From Wikipedia, the free encyclopedia
Antirevisjonisme, eller revisjonismekritikk, er innenfor marxistisk filosofi og teori politiske standpunkt som stiller seg kritisk eller avvisende til revisjonisme. Revisjonisme er oppfatninger eller praksis som anses for vesentlig å bryte med eller forfalske sentrale grunnbetingelser for marxistisk teoriutvikling, kunnskapsdannelse og praksis.[1][2]
Revisjonismens og antirevisjonismens former og innhold har vært omstridt.[3][4] Disse konfliktlinjene er synlige på den radikale venstresiden innen både norsk og internasjonal arbeiderbevegelse, politikk og akademia.[5][6][7]
I snevrere forstand henspiller antirevisjonisme særlig på de Stalin-vennlige (og senere Mao-vennlige) strømningene som oppsto i den kommunistiske bevegelsen i kjølvannet av andre verdenskrig, som motsetning til eksempelvis trotskistiske og krustsjovistiske retninger.[8][9] Ut fra et noe bredere perspektiv ses antirevisjonisme forbundet med (tidvis synonymt med) revisjonismekritikk mer generelt, med utspring i de såkalte revisjonisme-debattene innen sosialistbevegelsen i brytningen mellom 1800- og 1900-tallet.[5][10][11]
Antirevisjonisme betraktes som motsats til revisjonisme på den ene siden og dogmatisme på den andre. Mens revisjonister typisk stiller seg avvisende eller agnostisk til marxismens gyldighet og universalitet, heller dogmatikere mot en mer ukritisk og fideistisk holdning til de samme tingene.[12] Antirevisjonister stiller seg kritisk til begge disse posisjonene, som de anser som idealisme og metafysikk, og vektlegger praksis[13] for å skille mellom riktige og uriktige teorier, tenkemåter og oppfatninger.[14][15]
Historisk skriver revisjonismedebatten seg i første omgang fra striden omkring Eduard Bernsteins ideer slik disse ble lagt fram i en rekke brev til drøfting i Tysklands sosialdemokratiske partis (SPD) kongress i Stuttgart i 1898. Bernsteins brev, som han senere sammenfattet og ga ut i bokform under tittelen Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver (1899),[16] skapte omfattende debatt både i og utenfor SPD, og kom siden til å markere det avgjørende politiske bruddet mellom kommunister og sosialdemokrater.[17]
Bernstein hadde lenge vært en svoren og uttalt tilhenger av marxismen. Han forfattet i perioden 1896 til 1898 en lang artikkelserie i avisen Neue Zeit under tittelen «Sosialismens problem», hvor han på marxistisk grunnlag gikk til angrep på en rekke av Karl Marx og Friedrich Engels’ grunnpostulater. Bernsteins kritikk handlet særlig om synet på kapitalismens utvikling og proletariatets maktovertakelse, som han hevdet hadde blitt utdatert.[18][19]
Bernsteins hovedide var at proletariatet kunne komme til makten gjennom gradvise reformer, uten å avskaffe kapitalismen gjennom revolusjon, noe han anså som «blanquisme».[20] Kontroversene ble ikke dempet av at Bernstein presenterte sine teorier som en sømløs videreføring av Marx’ og Engels’ teorier, snarere enn en avvisning av dem. Engels’ svar var kontant, da han i 1895 fikk kjennskap til at Bernstein og partifelle Karl Kautsky hadde påtatt seg å nyutgi Marx’ Klassekampen i Frankrike 1848–1850,[21] og hvor Marx og han selv ble framstilt som om de forfektet en fredelig vei til sosialismen:
Til min store overraskelse ser jeg i dagens Vorwärts! et utdrag fra min «Introduksjon», trykket uten min kjennskap og klippet på en slik måte at jeg fremstår som en fredelig tilbeder av legalitet quand même [for enhver pris]. Dess bedre da at hele denne greia nå kommer ut i Neue Zeit, slik at dette skammelige inntrykket vil bli fjernet. Jeg skal gi Liebknecht en grundig omgang, samt hvem enn det nå er som har gitt ham anledning til å feilaktig fremstille min oppfatning uten å si så mye som et ord om det til meg.[22]
Helt siden opprettelsen av det tyske sosialistpartiet hadde Marx og Engels ført kompromissløs kamp mot opportunistiske og kapitulasjonistiske (defaitistiske) tendenser innen partiet og den sosialistisk pressen. Imidlertid er det først i forbindelse med Stuttgart-kongressen i 1898 at disse spørsmålene for alvor kommer på dagsordenen i SPD, nå med direkte henvisning til Bernsteins foreslåtte revisjon av marxismen.
