Alex Campbell (født 1925 i Glasgow, død 1987) var en skotsk visesanger. Han gjorde seg sterkt gjeldende under den oppblomstringen som britisk folkemusikk opplevde på 1950- og 1960-tallet, og turnerte flittig både Storbritannia og Europa.
| Alex Campbell | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. apr. 1925[1] Glasgow[2] | ||
| Død | 3. jan. 1987[2][1] (61 år) Danmark | ||
| Beskjeftigelse | Sanger | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) | ||
Alex Campbell gikk også under klengenavnet «Big Daddy», for han var en stor, rørslig kar, med krøllete rødt hår og skjegg, og en røff stemme.
Alex Campbells slekt kom fra Hebridene, noe en også finner spor av i hans repertoar (se nedenfor). Da begge foreldrene og de to søstrene hans døde av tuberkulose i løpet av det samme året, ble lille Alex, som den eneste gjenlevende av familien, plassert på et vaisenhus inntil bestemoren bestemte seg for å ta ham til seg. Under andre verdenskrig møtte han amerikanske, polske og australske soldater som var stasjonert i Glasgow, og fattet interesse for visesang, både den skotske og den fremmede, som han hørte gjennom sangene soldatene fremførte fra sine hjemland.
Han ble immatrikulert for å ta et semesteremne ved Sorbonne, men pengene strakk ikke til Så tok han med seg gitaren, en hvit stokk og solbriller og fristet tilværelsen som "blind" gatesanger i Paris. Repertoaret var ikke stort, men han kunne noen sanger av Leadbelly og noen skotske folkeviser.[3]
Her møtte han også den amerikanske visesangeren Derroll Adams, som ga ham jobb som kaféartist, men Campbell fortsatte likevel med å famle rundt i gatene med stokk og gitar, ettersom dette ga ham langt bedre inntekter. Da han på 1950-tallet kom tilbake til England fikk han opptre på Alexis Korners "Blues and Barrelhouse Club", og på de tallrike arenaene som dukket opp med den stadig stigende interessen for skiffle, visesang og folkemusikk.
I London møtte Alex Campbell Ewan McColl, som var en innflytelsesrik folkesanger, født i England av skotske foreldre. De to røyk uklar fordi McColl, som den store puristen han var, mente en kun burde synge sanger fra egen regionale bakgrunn, mens Campbell mente en burde stå fullstendig fritt til å synge både skotske og engelske folkeviser, eller for den saks skyld amerikanske arbeidersanger. Begge vant de tilhengere for sitt syn. En samtidig artikkel i The Observer karakteriserte de stridende parter som "the McCollites" og "the Campbellites".[4]
McColl, som var gift med Jean Newlove, hadde innledet et forhold til Peggy Seeger. Da hennes oppholdstillatelse gikk ut i 1958 inngikk Alex Campbell et subrogasjonsekteskap med henne, for at hun skulle få bli i England. De ble gift i Paris 24. januar 1959, men deres forhold forble platonsk.[5] Seeger har beskrevet bryllupsseremonien som "komisk", for på den tid var hun allerede gravid i sjuende måned med Ewan McColl, og presten instruerte Alex Campbell om alvoret i de livslange forpliktelsene han hadde gitt seg inn på etter å ha satt barn på "den stakkars jenta". Dagen etter returnerte Peggy Seeger til London for å bo sammen med McColl,[6] mens Campbell flyttet sammen med sin Patsy og fikk to sønner.
I 1961 opptrådte Alex Campbell på flere viseklubber i London, blant annet i Les Cousins. Han turnerte Tyskland flere ganger, men også en rekke andre europeiske land. For flere år var han bosatt i Danmark, først på Skagen, og senere på Tønder.
