fransk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Étienne-Denis Pasquier (født 21. april 1767 i Paris, død 5. juli 1862 samme sted) var en fransk politiker.
| Étienne-Denis Pasquier | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. apr. 1767[1][2][3][4] Paris | ||
| Død | 5. juli 1862[1][2][5][3] (95 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | College of Juilly | ||
| Søsken | Jules Pasquier | ||
| Barn | Gaston d'Audiffret-Pasquier | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | cimetière de Coulans-sur-Gée[6] | ||
| Medlem av | Académie française (1842–1862) (erstatter: Denis Frayssinous, erstattet av: Jules Armand Stanislas Dufaure)[7] Société de l'histoire de France (stiftende medlem) | ||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen Ridder av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden | ||
Étienne-Denis Pasquier var sønn av den i 1794 guillotinerte parlementsråd Étienne Pasquier. Han var også i slekt med dikteren og juristen Étienne Pasquier (1529–1615).
Han studerte rettsvitenskap, og tiltrakk seg liten oppmerksomhet. Men dette strakk ikke til for å holde ham unna farer. Han ble arrestert, og faren hans ble henettet i 1794.[8] Han ble holdt fengslet i to måneder i Saint-Lazare-fengselet kort før utbruddet thermidorreaksjonen, og løslatt etter Maximilien Robespierres fall og henrettelse i slutten av juli 1794.
Etter skrekkveldets fall gjorde Pasquier en rask karriere på embetsmannsbanen. Han ble i 1806 maître des requêtes i Conseil d'État, og i 1810 politiprefekt i Paris.
Ved Napoleon Is fall gikk han over til bourbonerne. Han sørget for ro og sikkerhet i hovedstaden, og ble av kong Ludvig XVIII utnevnt til generaldirektør for bro- og veibygging. I de hundre dagene var han uten noen offentlige verv. Men da kong Ludvig XVIII vendte tilbake for annen gang fikk han inneha forskjellige poster i de skiftende regjeringer. Fra 9. juli til 26. september 1815 var han storseglets bevarer (justisminister) i kabinettet Talleyrand og samtidig innenriksminister.
Fra 1817 til 1818 var han nok en gang justisminister. Han var så utenriksminister, i de Richelieus kabinett 1819-21.
Under reaksjonen i Karl Xs siste regjeringsår tilhørte Pasquier opposisjonen. Han utøvet ved sine store talegaver stor innflytelse i førstekammeret, støttet mange vilkårlige forordninger og ikke minst innskrenkelse av pressens virkemuligheter. Han gikk i 1824 imot pensjonsreduksjonene og sakrilegieloven, og bidro til ministerpresident Jean-Baptiste de Villèles fall.
Under Ludvig Filip Is regjering var han president i perskammeret. I 1808 ble han baron og 1844 hertug. Fra 1842 var han medlem av Académie française.
Hans memoarer (6 bind, 1893-96) inneholder verdifulle opplysninger om Napoleontidens og restaurasjonens historie.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