Blant de skarpeste og mest toneangivende kritikerne av Bernstein og revisjonismen var Rosa Luxemburg. Luxemburg betraktet revisjonismen som opportunismen i dens mest renskårne form, som etter sine utallige politiske nederlag, og til tross for sin iboende fiendtlige holdning til teori, omsider hadde skiftet strategi og funnet sitt vitenskapelige fundament i Bernsteins bøker og artikler.[23]
De russiske marxistene Georgi Plekhanov og Vladimir Lenin engasjerte seg tidlig i debatten. I løpet av 1898 forfattet Plekhanov en lengre artikkelserie i Die Neue Zeit under tittelen «En kritikk av våre kritikere», hvor han blant annet kritiserer Bernsteins revisjon for å være en simpel videreføring av Conrad Schmidts nykantianske filosofi.[24] Lenins oppfatning av revisjonismen var nokså sammenfallende med Plekhanovs og Luxemburgs. Lenin understreket at ideologisk kamp til syvende og sist var klassekamp: «Den ideologiske kampen som den revolusjonære marxismen førte mot revisjonismen ved slutten av attenhundretallet, er bare forspillet til de store revolusjonære slaga som proletariatet står foran.»[25]
Et annet innslag i den filosofiske revisjonismen kom i de første årene etter århundreskiftet, i form av den såkalte «empiriokritisismen».[18]
Empiriokritisismen var en positivistisk og radikalt empiristisk filosofi utviklet av Richard Avenarius i Zürich, som også bolsjeviker som Lunatsjarski som bodde i samme by, både studerte hos og ble påvirket av, og av Ernst Mach i Wien (til dennes elever hørte også Friedrich Adler). Tilhengerne av empiriokritisismen postulerte framfor alt at det ikke går noe skille mellom indre og ytre erfaringsinnhold, og i så henseende mellom subjekt og objekt – at vitenskapen derfor har å sammenfatte (tenke) erfaringsinnholdet med «minst mulig kraftoppbydelse» – og avviste dermed både metafysikk og materialistisk erkjennelsesteori (av videre grunner også atomfysikk).[26] Retningen skulle siden bli forsøkt fusjonert med marxismen av Alexander Bogdanov gjennom hans trebindsverk Empiriomonisme (1904-1906).