Våren 1971 spilte Alex Campbell på St. Hanshaugen, sammen med flere av visesangerne fra miljøet rundt Viseklubben Dolphin og arvtakeren Bikuben Viseklubb, blant annet Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Peter Skodbo, To + To og Finn Kalvik. Lillebjørn Nilsen, som hadde brukket armen og ikke derfor kunne spille, var konferansier. Ved samme anledning laget også NRK et radioprogram med Alex Campbell, hvor han fremførte 4-5 viser til eget gitarakkompagnement. Studioopptakene med Alex Campbell ble kringkastet lørdag 31. juli 1971 i programposten «Til underholdning og dans».[7]
En av sangene som Campbell fremførte både på St. Hanshaugen og i NRK, var en båtsang fra Mingulay, en av de ytterste øyene på Hebridene. «Mingulay Boat Song» er en idylliserende sang om hjemlengt som øyfolket sang mens de var ute på havet. Arbeidsropene «Hill you ho, boys; let her go; boys» tyder imidlertid på at det dreier seg om en lagssang brukt til å koordinere arbeidsmomentene, muligens anvendt i forbindelse med å sette ut og hale garn. Minch, som nevnes i sangen er navnet på det åpne havet som seilbåtene måtte krysse for å nå havn:
|
Mingulay Boat Song 1. What care we though white the Minch is? |
2. Wives are waiting on the bank, or 3. Wives are waiting by the harbour, |
Alex Campbell var sterkt utagerende, levde og arbeidet hardt, var hard på flaska, reiste mye og var alltid et populært innslag på konserter.[8] Som sceneartist var Alex Campbell nærmest karismatisk. Han trollbant sitt publikum med sang, fortellinger og små anekdoter.[9] Fra tid til annen ble dog konsertene hans ødelagt av overdreven fyll og drikking.[10] Tidlig på 1980-tallet fikk Campbell strupekreft og kunne knapt snakke, men det var tuberkulosen han døde av.
Ifølge ryktene skal Alex Campbell ha spilt inn mer enn 100 plater, men likevel oppnådde han aldri noen kommersiell suksess som plateartist. Han holdt prinsippfast på direkte innspillinger. Som en konsertens mester holdt han av øyeblikkets kunst, og avslo å korrigere eller perfeksjonere uttrykket gjennom å gjøre flere opptak.
På sine tidligste plater sang Campbell mange amerikanske sanger, men kom senere til å dreie repertoaret mer i retning av skotske folkeviser, som med malmfull røst ble fremført på dialekt til eget gitarakkompagnement på «my old Gibson guitar», som en av hans viser het. Campell fant også stor glede i med skotsk lynne og aksent å fremføre viser av Woody Guthrie, Bob Dylan og Tom Paxton.
Albumet "Alex Campbell and Friends" (1967) inneholder 3 sanger sammen med Sandy Denny. Dette er de tidligste opptak med henne som ble sluppet på plate, selv om det eksisterer profesjonelle opptak med henne og The Strawbs fra København. Disse opptakene ble nemlig ikke utgitt før på samlingen "All Our Own Work". På flere av Campbells tidlige plateinnspillinger deltar også gitaristen Martin Carthy, kjent fra Steeleye Span og sitt årelange samarbeid med Dave Swarbrick.
CD-en "Been on the Road so Long. The Alex Campbell Anthology". CMRCD 1168 gir smakebiter fra store deler av Alex Campbells karriere, men den som kjenner hans enorme repertoar tar seg straks i å savne både den ene og den andre sangen. Et par andre CD-er er også i omløp nemlig: "At the Tivoli Gardens" (1967) og "In Copenhagen" (1965), men samtlige album er temmelig vanskelige å oppdrive. Allan Taylor har imidlertid som en hyllest til visesangeren utgitt en dobbelt CD; "The Alex Campbell Tribute", der blant andre Lillebjørn Nilsen deltar.
- Chansons Populaires des Etats-Uni (1958)
- The Best Loved Songs of Bonnie Scotland (1963)
- Way Out West (1963)
- An Alex Campbell Folk Session (1964)
- Alex Campbell (1964)
- Alex Campbell, Colin Wilkie and Shirley Hart Sing Folk (1965)
- Alex Campbell in Copenhagen (1965)
- Alex Campbell at the Tivoli Gardens (1967)
- Alex Campbell and Friends (1967)
- Alex Campbell 'Live' (1968)
- The Scottish Breakaway (1968)
- Alex Campbell Sampler (1969)
- This is Alex Campbell, Vol. 1 (1971)
- This is Alex Campbell, Vol. 2 (1971)
- Alex Campbell At His Best (1972)
- Life is just that Way (1972)
- Goodbye Booze (1975)
- Big Daddy of Folk Music (1976)
- No Regrets (1976)
- Traditional Ballads of Scotland (1977)
- Det er Godt at se Dig (1979)
- Live and Studio (1979)
- Live In Belgium (1981)
- Alex Campbell – With the Greatest Respect (1987)
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
