derfor tilbake til Lukasprologen, som sier noe om dette verkets særpreg. Denne prologen kan man oppfatte som en prolog ikke bare til Lukasevangeliet, men til hele dobbeltverket.[1]
|
I Lukasprologen kommer tre motiv fram:
Spørsmålet om hva Lukas mente med sin prolog kom i et nytt lys da forskningen i tiden etter den andre verdenskrig oppdaget at de nytestamentlige skriftene har flere berøringspunkter eller likhetstrekk med antikk vitenskapelig litteratur. Disse vitenskapelige verkene (mekanikk, medisin, farmakologi etc.) som det er overlevert store mengder av fra antikken, var lenge neglisjert i forskningen, simpelthen fordi filologene ikke hadde interesse av dem, og realistene sjelden gikk så dypt inn i sin egen faghistorie. Om man sammenligner Lukasprologen med prologen til Pneumatika av mekanikeren Heron fra Aleksandria (ca. år 50 e. Kr.) ser det slik ut:
Siden mange har forsøkt å stille sammen en fortelling om de ting som er blitt fullbyrdet blant oss, på samme måte som de som var øyenvitner fra begynnelsen og som ble ordets tjenere, overleverte det til oss, besluttet også jeg, etter grundig å ha gått gjennom alt fra begynnelsen, å skrive det ned for deg i sammenheng, beste Teofilos for at du skal ha visshet om påliteligheten i de ord du har fått opplæring i.
Lukasprologen (Luk 1, 1-4)
Fra forordet til Heron fra Aleksandria, Pneumatika (ca. 50 e. Kr.)[2]
I Herons prolog finner man de samme trekkene som hos Lukas (riktignok uten dedikasjon til en bestemt leser): Bakgrunnen for verket, en kort beskrivelse av hvordan han har arbeidet, og til slutt en beskrivelse av verkets innhold. Dette sammenfall er på ingen måte unikt. Ser man på andre verk i antikkens faglitteratur, finnes lignende prologer i en lang rekke verker fra den romersk keisertid. I disse verker er også tilegnelsen til en (virkelig eller oppdiktet) person med. Dette gjelder den romerske arkitekten og ingeniøren Vitruv (1. årh. e. Kr.) og greske forfattere som farmakologen Dioskourides (ca. 50 e.Kr.) astrologen Vettius Valens (ca. 175 e. Kr.), og Artemidoros (siste halvdel av 100-tallet e.Kr.), som forfattet en håndbok i drømmetydning.
Man har med andre ord å gjøre ikke med en spesiell original beskrivelse hos Lukas, men med en mal, et skjema som var i vid sirkulasjon på den tiden, og som man kan forutsette at det lesende publikum var fortrolig med. Dette skaper problemer for tolkningen av Lukasprologen. Når man vet at prologen bygger på en konvensjon, hvor stor vekt kan man da legge på ordlyden i de enkelte ledd, og hvor langt kan man gå i å tolke dem? At Lukas har brukt kilder, er en innsikt man hadde hatt uavhengig av prologen. Den har man funnet av å granske selve Lukasevangeliet. Også Acta må være basert på ulike kilder. Videre, når det gjelder hans beskrivelse av arbeidsprosessen er det ikke opplagt hva Lukas mener med at han har skrevet ned alt «i sammenheng». Det greske ordet kan også bety «i riktig rekkefølge» (King James-oversettelsen av Bibelen oversetter dette med «in order».) En mulig forklaring er at en slik beskrivelse hører med i datidens prologer (sml. Heron: «på en systematisk måte»), og at det derfor ikke er fruktbart å spørre hva Lukas hadde i tankene når han skrev det. Dette betyr selvfølgelig ikke at man uten videre kan avvise prologens innhold, men at når man leser den, må være bevisst at det er en litterær konvensjon. Dette gjelder også når det gjelder spørsmålet om hvem Teofilos var. Det er mulig at han skal representere et ideal for leseren, og at hans nærvær skyldes en konvensjon. Det er også mulig å tenke ham som utgiver av verket.