I boken Materialismen og empiriokritisismen: Kritiske merknader til en reaksjonær filosofi (1909)[12][trenger referanse] kom Lenins svar til Bogdanov og empiriokritikerne. Lenins svar kom etter studier og et lengre eksilopphold i Geneve. Lenin anklaget Mach og Avenarius for idealisme og solipsistisk tenkning, en tenkning han hevdet sto i diametral motsetning til marxismens dialektiske materialisme. Bogdanovs «empiriokritiske utvikling» av marxismen avviste Lenin kategorisk.[27]
Materialismen og empiriokritisismen har i sin tur blitt viet omfattende debatt, og markerer ved siden av Georg Lukács Historie og klassebevissthet (1923)[28] det ideologiske bruddet mellom såkalt «østlig» og «vestlig marxisme» (se henholdsvis marxisme-leninisme og ny-marxisme).[15][29]
Da den ideologiske kampen om marxismens innhold tilspisset seg, og sensuren og overvåkingen utenfra tiltok (blant annet ved Preußische Geheimpolizei og Okhrana), fikk uenighetene på teoriens område følger for anvendelse på det praktiske. Tyngdepunktet i kampen ble forskjøvet fra den mer åpne, offentlige sfæren til mer lukkede fraksjonskamper, særlig knyttet til spørsmål om partiorganisering og politisk program.[30]
Tydeligst kom dette til uttrykk i splittelsen mellom de to hovedretningene i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i 1903, kjent som mensjevikene og bolsjevikene, og i de senere kampene mellom bolsjevikfløyen under Stalins ledelse og opposisjonsfløyen ledet av Trotskij. Også i Det norske arbeiderpartiet oppsto lignende fraksjonskamper og splittelser, ikke minst forbundet med spørsmål om medlemskap i Komintern (se Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923), hvilket i 1923 munnet ut i at den Komintern-vennlige fløyen i partiet brøt ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti.[31] Imidlertid klarte verken DNA eller NKP å hamle opp med fraksjonismen i egne rekker og konsolidere seg på bolsjevikisk og antirevisjonistisk grunnlag, slik deres søsterparti i Sovjet gjorde det.[32][33]
Mens den bolsjevikiske og antirevisjonistiske posisjonen vant den ideologiske kampen mot revisjonismen, skulle de revisjonistiske oppfatningene likevel slå dype røtter innen partiledelse såvel som funksjonærsjikt i den internasjonale arbeiderbevegelsen, noe som viste seg tydelig ved utbruddet av første verdenskrig i form av utbredt samarbeid mellom sosialdemokratene og de keiserlige regjeringene, både i Tyskland og i Russland. Samtidig bidro både oktoberrevolusjonen i 1917 og de turbulente mellomkrigsårene til å svekke de revisjonistiske posisjonene ytterligere, og viste at Marx og Engels neppe var så utdatert som revisjonistene hevdet.[18]
Således tillegges revisjonismen sterk innflytelse på grunnleggingen av de moderne sosialdemokratiske partiene, både hva gjelder teori og praktisk politikk (se eks. austromarxisme, venstrekommunisme og eurokommunisme).[34][35][10] Likeså har den filosofiske kritikken av revisjonismens «utvanning» og «ufarliggjøring» av marxistisk teori vært avgjørende både for utviklingen av de moderne kommunistiske partiene såvel som i videreutviklingen av den marxistiske teorien selv, i form av marxisme-leninisme og senere marxisme-leninisme-maoisme.[36][37]
Gjennom 1960-tallet ble den antirevisjonistiske posisjonen ytterligere popularisert i opposisjon til de liberalistiske reformene i Sovjetunionen i kjølvannet av Nikita Khrusjtsjov, gjennom det som innen den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjerne omtales som «Den store polemikken» mellom Kina og Soviet.[39]
Bakgrunnen for den store polemikken var en tale holdt av Khrusjtsjov på et hemmelig møte under Sovjetunionens kommunistpartis (SUKP) partikongress i 1956, og som noen måneder senere ble lekket til New York Times. Khrusjtsjov rettet her ikke bare kraftige angrep mot ledelsen under Josef Stalin, men hevdet videre at endringer i den verdenspolitiske situasjonen medførte at sameksistens med kapitalismen og en «fredens vei til sosialismen» nå var blitt mulig. Mens han innrømmet nødvendigheten av bruk av revolusjonær vold under oktoberrevolusjonen, mente han at arbeiderklassen nå kunne komme til makt gjennom parlamentarisk representasjon.[40]
Kort tid etter utga Det kinesiske kommunistpartis (KKP) politbyrå en serie uttalelser om SUKPs kongress, hvor de blant annet forsvarte Stalin, og framholdt nødvendigheten av proletariatets diktatur og revolusjonær, antiimperialistisk kamp fra proletariatets side for å sikre seg makt. I juni 1963 brøt polemikken for fullt ut i den internasjonale offentligheten, da KKP etter henvendelse fra SUKP publiserte et over 100 sider langt svar med tittelen «Et forslag vedrørende den generelle linjen i den internasjonale kommunistbevegelsen».[41] I brevet retter KKP skarp kritikk av SUKPs politikk, som de karakteriserer som revisjonisme og et svik mot marxismen-leninismen.
