stilretning innen egyptisk oldtidskunst From Wikipedia, the free encyclopedia
Amarnakunsten eller amarnastilen er en kunstnerlig stilretning innenfor oldtidens egyptiske kunst som markerte et merkbart brudd fra den langt mer konvensjonelle og tradisjonelle egyptiske kunsten i periodene forut. Tidsepoken kalles for Amarnaepoken, oppkalt etter den nye hovedstaden Amarna, og ledet av farao Akhnaton på slutten av det attende dynasti. Amarnaepokens raske og dramatiske kunstneriske uttrykk ble satt i gang av Akhnatons revolusjonære religionsendring hvor guddommen Aton ble innført som eneste gud og som erstattet den tradisjonelle guddommen Amon-Ra. Akhnaton selv var gudens talerør.
De store endringer med reformer og innovasjoner som preget epoken, opphørte med Akhnatons død. Tiden etter var preget av normalisering, avvisning av Aton, gjeninnføring av Amon-Ra, og tilbakevending til tradisjonen.[1]
Oldtidens egyptiske kunst var generelt preget av konservativ formalisme og en tradisjon som presenterte en idealisert versjon av sitt emne. Framstillingen av den menneskelige figur var alltid holdt innenfor formelle positurer og strenge retningslinjer. Bildene var idealisert, men beholdt en del personlige trekk (eksempelvis er nesen til Ramses II alltid gjenkjennelig).[2]
I det femte året av sin regjering grunnla Akhnaton sin nye hovedstad Amarna for å skaffe seg uavhengighet fra presteskapet i Teben i Midtre Egypt. Hele hoffet ble flyttet, og det økte farten på den kulturelle endringen som avviste fortiden og varslet en ny tid på midten av 1300-tallet f.Kr. Formalisme ble dratt ut til det ytterste, linjeføring ble viktig, og voksende interesse for hverdagslivet, hvilket resulterte i en større interesse i bevegelse og figurativt rom. Tendensen viste seg også i litterære tekster, blant sett i offisielle inskripsjoner, bevegde fra et stivt og gammelmodig språk og til et mer uformelt talespråk.[3]
Den visuelle representasjonen av Akhnaton, som egyptisk farao, er særlig påfallende ved å være et totalt brudd bredd med den idealisert tradisjonen av maskuline, dominerende menn. Han har en avlang hodeskalle, en overdreven framstilling av kunstig skalleforming, et innsunket brystparti, brede hofter, spinkle bein og utstående, rund mave med markerte navle. Akhnaton var ikke den eneste som ble framstilt med denne særskilte beinstrukturen. Nefertiti og prinsessene fikk tilsvarende ovale og forlenget hodeskalle, og Bek, hovedskulptøren, er også avbildet med innsunket bryst og utstående mave. Bek uttalte på en stele at han ble opplært av kongen og instruert til å avbilde det han så, noe som antyder at Akhnaton hadde en noe feminin eller androgyn figur.[2]
Selv innenfor den kortvarige Armarnaperioden var det tre gjenkjennbare faser hvor farao og hans familie ble avbildet i henhold til noe forskjellige kunstneriske konvensjoner. Ved begynnelsen av sitt styre ble Akhnaton avbildet med en standardisert kroppsform, noe som antyder at han ennå ikke hadde fått utviklet sitt kunstneriske program som perioden er assosiert med. Deretter, under hovedskulptøren Bek, ble den egenartete formen forbundet med kongen utviklet: feminine kurver, tunge hofter og mave, halvåpne øyer, tunge lepper og et langt ansikt og nakke. Mot slutten av perioden tok Thutmose (eller Djhutmose) over fra Bek som hovedskulptør, og fararo ble avbildet med en mer tradisjonell kroppsform, men fortsatt med den ovale, forlengete hodeskallen.[2]
En ny religiøs tankesett krevde et nytt visuelt uttrykk som er karakterisert av følelse av bevegelse og aktivitet i bildene, med figurer som løftet hode, figurer som overlapper hverandre og mange scener som er travle og trange. Det menneskelige legeme er framstilt annerledes i Ararnakunsten enn i tradisjonell egyptisk kunst. Mange avbildninger av Akhnatons skikkelse har ekstreme overdrivelser med nærmest feminine kvaliteter: langt hofteparti, framtredende brystparti, lengre mage og midje. Det er et avvik fra tidligere egyptisk kunst som viste menn med perfekt utmeislete kropper. Ansiktene på relieffer er dog fortsatt vist utelukkende i profil. Figurenes hender og føtter er åpenbart betydningsfulle. Fingre og tær er avbildet lengre og slankere med omsorgsfullt detaljerte negler.