Men nettopp i kraft av å være en gresk-romersk litterær konvensjon har Lukasprologen en betydning for lesere av dobbeltverket i dag. Den vitner om at dobbeltverket Lukas-Acta har tatt opp i seg elementer som er typiske i den gresk-romerske litterære kulturen, som var den dominerende i det romerske imperium i samtiden. Dette trekk er et kjennetegn på dobbeltverket, og det kommer særlig tydelig fram i en sammenligning med Markus og Matteus, de andre synoptikerne. Forbindelsen til den gresk-romerske litteratur er etablert gjennom Lukasprologen. Den er videre etablert gjennom de mange talene i Acta. Den utstrakte bruk av taler er et velkjent trekk i den gresk-romerske litteraturen. Et annet spørsmål er imidlertid hvordan denne forbindelsen skal forstås mer konkret. Selv om Lukasprologen leder oss mot keisertidens fagprosa, vil det være en misforståelse å si at dobbeltverket så å si er skrevet på fagprosa, og at det representerer en form for vitenskapelig litteratur.[3]
Om man begrenser seg til Acta, er genrespørsmålet på ingen måte avklart i forskningen. Man har forsøkt å sammenligne både med historieverker og med de antikke romaner uten at noen enighet er oppnådd. Når det gjelder antikke historieverker har man vist til den fortelling Kallisthenes (d. 328 f. Kr.) ga ut om Aleksander den stores felttog, Aleksanders gjerninger. «Gjerninger» er her først og fremst å forstå som militære bedrifter. Overensstemmelsen ser ut til hovedsakelig å ligge i tittelen, da det ellers er vanskelig å se fellestrekk mellom Aleksander-historien slik vi kjenner den, og Acta. I den tidlige kirken er det eksempler på at tittelen Apostlenes gjerninger ble forstått i en helt spesiell betydning, nemlig som apostlenes undergjerninger.
Et annet problem er at tittelen Apostlenes gjerninger muligens ikke er original. Tertullian (ca. 160-230), refererer til verket som «Lukas' erindringer». Hans samtidige Ireneus refererer til verket som «Lukas' vitnesbyrd om apostlene». Mange varianter av tittelen finnes. Et poeng for lesere av verket i dag er at tittelen Apostlenes gjerninger kan være misvisende. Kanskje er verket ikke bygget rundt apostlene, men Ånden. En slik forståelse finnes også i den kirkelige tradisjonen. Oecumenius tenker seg Acta som et femte evangelium og kaller det «Den hellige ånds evangelium».
Også Acta innledes av en prolog (Apg 1, 1-3). Denne er imidlertid svært ulik Lukasprologen. I stedet for å redegjøre for hva som skal komme, følger først et sammendrag av det foregående verket, før det fortelles om en periode på førti dager med undervisning av disiplene: «Den første boken, Teofilos, skrev jeg om alle de ting som Jesus begynte å gjøre og å lære, inntil den dagen han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den hellige ånd hadde befalt apostlene som han hadde utvalgt. Og for dem sto han frem levende etter sin lidelse, med mange bevis, idet han viste seg for dem i førti dager og talte om det som hører Gudsriket til.» Man finner dermed her ikke noen redegjørelse for hva som skal komme. Noen opplever det som problematisk at denne perioden på førti dager ikke er skildret i Lukasevangeliet. En gammel forklaring er at motsetningen har oppstått den gang Lukas og Acta ble splittet opp. Da skal det ifølge denne teori de to skrifter ha blitt gjenstand for en redigering på hver sin kant, slik at Lukas ble forsynt med en ny slutt, og Acta med en ny begynnelse. Man har her tenkt seg at Luk 24, 49 gikk direkte over i Apg 1,6.[4] Skillet mellom de to fremstillingene kan imidlertid forstås på en annen måte, på bakgrunn av de to bindenes ulike perspektiv: Lukasevangeliet fokuserer på Jesus-historien, og himmelfarten er skildret som slutten på denne. I Acta er derimot perspektivet annerledes: Her er himmelfarten skildret med vekt på at den representerer begynnelsen på kirkens tid.[5] Da er det naturlig at undervisningen av disiplene vektlegges. Acta-prologen er vanskelig å avgrense. Den går umerkelig over i en lengre tale av Jesus som ender med ordene om at disiplene skal være hans vitner «i Jerusalem og i hele Judea og Samaria, og inntil jordens ende» (Apg 1,8). I disse knappe ordene gis det et sammendrag av hele verket, og man har dermed her det utsagnet man kunne forventet i den egentlige prologen, i form av et Jesus-ord.