Det politiske bruddet mellom SUKP og KKP ble endelig beseglet året etter, da de såkalte Moskva-samtalene om mulighet for gjenforening mellom partiene havarerte.[40] Forholdet mellom KKP og SUKP var og ble uforsonlig, og munnet ut i en rekke større og mindre væpnede sammenstøt gjennom 1960-årene. Bruddet toppet seg i grensekonflikten mellom Kina og Sovjet i 1969, en hendelse som for ettertiden kom til å markere et monumentalt vendepunkt i den kalde krigen.[42]
Mens myndighetene i Warszawapakt-landene, med unntak av Albania, fulgte Khrustjtsjovs og senere Bresjnevs avspenningspolitikk overfor USA og NATO, vokste det samtidig fram en omfattende bevegelse som stilte seg bak KKP og Mao Zedongs kompromissløse linje for langvarig folkekrig og kulturrevolusjon, med særlig base i landene i periferien av den rådende todelingen mellom øst- og vestblokken, som Peru, Columbia, India, Nepal, Sri Lanka, Filippinene, Palestina, Afghanistan, Zaïre, Sør-Afrika, Etiopia med flere, som mer og mer ble omtalt som deler av den tredje verden.[43][44] Også i Vesten sprang det i nærmest samtlige land (med unntak av Andorra og Liechtenstein) fram en rekke uttalte maoistiske organisasjoner og partier, om enn av varierende størrelse og innflytelse, som eksempelvis Black Panther Party i USA og Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) i Norge.
I kjølvannet av Maos død og Deng Xiaopings maktovertakelse i 1976 skulle man imidlertid i løpet av få år komme til å se omfattende kursendringer også i Kina, til forveksling lik dem man allerede hadde sett i Sovjetunionen. Den såkalte «firerbanden» ble nå rensket ut av partiet, og kulturrevolusjonen karakterisert som et «feilgrep». Selv om KKPs nye ledere var varsomme med å sverte Mao åpent, ble hans politiske teorier og bidrag utsatt for kraftige angrep og i praksis avvist.[45]
Også i Vesten framkalte den nye politikken i Kina mye oppstuss og forvirring, omtalt av ledende teoretikere i norsk ml-bevegelse som en «indre krise» og et «sammenbrudd» i den vestlige kommunistiske bevegelsen.[46] I likhet med SUKP og KKP beveget de fleste av kommunistpartiene i Vesten seg vekk fra den erklært antirevisjonistiske posisjonen og over til en rent reformistisk posisjon, slik også AKP i norsk sammenheng gjorde det, og i 2007 gikk sammen med Rød Valgallianse om å danne partiet Rødt.
I mange av landene utenfor de imperialistiske sentrene i vest fortsatte derimot denne antirevisjonistiske kritikken av Sovjet og Kina med uforminsket styrke, og ble siden utviklet videre gjennom særlig Revolutionary Internationalist Movement og Perus kommunistparti (Røde fane).[47]
Eksempler på fremtredende antirevisjonistiske partier i dag, er eksempelvis Indias kommunistparti (maoistene), Filippinenes kommunistiske parti og Tyrkias kommunistparti (marxist-leninistene).[trenger referanse]
Norske organisasjoner som i dag fremmer antirevisjonistiske standpunkt, er Tjen folket og ML-gruppa Revolusjon.[trenger referanse]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