Hudfargen på både menn og kvinner er generelt mørk brun i kontrast til tidligere konvensjon som viste mørk brun eller rød for menn og lys brun eller hvit for kvinner. Det kan være en ren konvensjon, eller det kan avbilde «livets blod». Figurer i denne stilen er vist med både en høyre og venstre fot i motsetning til den tradisjonelle stilen som framstilte figurene med enten to venstre- eller to høyreføtter.
Et eksempel er en malt kalkstein kalt «Nefertiti tilbyr blomster til Akhnaton»[4] har en påfallende avslappet og intim setting. Farao står til venstre med armene hengende ned, den ene foten strak, og den andre bøyd som om han er i bevegelse mot Nefertiti til høyre. En bris synes å løfte faraos kappe. Hun står med begge beina plantet mot bakken, holder en bukett i den ene hånden, og holder en blomst vendt mot Akhnaton i den andre. Nefertitis hvite kledning er framstilt delvis gjennomsiktig.[5]
Skulpturer fra Amarnaepoken er forskjellige fra tidligere egyptiske epoker. En årsak er framhevelsen av bestemte trekk. Eksempelvis er en forlengelse og smalning av nakken, skrånende i forhodet og nesten, framstående kinn, store ører, kjøttfulle lepper. Kroppen var hengslete, tynne armer og utstående mave, og markert hofteparti.
I et relieff av Akhnaton er portrettert med sin førstehustru Nefertiti og deres barn, seks prinsesser, i en intim setting. Barna synes utvokste, kun framstilt mindre enn foreldrene i tradisjonelt verdiperspektiv, et stilistisk trekk ved egyptisk kunst. De har også langstrakte nakker og kropper. Et uferdig hode av en prinsesse fra denne tiden viser en meget framtredende forlengelse av bakhodet.[6] Tilsvarende finnes også i et nakent prinsessehode av kvarts i Berlin,[7] men er gjort sent i Amarnaepoken,[8] preget av mindre overdrivelser og med harmoniske kurver i ansiktutformingen, og den avlange ovalen i hodeformen hviler grasiøst på en lang nakke.[9] Dette trekket kommer også fra i en relieff av kongen og dronningen som kalles for Wilbour-plaketten (se bilde), i dag oppbevart ved Brooklyn Museum.
Den mest berømte bysten er av «Nefertitis hode» (se bilde), funnet i verkstedet til den andre og siste kongelige hoffskulptør Thutmose, i dag også oppbevart i Berlin,[10] og viser dronningen med fint meislete trekk, realistisk framstilt, hvilende grasiøst på en lang nakke, med framtredende røde og myke, men bestemte lepper, øynene strammet opp med sort kontur, men med kun en øyenpupill ettersom den er ikke ferdigstilt av skulptøren.[11] Den har antagelig fungert som modell av dronningen for ulike skulptører. Bysten ble funnet sammen med mange andre uferdige statuer i verkstedet til skulptøren Djehutymes ved Amarna i hus P 47.[12] Selv i sin uferdige tilstand rettferdiggjør bysten betydningen av hennes navn Nefertiti, «Den vakre har kommet».
Den uvanlige, forlengede hodeformen er ofte benyttet i framstillingen av den kongelige familie og «kan være en noe overdrevet behandling av et arvelig trekk av den kongelige familie i Amarna,» i henhold til Brooklyn Museum, da «mumien av Tutankhamon, antatt å være i slekt med Akhnaton, hadde tilsvarende formet hodeskalle, skjønt ikke så langstrakt [som i den typiske Amarnakunsten].» Det er imidlertid en muligheten at stilen er rent rituell.