Innholdet i Apostlenes gjerninger dreier seg om den første kirkens utbredelse. For å forstå oppbyggingen av verket riktig, må man tilbake til Lukasevangeliet. Lukas har bygget opp sitt evangelium omkring et reisemotiv. Det ser man om man sammenligner det med Markusevangeliet. I dette evangeliet er skildringen av reisen fra Galilea til Jerusalem er relativ kort. Reisen til Jerusalem hos Markus svarer til ett kapitel hos ham. (Mark 10) Lukas har utvidet denne reisen og skapt den såkalte «lukanske reiseberetning». (Luk 9,51-19,27) Stoffet Lukas anvender stammer fra tradisjonen (Tradisjonen vil her si Markus, Q, og særstoff for Lukas), men disposisjonen er hans egen. Reisen mot Jerusalem er et teologisk motiv. Jerusalem er for Lukas stedet for de viktigste hendelser i frelseshistorien, det var der tempelet ble bygget og det var stedet for Jesu død og oppstandelse. Hos Lukas foregår også møtene med den oppstandne Jesus i Jerusalem og Jerusalems nære omkrets (bl. a. Emmaus). Det er ingen møter med den oppstandne Jesus i Galilea, der Jesus opprinnelig kom fra, slik det forutsettes i Markus (Mark 16,7), og slik det er skildret i Matteusevangeliet (Matt 28, 16-20).
Acta inneholder en fortsettelse av dette reisemotivet, og vi kan tydelig se en gradvis utvidelse. Jerusalem er utgangspunktet. Det er mulig å dele Acta inn i fem hoveddeler:
| Taler
Et karakteristisk trekk ved Acta er de mange talene som verket inneholder. Disse utgjør nærmest en tredjedel av boken. Det er omstridt i hvilken grad disse talene er basert på kilder. Mange hevder at Lukas her opptrer slik som antikke historikere pleide å gjøre: At han komponerte en tale som var et autentisk uttrykk for denne personens karakter. Dette syn støttes av enkelte praktiske betraktninger:
På den annen side har det vært hevdet at talene inneholder mange detaljer som nettopp vitner om at de er preget av situasjonen de ble holdt i. Dette er også riktig. Særlig tydelig kommer dette frem dersom vi sammenligner historien om Paulus' omvendelse på vei til Damaskus. Den er i Apostlenes gjerninger fortalt tre ganger:
Ved å sammenligne disse tre versjonene er tydelig at Apg 22 inneholder en «jødisk» versjon av fortellingen, med et perspektiv som gir et inntrykk av at en jøde taler til sine landsmenn. Talen til Agrippa og Berenice, derimot, gir i sin stil inntrykk av at Paulus her adresserer en hellenistisk hersker[6] Disse trekkene vil man imidlertid først og fremst forstå som resultat av at Lukas har gjennomarbeidet sitt verk. Han kan her ha arbeidet slik som antikkens historikere, og stilt spørsmålet: Hvordan ville Paulus ha formulert seg i denne bestemte situasjonen? Det oppstår derfor en koloritt som gir liv til fremstillingen. Hensikten er ikke å presentere et falskneri. Dette betyr ikke at talene ikke inneholder tradisjonelt materiale. De har mange fellestrekk, og er ofte konsentrert omkring en slags kortform av det urkristne kerygma («budskap»). Dette kerygmaet begynner med døperen Johannes' virksomhet, fortsetter med Jesu dåp for så kortfattet beskrive hans gjerninger, korsfestelse, død og oppstandelse. Oppstandelsen er tradisjonelt i disse tekstene