Sundt varemagasin
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sundts varemagasin ligger i Torgallmenningen 14 i sentrum i Bergen. Bygningen er tegnet av arkitekten Per Grieg, og stormagasinet åpnet 18. juli 1938. 50 år senere, i 1988, ble bygget fredet, som følge av at kulturminnet var truet av påbygging i høyden. Det som er bevart av det opprinnelige interiøret, inngår også i fredningen. Sundt varemagasin blir regnet som ett av hovedverkene innen funksjonalismen i Norge. I 1961 ble arkitekten tildelt Houens fonds diplom for bygget. Bygget eies i dag av DNB Næringseiendom AS. I perioden 2022-24 skal hele bygget rehabiliteres, på grunn av rustskader på armeringsjernet. Bygget er helt stengt mens utbedringen pågår .[1]
| Sundt varemagasin | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Sundt varemagasin på Torgalmenningen i Bergen | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Bergen kommune | ||
| Historiske fakta | |||
| Arkitekt | Per Grieg | ||
| Stilretning | Funksjonalisme | ||
| Kart | |||
 Sundt varemagasin 60°23′32″N 5°19′26″Ø | |||
14. januar 1845 åpnet Christian Gerhard Ameln Sundt (1816–1901) en manufaktur- og kortevarehandel i 8. rode, nr 26, senere Strandgaten 66 i Bergen. Strandgaten var den gang en livlig handelsgate.
I 1885 ble nabobygget kjøpt og begge bygningene revet, for å gi plass til et nybygg. Det nye forretningslokalet sto ferdig 7. desember 1885. Bygningen hadde en stor og praktfull fasade rik på stukkatur og ornamentikk med sterke profiler og en gesims øverst. Arkitekt var Johan Irgens Faye. Den 27. februar 1888 tok det fyr i sentralvarmeanlegget, og hele bygningen ble ødelagt.
Ved juletider i 1889 sto en ny bygning i murstein med store speilglassvinduer ferdig på tomten. Den var tegnet av den tyske arkitekten Wilhelm Hauers.[2] Varemagasinet ble sammenlignet med Printemps og Bon Marché i Paris.
På 1930-tallet kom tanken om å flytte handelsvirksomheten, og sommeren 1936 ble Torgallmenningen 14, 16 og 18 innkjøpt. Den nye eiendommen hadde et byggeareal på 1.200 kvm, og gav mulighet for en sammenhengende fasade på hundre meter mot tre gater. Hovedfasaden fikk en monumental virkning mot den brede åpne Torgallmenningen.
Tomten stod ledig etter bybrannen i Bergen 1916,[3] og lå utenfor grensene for Finn Berners fasadeplan for Torgallmenningen. Dermed stod Sundts direktør Arthur H. Norill nokså fritt med sitt ønske om at nybygget skulle bryte med resten av plassen, noe mange var ytterst skeptiske til.[4]
Arkitekt Per Grieg ble engasjert, og samme år la han og direktør Norill ut på en utstrakt studiereise Europa rundt. Grieg hadde festet seg ved den nederlandske arkitekten Willem Marinus Dudok (1884–1974), og i Rotterdam lå ett av Europas mest moderne varehus – Dudoks De Bijenkorf (= Bikuben[5]), åpnet i 1930 som et tidlig eksempel på funksjonalisme.[6] Fasaden bestod for det meste av glass som slapp inn lys på dagtid, mens det på kveldstid selv slapp ut lys.[7] Det hele var kronet med et slankt tårn toppet av en lampe. Norill skal ha hyllet De Bijenkorf som «det overlegent best løste, moderne magasin i Europa i dag».[8]
Høsten 1936 forelå i store trekk planene for den nye bygningen i Bergen. Den nye storbutikken skulle oppføres av jernbetong og glass i 6 etasjer, pluss en stor underetasje som skulle bygges ut under fortauet. Byggeprosessen ble dokumentert med fotografier tatt av Einar Helmers Olsen (1891-1984)[9] som var utdannet i Dresden med spesialisering innenfor armert betong. Byggemelding ble innsendt i 1936, og i januar 1937 ble det søkt om å få støpe kjeller. Halvannet år senere åpnet varehuset, hvilende på et skjelett av runde bærende søyler slik at veggene var uten bærende funksjon, og dermed kunne brytes opp med lange horisontale vindusbånd og store åpne rom innvendig.[10] En virkelig attraksjon var rulletrappen, bare ett år etter at Steen og Strøm installerte Norges første rulletrapp i Oslo.[11]
Tyngdepunktet i fasaden ble hjørnet mot Starvhusgaten som stakk frem av byggelinjen, og var synlig på lang lei med sin 40 meters høye skorstein, formet som en søyle kronet av en 3,5 meter høy skulptur i bronse av handelsguden Merkur, utført av billedhugger Sofus Madsen.[12]
På Starvhushjørnet, Torgallmenningen og Ole Bulls plass fikk bygningen tre romslige inngangspartier med svingdører. Rulletrapp, hurtiggående personheiser med fører og bekvemme trappeganger sørget for kommunikasjonen. Byggekonstruksjon og innredning slapp inn et maksimum av dagslys for å sikre en naturlig fargebedømmelse og skaffe ansatte og publikum moderne oversiktlige ekspedisjonsforhold. Fasadenes saklige arkitektur og kontinuerlige båndvinduer skulle gi uttrykk for byggets spesielle funksjon og egenart, og danne et gjennombrudd i bergensk forretningsarkitektur.
Listverket var i teak, mens gulvene var dekket med linoleum, et naturmateriale ofte forvekslet med vinyl; men ingenting av denne opprinnelige innredningen er bevart. Slik beskrev Bergens Tidende nybygget ved åpningen i juli 1938: «Foruten en vanlig kassedisk, vil der også bli anledning til å bli ekspedert på no time fordi der er ikke mindre enn seks andre steder hvor en kan få gjøre opp uten å gå til hovedkassen», i varehuset avisen beskrev som «en liten verden for sig selv». På 1980-tallet ville eierne bygge på nok en etasje og omgjøre femte og sjette etasje til kontorer. I stedet besluttet Riksantikvaren i 1990 å frede bygget.[13]
Forbildet De Bijenkorf ble svært skadet under bombingen av Rotterdam 14. mai 1940.[14] Den gjenværende delen drev videre, men ble i 1956 revet fordi den ikke passet inn i den videre byreguleringen.[15]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