Hendene i enden av hver solstråle som strekker seg fra Aton i relieffet, avleverer ankhsymbolet, hvilket symboliserer «livet» i egyptisk kultur og religion, til Akhnaton og Nefertiti, og strekker seg ofte også til de portretterte prinsessene. Betydningen av solguden Aton er sentral i det meste av Amarnaperiodens kunst. Hovedsakelig ettersom Akhnatons styre var markert av dens monoteistiske dyrkelse av denne guden alene.
I flere, om ikke de fleste skulpturer av Akhnaton, har han brede hofter og en synlig buk. Hans lepper er tykke, og hans armer og bein er tynne og mangler muskelspill, i motsetningen til framstillinger av andre faraoer i tidligere egyptisk kunst. En del forskere har tolket dette enestående stilistske bruddet fra egyptisk tradisjon som en bevisst refleksjon av Akhnatons forsøk å vri den politiske makten fra det tradisjonelle presteskapet og myndighetspersonene. Andre forskere mener at framstillingen antyder at farao led av en genetisk sykdom, som fra innavl, som ga ham dette spesielle utseendet. Sykdomsteorien har få tilhengere i dag, da kunsten faktisk representerer de fysiske karaktertrekkene av farao, men i en karikert stil som enkelte har karakterisert som «ekspresjonistisk».[13] At Amarnakunsten er et stiltrekk, ikke nødvendigvis vitnemål på et sykdomsbilde, er vist ved at framstillingen ikke gjelder kun Akhnaton og hans familie, men også andre. Mest sannsynlig er den et religiøst standpunkt.[13] Den mest karikerte uttrykket finnes i en 15 cm høy sunket relieffstudie av kongens profil,[14] og som er preget av et tynt ansikt, tunge øyenlokker over smale øyne, lange og hengende kinn, lang nese, uthevet nese, kjøttfulle lepper over en avlang hake på en tynn, avlang hals. Skulptøren har fanget inn kontrasten mellom myke og harde former, mellom sterke og svake ansiktskonturer.
Sunket relieff, som tidligere ble benyttet for store, eksterne veggdekorasjoner, ble i Amarnaepoken også jevnlig benyttet for de fleste monumentale relieffer, men også for små utskjæringer. Sunkne relieffer opptrer best i sterk sollys. Det var en innovasjon som en varig effekt da uthevet relieff ble sjeldne i senere perioder.
Dekorasjonen på gravene for ikke-kongelige er svært forskjellige fra tidligere epoker. Disse gravene viste ikke noen grav- eller jordbruksscener, heller ikke var den gravlagt framstilt om ikke vedkommende var et medlem av den kongelige familie. Det er også et fravær av andre guder og gudinner, bortsett fra Aton, soldisken. Imidlertid lar ikke Aton sine solstråler skinne på gravens eier, kun på medlemmer av den kongelige familie. Verken Osiris eller andre gudommelige gravfigurer er nevnt. Heller ikke reisen til underverden er nevnt. Isteden er det utdrag fra Hymnen til Aton vanligvis tilstede.
Svært få bygninger fra perioden har overlevd raseringen fra senere faraoer, delvis ettersom de ble bygget av steinblokker i standardstørrelser, kjent som talatat, som var lette å fjerne og gjenbruke. I moderne tid har renovering av bygninger fra tiden etter Amarnaepoken avdekket et stort antall gjenbrukte steiner fra Akhnatons tid ved at de opprinnelige utskårne tegningene var vendt innover.
Deler av Atonstempel som ble bygget ved Karnak er overdrevet og ukonvensjonell i byggestilen. Byggemetoden ble også endre: mindre steinblokker plassert i sterk mørtel erstattet store, monumentale blokker som ble benyttet av Akhnatons forgjengere. Helligdommene var åpne mot solen og inneholdt et stort antall med altre. De hadde ingen stengte dører.
Akhnaton fikk bygget et kongelig gravsted i nærheten av sin nye by. Det er mulig at gravstedet aldri ble benyttet til tross for at det er avdekket knuste fragmenter av sarkofager, kanopiske krukker, og shabtier (småfigurer) funnet i byen og graven. I uansett tilfelle synes det som faraos legeme ble flyttet en tid etter begravelsen, men dens videre skjebne er ukjent.[2]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