skildret som Guds gjerning («Gud oppvekket Jesus fra de døde»), og ikke som at Kristus sto opp. Denne oppvekkelsesformelen har man gjennom å granske den tidligkristne litteratur identifisert som en av kirkens eldste formler. Det er denne formel som er kerygmas kjerne. Andre viktige motiv, som ikke bør tas med i det egentlige kerygma, men som hører med i talenes skjema, er motivet om Jesu tilbakekomst som dommer, gammeltestamentlige skriftbevis og en oppfordring til omvendelse. |
De første sju kapitlene foregår i Jerusalem. Skildringen av urforsamlingen, som den første forsamlingen i Jerusalem blir kalt, åpnes ved at de bli gitt Den hellige ånd. Skildringen av urforsamlingen kjennetegnes av at apostlene Peter og Johannes står i sentrum. Det skildres helbredelsesunder og konflikter med jødiske myndigheter. Likevel er urforsamlingen skildret som lojal overfor tempelkulten (Apg 2,46 og 5,21). Urforsamlingen skildres som sammensatt av to grupper, hellenister og hebreere (6,1), dette innebærer sannsynligvis et skille mellom gresktalende og arameisktalende[7] jøder. Det fortelles om misjon blant jøder i Jerusalem, og denne misjonen skal ha vært foranledningen til at jøden Stefanus ble anklaget og henrettet av jøder. Denne hendelsen innleder en større forfølgelse av urforsamlingen, noe som markerer slutten på en første hoveddel. Paulus (Eller Saulus som han kalles på dette tidspunktet) er beskrevet som deltaker i denne forfølgelse.
Den andre hoveddelen (Apg 8,4-11,18) skildrer misjonens spredning til Samaria og kystområdene. Bevegelsen til Samaria må oppfattes som en overgang ut av det egentlig jødiske området. Samaritanene er en gruppe som på et tidlig tidspunkt skilte seg ut fra jødedommen, selv om de kan beskrives som tilhørende en israelittisk religion. De anerkjenner bare de fem Mosebøkene, som de har overlevert i egen tekstform. Misjonen i Samaria starter med fortellingen om magikeren Simons omvendelse. Etter misjonen i Samaria fortelles historien om den etiopiske hoffmannen (Apg 8, 26-40). Etiopieren er på vei hjem fra Jerusalem og blir på veien omvendt og døpt av Filip. Denne historien synes også å vise at forkynnelsen har utvidet sitt område. Det er imidlertid uklart om Lukas oppfatter etiopieren som diasporajøde, proselytt eller gudfryktig (se faktaboks). Det er likevel viktig å understreke at etiopieren har vært i Jerusalem for å tilbe, og at Filip hører han lese høyt for seg selv fra profeten Jesaja. Det er med andre ord sikkert at han må tilhøre en av de tre kategoriene ovenfor. Innenfor rammen av den andre hoveddelen har Lukas flettet fortellingen om Paulus' omvendelse på veien til Damaskus. Etter denne skildres den romerske offiseren Kornelius' omvendelse (Apg 10). Denne historie utgjør et tydelig vendepunkt, i og med at han er den første eksplisitte ikke-jøde som blir døpt. Han og hans familie sies imidlertid å tilhøre gruppen av «gudfryktige» (Apg 10,1). Historien avsluttes med at Den hellige ånd også kommer over hedningene (se faktaboks) som hørte Peters forkynnelse (Apg 10,45). Denne hendelse er en tydelig parallell til det som hendte i Jerusalem på pinsedagen (Apg 2).
