Anna Porfyrogenita

Anna Porfyrogenita, Anna av Bysants (gresk: Άννα Πορφυρογέννητη, russisk: Анна Византийская), født 13. mars 963, død 1011^[5] var gift med storfyrst Vladimir I av Kiev (Valdemarr hinn Gamli av Gardarike i Norrøne kilder) ^[6].

Anna Porfyrogenita
Født		13. mars 963[1] Konstantinopel
Død		ca. 1011[2][3] Kyiv
Ektefelle		Vladimir I[3][4]
Far		Romanos II Porfyrogennetos
Mor		Teofano
Søsken		Basileios II Konstantin VIII
Barn		Maria Dobroniega av Kyiv (hypotese)
Nasjonalitet		Østromerriket
Gravlagt		Tiendenes kirke
Anna Porfyrogenita på Commons

Anna var datter av den østromerske keiser Romanos II og keiserinnen Theofano. Hun var også søsteren til de etterfølgende keiserne Basileios II og Konstantin VIII. Anna var en Porphyrogenita, en legitim datter av en regjerende keiser født i det spesielle porfyrfargede lilla kammeret i det bysantinske keiserpalasset. Anna ble betraktet som et så attraktivt gifte at det er spekulert i om storfyrst Vladimir konverterte til kristendommen bare for å gifte seg med henne^[7]

Det bysantinske keiserhuset avviste et forslag fra den frankiske kong Hugo Capet om giftermål mellom hans egen sønn Robert II av Frankrike og Anna med den begrunnelsen at frankerne var «barbarer», det vil si ikke ortodokse kristne^[8]. Dette er også bakgrunnen for kravet om at storfyrst Vladimir måtte la seg døpe før bryllupet med Anna.

Anna hadde ikke noe ønske om å gifte seg med Vladimir og uttrykte dyp bekymring på vei til sitt bryllup som fant sted i Khersones, vest for Sevastopol på Krim i 988^[9]. Storfyrst Vladimir lot seg imponere av de kristne religiøse seremoniene i Bysants, og dette sammen med ekteskapet med Anna førte til at han konverterte til den østlige ortodokse kirke, noe som var uvanlig i det hedenske Kievriket. Storfyrst Vladimir ble dermed den som kristnet sitt rike i 988^[10]. Gjennom sitt ekteskap med Vladimir fikk Anna tittelen storfyrstinne av Kiev, men hun ble omtalt som dronning eller tzarina på grunn av sin tilknytning til det østromerske keiserhus. Anna deltok aktivt i kristningen av sitt russiske rike og hun opptrådte som Vladimirs religiøse rådgiver. Hun grunnla også noen kirker og klostre.

Vladimir var gift tre ganger og hadde etter noen kilder å dømme fire sønner og to døtre med sin første kone Rogned av Polotsk^[11][12] Det er ikke kjent om Anna, som var hans andre kone, var den biologiske moren til noen av Vladimirs barn. Nestors krønike nevner at Vladimir også hadde en sønn, Svjatopolk, «med sin greske hustru», men dette henviser sannsynligvis til en gresk nonne, enke etter Vladimirs eldre bror Jaropolk I av Kiev^[13]. Vladimir hadde forøvrig en uoversiktlig mengde utenomekteskapelige barn med en like uoversiktlig mengde friller^[14]

Referanser

1. en.rodovid.org^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1069398969, besøkt 10. januar 2016^{[Hentet fra Wikidata]}
3. RBS / Anna (supruga Vladimira Svjatoslavitsja)^{[Hentet fra Wikidata]}
4. The Peerage person ID p22120.htm#i221196, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
5. I kildene kan dødsåret variere fra 1008 til 1022
6. Timothy Reuter, The New Cambridge Medieval History. c. 900-c. 1024, Cambridge University Press, 1995, s. 597
7. John Skylitzes, John Wortley, A Synopsis of Byzantine History, 811-1057, Cambridge University Press, 2010, s. 319 (fotnote)
8. Den katolske kirkes nettsted, om Vladimir I
9. Medieval Lands
10. Marjorie Mandelstam Balzer, Russian Traditional Culture: Religion, Gender and Customary Law, Political and historical context, s. 4
11. Nestors krønike, Wormianum, 1983, s. 77
12. En av Vladimir og Rogneds sønner, Vselvolod, omtales i Snorre Sturlasons kongesagaer som en av de to beilerne til Sigrid Storråde (den andre var Olav den helliges far Harald Grenske) som Sigrid skjenket fulle og drepte ved å brenne dem inne. Hos Snorre kalles han Vissevald. Jf. Olav Tryggvasons saga, kap. 43
13. Paul Magdalino, Byzantium in the Year 1000, Marriages Towards the Millennium, BRILL, 2003, s. 25-27
14. Nestors krønike, s. 77

Kilder

• John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
• Nestors krønike, Wormianum, 1983