Alderisme

Alderisme (engelsk: ageism) refererer til diskriminering av, og fordommer mot, en aldersgruppe.^[1][2] Som begrep favner alderisme bredere enn det beslektede begrepet aldersdiskriminering,^[2] og fenomenet kan være både systematisk og «hverdagslig».^[3][4]

Ordet ble opprinnelig oppfunnet av gerontologen og psykiateren Robert Neil Butler i 1969 for å beskrive diskrimineringen av gamle, etter modell fra begrepene rasisme og sexisme.^[5] Butler definerte alderisme som en kombinasjon av tre beslektede fenomener: fordomsfulle holdninger mot de eldre, mot høy alder og mot aldringsprosessen; diskriminerende praksis mot eldre; og institusjonelle praksiser og politikk som opprettholder stereotypier om de gamle.^[6] Gamle kan selv også være alderister, på bakgrunn av livslang internalisering av negative stereotypier om alderdom.^[7]

Frykten for døden og uførhet er store årsaker til alderisme, ettersom det å unngå, segregere og avvise gamle mennesker er en måte for enkelte å unngå det å tenke på egen dødelighet.^[8]

Begrepet brukes også om fordommer og diskriminering av ungdom og barn, som å nekte ungdom enkelte rettigheter, eller se bort fra innspill og ideer på grunnlag av personens unge alder,^[9] men blir i hovedsak benyttet i forbindelse med behandling av de eldre.

Se også

• Seniorsaken