Den tredje hoveddelen (Apg 11,19-15,35) redegjør for hvordan forkynnelsen kommer til Antiokia i Syria (Dette svarer til Antakya sør i dagens Tyrkia). Denne byen er i Apostlenes gjerninger skildret som et viktig sentrum i den tidlige kirken, særlig i forbindelse med misjonen rettet mot hedningene. Ifølge Acta var det i denne byen at betegnelsen «kristen» (Gresk:christianós) ble brukt for første gang (Apg, 11,26). Fra denne menigheten sendes Paulus og Barnabas med økonomisk støtte til menigheten til Jerusalem, og det er Antiokia som er base for Paulus' misjonsreiser, og denne hoveddelen beskriver hans første misjonsreise som går til Kypros og deler av dagens Tyrkia. Parallelt skildres en ny forfølgelse under Herodes Agrippa I, hvor apostelen Jakob blir drept (Apg 12, 1-2), og Peter flykter. Den viktigste hendelse i dette avsnittet er det såkalte apostelmøtet i Jerusalem (kap 15). Dette er beskrevet som et møte med beslutningsmyndighet for hele kirken. Tema for møtet var foranlediget av den nye misjonen overfor ikke-jøder: Skulle ikke-jødene som ble døpt i tro på Kristus leve etter renhetsforskriftene i den jødiske Loven? Skulle de følge alle forskriftene, eller bare et utvalg? Disse spørsmålene ble ofte sentrert rundt spørsmålet om omskjæring. Dette spørsmålet var av avgjørende betydning for kristendommens videre utvikling. I Acta blir beslutningen presentert som en mellomløsning: De omvendte hedningene skulle bli fritatt fra å overholde hele loven, men de skulle overholde visse renhetsforskrifter (Apg 15, 23-29). Denne beslutningen (spesielt 15,29a) kalles i forskningen for «aposteldekretet». Aposteldekretet foreligger riktignok i tradisjonen i to ulike hovedformer, den såkalte «vestlige teksten» har bare tre ledd, ikke fire ledd. Noen av tekstvitnene i den vestlige tradisjonen legger også her til den gylne regel i den negative formen. Apg 15,29a lyder da:
Aleksandrinsk versjon (som brukes i våre oversettelser)
«Vestlig» versjon uten utvidelse
«Vestlig» versjon med utvidelse
Den vestlige versjonen representerer en annen utgave av dekretet, med en fundamentalt ulik tolkning. Mens den fireleddede er kultiske renhetsforskrifter, kan den treleddede oppfattes etisk, som enkle oppfordringer om hva man ikke skal gjøre. «Blod» er da ikke «blodmat» eller «kjøtt fra dyr hvor blodet ikke er tappet», men «drap». Versjonen med den gylne regel er tydelig basert på en etisk forståelse. Med tanke på hvilken versjon som er opprinnelig, mener de fleste at det er den aleksandrinske, med fire ledd. Utviklingen i kirken gikk mot en stadig oppheving av jødiske kultiske forskrifter, og det er mer sannsynlig at man har forsøkt å tilpasse teksten den nye virkeligheten i kirken, enn at utviklingen så å si har gått mot strømmen, og at man har laget en kultisk regel av noe som opprinnelig ikke var ment å være det. Spørsmålet om aposteldekretet blir mer komplisert ved at Paulus ser ut til å gi ytterligere en versjon av den samme hendelsen. I Galaterbrevet kapittel 2 skildrer han hvordan han sammen med Barnabas og Titus møtte lederne for Jerusalemkirken, Jakob, Peter og Johannes. Temaet for møtet var også her den lovfrie hedningemisjonens gyldighet. Paulus sier i Galaterbrevet at lederne i Jerusalem ikke påla noen nye forpliktelser (Gal 2,6).
Den fjerde hoveddelen (Apg 15,36-19,20) beskriver forkynnelsens utbredelse i området rundt Egeerhavet, altså en del av middelhavsområdet som i dag svarer til greske og tyrkiske områder. Reisene som Paulus foretar til dette område kalles den andre (Apg 15,36-18,22) og den tredje (Apg 18,23-21,16) misjonsreisen. Disse reisene har grovt sett samme utstrekning. De bringer Paulus til kjente greske byer som Athen og Korint. Under den tredje reisen har Paulus et to år langt opphold i Efesos (Apg 19,8-10).
Den femte hoveddelen (Apg 19,21-28,31) skildrer slutten på den tredje misjonsreisen. Paulus planlegger å dra til Roma via Jerusalem, men når han kommer til Jerusalem, blir han arrestert, anklaget for å ha tatt med seg en greker inn i tempelet. Etter å ha blitt avhørt, blant annet for jødenes Råd, blir han overført til et langvarig fangenskap i Caesarea. Fra Caesarea blir han fraktet sjøveien til Roma, fremdeles i fangenskap. Der holdes han i forvaring i to år, men har med mulighet for å ta imot besøk. Acta forteller ikke mer om Paulus etter dette, heller ikke noe om Paulus' martyrium i Roma under Nero.
