Adaldag, også kalt Adelgis eller Adelger (født ca 900, død 28. april 988 i Bremen), var en tysk katolsk benediktinermunk og erkebiskop av erkebispedømmet Hamburg-Bremen årene 937-988.
Bakgrunn
Adaldag var av adelig byrd, og var i slekt med og en disippel under biskop Adalward av Verden, og ble kannik i Hildesheim.
Adaldag hadde en god relasjon til de tyske kongene av det sachsiske dynasti, fremfor alt med Otto I, som gjorde ham til sin notar kort etter at han var kommet til makt, og så til hans kansler.
Erkebiskop
Adaldag ble i 936 også utnevnt til erkebiskop med hans støtte, som etterfølger etter erkebiskop Unni av Hamburg-Bremen, som døde på den svenske misdjonsmarken i byen Birka den 17. september 936. Adaldag ble bispeviet av erkebiskop Hildebert av Mainz i 937. Han forble som sådan en innflytelsesrik rådgiver for ottonerne. Det har imidlertid ikke vært mulig å bekrefte med sikkerhet om Adaldag var Otto Is erkekansler for Italia en stund.
Hans misjonsvirkomhet gikk hånd i hånd med kongenes streben etter å vinne overherredømme over Danmark.[2]
Under hans tid som erkebiskop gikk Harald Blåtann over til kristendommen, og de tre første nordiske biskoper kom på plass i 946 med seter på Jylland: Slesvig (biskop Hared), Århus (biskop Reginbrand) og Ribe (biskop Liafdag). Senere tilkom nok et bispedømme i Odense. Adaldag kunne dermed opptre med egne lydbisper, såkalte suffraganer, ved kirkemøtet i Ingelheim i 948.
Adaldag forhindret utskillelsen av bispedømmet Bremens fra Hamburgs erkebiskopsstol.
Han ledsaget i 964 keiser Otto I på hans andre ferd til Italia; den da avsatte pave Benedikt V ble overlatt i hans varetekt og ble dermed bragt til Hamburg, der han døde året etter. Fra Roma bragte Adaldag også med seg relijviene etter Kosmas og Damian - frem til 1649 ble de oppbevart i domkirken i Bremen. Han hadde også med deg relikviene til den hellige Viktor og den hellige Corona til Bremen.[3]
Rundt 968 ble også bispedømmet Oldenburg understilt erkebispedømmet Hamburg-Brement. Erkebiskop Brun av Kölns forsøk på å få Hamburg-Bremen atter understilt erkebispedømmet Köln klarte Adaldag avverhe, og utvirket så i 966 immunitet for sitt erkebispedømme. Dette markerte uigjenkallelig Hamburg-Brfemens endelige løsrivelse fra erkebispedømmet. I sine nye suffraganer videreførte han den misjon som forgjengerne hadde innledet. Det store slaviske opprør av 983 omintetgjorde imidlertid flere av hans fremganger.
Erkebiskop Adaldag deltok i keiser Otto IIs tokt mot Harald Blåtann.
Mot slutten av Adaldags erkebispetid brøt det tyske herredømme sammen i Danmark, og alle biskopene som han hadde bispeviet, ble fordrevet derfra.
Det nære forholdet mellom erkebiskop Adaldag og den mindreårige kong Otto IIIs regjering kommer frem av kongens nærvær i flere dager i Wildeshausen, rett ved Bremen, i 988 (16.–20. mars), der keiser Otto utstedte tre dokumenter til fordel for Bremens kirke.
Adaldag æres som helgen i den katolske kirke; hans minnedag er 28. april.[4]
Hans episkopalgenealogi er:
- Erkebiskop Hildebert av Mainz (?-937)
- Erkebiskop Adaldag (ca 900-988) *937[5]
- (de) Wilhelm von Bippen: «Adaldag». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 72 f.
- (de) Otto Heinrich May: «Adaldag.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 47 f. (digitalisering).
- Günter Glaeske: Die Erzbischöfe von Hamburg-Bremen als Reichsfürsten. (937–1258) (= Quellen und Darstellungen zur Geschichte Niedersachsens. Bd. 60, ISSN 0930-908X). Lax, Hildesheim 1962, S. 5–24.
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Adaldag, Erzbischof von Hamburg-Bremen» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 28.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
