Act of Supremacy
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Act of Supremacy (Loven om overhøyhet) er betegnelsen på to lover vedtatt av Det engelske parlamentet i 1534 og 1559, under henholdsvis Henrik VIII og Elizabeth I. Begge lover regulerte hvem som var overhode for Den engelske kirke. Loven har fortsatt gyldighet i dag etter at den ga kong Henrik VIII og påfølgende engelske monarker kongelig overhøyhet. Det betydde at han ble erklært som den øverste hersker av den kristne kirken i England. Kongelig overhøyhet er i dag særskilt benyttet for å beskrive den rettslige suverenitet av sivilretten over kirkelovene til kirken i England.
Loven om overhøyhet av november 1534 (Act of Supremacy 26 Hen. VIII c. 1) var en lov vedtatt av det engelske parlamentet under Henrik VIII som erklærte at han var «det eneste overhode på jorden for den engelske kirke» og at den engelske kronen skal ha «alle æresbevisninger, verdigheter, fortrinn, domsmakt, privilegier, immuniteter, inntekter, og eiendeler til den nevnte dignitet».[1] Ordlyden i loven gjorde det klart at parlamentet ikke bevilget kongen tittelen (således antydet at de hadde retten til å trekke den tilbake senere); isteden var det anerkjennelse av et etablert faktum. I loven forlot kongen Roma og den hellige stol fullstendig. Han forsikret således uavhengigheten av Ecclesia Anglicana. Han utpekte seg selv og sine etterfølgere som øverste herskere av den engelske kirke. Henrik VIII hadde blitt erklært æresbevisningen Troens forsvarer (engelsk: Defender of the Faith; latin: Fidei Defensor) i 1521 av pave Leo X for hans pamflett som anklaget Martin Luther for kjetteri.[2] Parlamentet overdro senere denne tittelen til Henrik i 1544.[3]
Loven av 1534 har blitt vurdert som en markering på begynnelsen av den engelske reformasjonen, skjønt andre kilder antyder at reformasjonen hadde brygget mer enn et århundre. Det var et antall årsaker til loven, hovedsakelig for at Henrik VIII trengte å få annullert sitt ekteskap til Katarina av Aragón, ettersom dronningen ikke hadde skaffet ham en sønn og en arving.[4] I tillegg grunnet Henriks påståtte bange anelser om rettmessigheten til å gifte seg med sin brors enke.[5] Pave Klemens VII nekte å gi godkjennelse for annullering av ekteskapet med henvisning til katolsk lære som hevdet at en lovlig ekteskapelig kontrakt var udelelig (bindende) inntil døden, og således kunne paven ikke annullere et ekteskap grunnet en kirkerettslig hindring tidligere tildelt.[6] Med denne loven ble bruddet med Den hellige stol bekreftet, og reformasjonen i England var et faktum. Den betydde av Thomas Cranmer kunne annullere ekteskapet mellom kongen og Katarina av Aragón, slik at han kunne gifte seg med Anne Boleyn.
Senere ble Loven om forræderi (Treasons Act 1534; 26 Hen. 8. c. 13) vedtatt av parlamentet: den sørget for at den som nektet for gyldigheten av Loven om overhøyhet, nekte for at kongen var kirkens øverste leder, eller fremme pavens gyldighet, de gjorde seg skyldig i høyforræderi, belagt med dødsstraff.[7] Blant de meste kjente offentlige figurer gjorde motstand Loven om overhøyhet og ble henrettet for forræderi var Thomas More og John Fisher da nektet å sverge en ed på at de aksepterte Henrik VIII som kirkens overhode.
I 1537 ble Irish Supremacy Act vedtatt av Det irske parlamentet, og det etablerte Henrik VIII som overhode av den irske kirke, slik som tidligere hadde blitt gjort i England.
Loven ble trukket tilbake i 1554 av Henriks katolske datter Maria I.
Den andre Act of Supremacy var en gjeninnføring av den første. Forskjellen var at dronning Elisabeth ikke ble kalt overhode, men «øverste guvernør» for kirken. Dette beroliget både protestanter som ikke ønsket et kvinnelig overhode for kirken, og katolikker.
Alle som fikk et offentlig eller kirkelig embete måtte avlegge ed på at de anerkjente loven, den såkalte Oath of Supremacy. Det var straffer for å ikke anerkjenne denne, men Elisabeth valgte å ikke straffeforfølge legfolk såfremt de ikke drev åpent opprør mot hennes autoritet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