Et viktig motiv i Acta er at Den hellige ånd spiller en vesentlig rolle. Historien om hvordan den blir gitt til disiplene på pinsedagen (Apg 2,1-13) er satt på en fremskutt plass. Den kommer umiddelbart etter at apostlene har valgt en erstatter for Judas, og skjer i den jødiske pinsefesten. Denne ble feiret syv uker etter påskefesten. I senere jødedom ble festen feiret til minne om den gang Loven ble gitt til Moses på Sinai, men det er også bevitnet at den kunne bli feiret som et minne om Guds pakt med Noa (Jubileerboken 6,17). Sammenhengen mellom ildlignende tungene og språkunderet er tydeligere i den greske teksten enn i de norske oversettelsene, da ordet på gresk for språk og tunge er det samme.
| To syn på Apostlenes gjerninger
Ernst Haenchen[8] (1914-1975) oppfatter Acta som fjernt fra de begivenheter som skildres. Forfatteren skildrer en fjern historie. Han ser på Acta først og fremst som et litterært verk som har en bestemt tendens og rolle å fylle i sin egen samtid. Han avviser at forfatteren var Paulus' ledsager, særlig fordi han mener at paulusbrevene og Acta opererer med ulike apostelbegrep. Hvilket problem var det så Lukas ville gi svar på ved å skrive Acta? Haenchen tenker seg følgende: Hedningemisjonen hadde jødisk opprinnelse og var avhengig av å understreke denne for i det hele tatt å få anerkjennelse. Den jødiske opprinnelse var en historisk realitet man verken kunne eller ville se bort fra. Samtidig var realiteten i samtiden at størstedelen av jødene avviste kristendommen. De hedningekristne følte derfor en konflikt mellom historien og nåtiden. Acta skal da være skrevet for å forklare denne konflikten. Forklaringen Lukas gir er å fremstille jødenes samtidige holdning som resultat av et senere skifte. Derfor skildrer han at så mange jøder og andre som er knyttet til jødedommen omvender seg i den første tiden. Lukas ønsker å gi et positivt bilde av jødenes reaksjon i utgangspunktet. Historien i Acta har ifølge Haenchen et gjennomgående tema: Jødene vender seg bort fra forkynnelsen, og derfor vender misjonen seg mot hedningene. Dette kommer konkret til uttrykk under Paulus' misjonsreiser, der et gjennomgående trekk er at han først forkynner i synagogen (Apg 13,46 i Antiokia ved Pisidia, 18,6 i Korint og 28,28 i Roma). Hedningemisjonen skildres dermed som basert på jødenes avvisning. En nærmest motsatt tendens finner vi i Jacob Jervells tolkning av Acta.[9] Jervell tolker masseomvendelsene av jøder i åpningen av Acta som et uttrykk for verkets grunntanke: Israels gjenopprettelse. Paulus representerer ikke noe brudd med den jødiske arv, tvert imot, han er så å si «den evige fariséer».[10] Fra denne synsvinkelen leser Jervell historiene om samaritanenes omvendelse. Samaritanene representerer ikke noe første trinn på forkynnelsens vei «ut», de skal her oppfattes som jøder som nå føres tilbake, inn i det gjenopprettede Israel. (jfr. Lukas' interesse for samaritanene i for eksempel historien om den barmhjertige samaritan i Luk 10,30-35). På lignende måte er Kornelius og hans hus ikke først og fremst hedninger som omvender seg, men gudfryktige som allerede er tilknyttet Israel. Når Paulus tilsynelatende vender seg bort fra jødene under sine misjonsreiser, vender han seg ikke mot hedninger generelt, men mot grupper som allerede er knyttet til synagogen. Jervell oppfatter det slik at «rene hedninger»[11] ikke omvender seg. Kun enkelte unntak finnes. Jervells tolkning av Acta må ses i sammenheng med hans bilde av den tidlige kristendom: Han tenker seg at jødekristne hadde en stor innflytelse i kirken, også etter tempelets ødeleggelse i år 70 e. Kr. «Jødene var den mektige minoritet». |
Enkelte forhold er verdt å legge merke til i forbindelse med pinseunderet:
1. Forkynnelsen skjer på et menneskelig språk som blir forstått av flere av tilhørerne, nemlig de jødene som tidligere har bodd i fremmede land hvor disse språkene ble talt. Dette er et skille i forhold til tungetalen slik vi møter den hos Paulus. Hos Paulus er tungetalen i utgangspunktet uforståelig, og krever tolkning. Paulus sier i 1. Korinterbrev at den som taler i tunger kan be om å få evnen til selv å tolke (1. Kor 14,13), og denne evnen til å tolke er en særskilt gave fra Gud. Den underliggende tanken hos Paulus er at tungetalen er et virkelig språk. Skildringen hos Lukas kan derfor ikke uten videre forbindes med tungetalen slik den er skildret hos Paulus: Hos Lukas behøves ingen tolker.[12]
2.Når Ånden blir gitt skjer dette som oppfyllelse av gammeltestamentlige profetier. I talen av Peter som kommer rett etter språkunderet, blir dette oppfattet som en oppfyllelse av profeten Joels ord «Jeg øser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord». (Joel 2, 28) Åndens gjenkomst og den profetiske talen er hos Joel et tegn på endetiden.
3. Når Den hellige ånd blir gitt som ildlignende tunger skjer dette også som en oppfyllelse av døperen Johannes ord «Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.» (Luk 3,16). Hendelsen på pinsedagen har derfor linjer bakover, ikke bare til Det gamle testamente, men også til Lukas' forrige bind.
Det er et viktig trekk i Acta at Den hellige ånd stadig er til stede som en som gir apostlene kraft og styrer handlingens utvikling. Ånden gjør Peter i stand til å holde sin tale for Det høye råd (Apg 4,8). Ånden har også en kraft til å straffe dem som krenker den ved å lyve for den noe man ser i historien om Ananias og Sapphira i Apg 5, 1-11. Den hellige ånd er også inspirasjon for profetisk tale, og det er den som inspirerer profeten Agabos, da han forutsier at det vil bli hungersnød i hele verden (11, 27-28). Den kan uventet gripe inn og forandre menneskers planer, slik som det skjer med Paulus i 16,6, der Ånden hindrer Paulus i å forkynne mer i Asia. Den hellige ånd skildres også som den som står bak beslutningen på det såkalte apostelmøtet i Jerusalem (15,28).
Som det andre motiv er det vanlig å regne tanken om den verdensomspennende misjon som omfatter alle folkeslag. Denne er selvfølgelig også til stede i evangeliene, men i Acta blir den gjenstand for en detaljert og særpreget behandling. Tanken om at Acta er grunnleggende positiv til hedningemisjonen, og skildrer forkynnelsens overgang fra den jødiske til den gresk-romerske verden er svært gammel innenfor kirken. Den henger sammen med tanken om Lukas som hedningekristen (Kol 4,14).
Et tredje motiv i Apostlenes gjerninger er såkalt apologetikk. Et problem i den tidlige kirken var til tider forholdet til makthaverne. Dette kommer særlig tydelig frem i Johannes' åpenbaring, som skriver seg fra en kirke under forfølgelse. I andre nytestamentlige skrifter er det en annen holdning til romermakten. Det er sannsynlig at disse tekstene forsøker å møte kritikk om at kristendommen var statens fiender (1. Pet 2,13) I Acta er det også mulig å se en slik tendens. Motivet i Acta er imidlertid ikke noen spesiell formaning om at kristne skal underordne seg, men en forsikring om at kristne er uskyldig i noe lovbrudd eller krenkelse. Dette forsikrer Paulus for eksempel i Apg 25,8. Motivet blir forsterket av at det gjentatte ganger blir uttrykt av representanter for romermakten (guvernøren Gallio avviser at han vil dømme i Paulus' sak (Apg 18,15), byskriveren i Efesos (Apg 19,37), og i brev fra Klaudius Lysias). Også skildringen av Paulus' fangenskap i Roma, med vekt på at han hadde frihet til å forkynne, kan oppfattes som en slags anerkjennelse fra romermaktens side. Denne tendensen finnes også i Lukasevangeliet (Luk 23,4;13-16). Det har blitt hevdet at dette motivet i Apostlenes gjerninger er uforståelig dersom boken bare var skrevet for kristne lesere. Muligens tyder dette på at verket ikke bare var beregnet på kristne, men også andre interesserte lesere.
Et fjerde motiv som finnes flere steder i Apostlenes gjerninger er konfrontasjonene med ulike magikere og undergjørere. Dette møter man første gang i forbindelse med Filips misjon i Samaria der han møter magikeren Simon Magus (Apg 8,9-13) og senere i historien om da Paulus møter trollmannen Elymas på Kypros (Apg 13,6-11). Tanken er å vise at kristendommen er sterkere enn alle former for magi. Disse historiene kan også være ment å ha en advarende funksjon, og henge sammen med de mange advarslene mot magi som vi møter i den tidligkristne litteraturen.
Som et femte motiv står martyrmotivet. Stefanus (Apg 7) skildres som en martyr. Også apostelen Jakob lider martyrdøden (Apg 12:2). Og skildringen av Paulus' reise til Roma har også flere trekk av en martyrbiografi.[13] Det slående er selvfølgelig at selve martyrdøden mangler i Paulus-historien. Tradisjonen sier at han ble henrettet etter ordre fra Nero. Denne mangel kan som sagt henge sammen med verkets komposisjon og siktemål. En skildring av Paulus' martyrdød ville stått i et motsetningsforhold til verkets apologetiske motiv (se ovenfor). Den tidlige kirken tenkte seg ofte at Lukas stanser med Paulus' fangenskap i Roma, fordi han på dette tidspunkt forlot Paulus.[14]
Et omdiskutert tema i Apostlenes gjerninger, er den såkalte «reisedagboken» På enkelte steder i Acta forekommer et fortellerskifte der fortelleren går over fra 3.personsperspektiv til 1. personsperspektiv og omtaler det som skjer med bruken av det personlige pronomenet «vi». Dette skjer følgende steder:
Felles for alle disse tekstbolkene er at de beskriver sjøreiser. De inneholder også navnet på steder der det ikke skjer noe spesielt. Dette gir et inntrykk av at det er en virkelig reisebeskrivelse.
Den tradisjonelle oppfatningen er at forfatteren bruker vi-stilen der han selv var med. En alternativ forklaring er å tenke seg at det er kilde forfatteren har brukt, en slags reisedagbok. Noen tenker seg at det er forfatteren bruker et kildeskrift han selv har forfattet, andre at det er en annen forfatter som har skrevet det. Det har også blitt påpekt at det var vanlig å omtale sjøreiser i dette perspektivet i antikkens litteratur.
Når det gjelder bruken av Acta som historisk kilde, er det ingen enighet i forskningen. Dette kommer blant annet til uttrykk i sammenheng med problemet med aposteldekretet, og vanskeligheten som knytter seg til bruken av talene. Et annet forhold er at Acta ikke er skrevet som noen fullstendig kirkehistorie. Boken sier ikke noe om hvordan kristendommen kom til Egypt eller til Roma. Det er spesielle interesser som kommer i forgrunnen, og Lukas kan ofte forbigå perioder som man gjerne skulle visst mer om.
Acta ser ut til å avslutte sin fremstilling ca. år 60. Tempelets ødeleggelse i år 70 e. Kr. er derfor ikke med i fremstillingen, selv om verket sannsynligvis er nedskrevet senere. I forskningen har det vært en utbredt oppfatning at tempelets ødeleggelse i praksis betød slutten for den jødekristendom som hadde dominert urforsamlingen i Jerusalem. Det har vært debattert om jødekristendommen levde videre en tid etter dette i området øst for Jordanelven.[15]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
