Åndsverkloven (fullt navn lov om opphavsrett til åndsverk m.v., forkortet åvl.) av 15. juni 2018 er den sentrale norske loven innenfor rettsområdet opphavsrett. Den nye åndsverksloven trådte i kraft 1. juli 2018.
Loven gir opphavspersonen eierskap til sine verk, og forbyr uautorisert kopiering av andres åndsverk.
I tillegg til egentlig opphavsrett regulerer loven også de såkalte nærstående rettighetene, det vil si rettigheter som er nært relatert til opphavsrett. Viktige rettigheter innen denne gruppen er blant annet katalogvernet (inkludert databasevern), rettigheter til pressemeldinger, sitatrett og fotografirett.
Åndverksloven §6 regulerer rettighetene knyttet opp mot bearbeidelse av et åndsverk.
Lovens § 6 lyder i sin helhet:
§ 6. Bearbeidelser mv.
Den som oversetter eller på annen måte bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det i strid med opphavsretten til originalverket.
Opphavsrett er ikke til hinder for at det skapes nye og selvstendige verk gjennom å benytte eksisterende verk. Opphavsretten til det nye verket er i så fall ikke avhengig av opphavsretten til originalverket.[1]
Åndsverksloven §4 tar for seg unntakstilfeller, med tanke på kopiering av åndsverk der en ikke har lov til å kopiere; med hensikt å enten ta i bruk verket på en lovlig måte eller å få overført verket gjennom et nettverk. Dette kan gjøres så lenge det ikke er en økonomisk belastning for dem som besitter opphavsretten. Et eksempel kan være bruk av prosjektor, bruk av USB-penn, og bruk av kopimaskin. Merk at midlertidighet medfører at ansvar for å destruere, eller på andre måter forhindrer videre bruk. Det kan for eksempel bety at en kan lage midlertidige eksemplarer av lydbøker, med krav om destruering etter bruk. Videre så kan en kopiere film,musikk, og ebøker, gitt at en nekter tilgang etter en er ferdig med bruk.
Lovens § 4 lyder i sin helhet:
§ 4. Visse midlertidige eksemplar
Når tilfeldig eller forbigående fremstilling av midlertidige eksemplar utgjør en integrert og vesentlig del av en teknisk prosess og har som eneste formål å muliggjøre
a) lovlig bruk av et verk, eller
b) en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter,
omfattes slik eksemplarfremstilling ikke av eneretten etter § 3, med mindre den har selvstendig økonomisk betydning.
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke for datamaskinprogrammer og databaser.[1]
Lovens § 5 regulerer rettighetene omkring navngivelser. Opphaveren har rett til å bli navngitt etter god skikk, som betyr at en må følge relevante normer for navngivelse. Dette følger av § 5, 1. ledd.[1]
Åndsverksloven §5 regulerer også rettighetene omkring vern mot krenkende bruk. Krenkende bruk betyr blant annet misbruk i form av å offentlig begå straffbar handling, eller å offentlig begå mobbing eller trakassering. I slike tilfeller må en ha samtykke av opphavsmannen, hvor opphavspersonen har rett til å være anonym.
Lovens § 5 lyder i sin helhet:
§ 5. Rett til navngivelse og vern mot krenkende bruk (ideelle rettigheter)
Ved fremstilling av eksemplar av åndsverk og når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten, har opphaveren krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier såfremt navngivelse er praktisk mulig.
Et verk må ikke endres eller gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart.
Opphaveren kan ikke fraskrive seg retten etter første og andre ledd, med mindre det gjelder en bruk av verket som er avgrenset etter art og omfang.
Dersom et verk gjøres tilgjengelig på slik krenkende måte eller i sammenheng som nevnt i andre ledd, har opphaveren, selv om det er gitt samtykke til bruken, rett til å kreve at det ikke skjer under opphaverens navn eller at det på en tilfredsstillende måte angis at endringene ikke skriver seg fra opphaveren. Opphaveren kan ikke gi avkall på denne retten.[1]
Åndsverksloven §3 fastsetter et forbud mot å bruke åndsverk som er gjort tilgjengelige via åpenbart ulovlige kilder (nettsider), når kildene er egnet til å skade opphavers økonomiske interesser i vesentlig grad. Eksempel på dette er rettstridige BitTorrent-sider der det er gjort tilgjengelig spill, musikk og film. Dette forbudet fremgår av lovens § 3, 2. og 3. ledd, som lyder:
§ 3 Opphavsrettens innhold
[...]
Det er ikke tillatt å strømme eller på annen måte bruke åndsverk som åpenbart i strid med denne loven er gjort tilgjengelig for allmennheten på Internett eller annet elektronisk kommunikasjonsnett når bruk fra den ulovlige kilden er egnet til å skade opphavers økonomiske interesser i vesentlig grad. Vederlag og erstatning etter § 81 kan bare ilegges ved forsettlig overtredelse av bestemmelsen i dette ledd.
Enerett etter første ledd omfatter åndsverket i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller annen bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.[1]
Åndsverkloven av 1930
Åndsverkloven av 1930 (lov om åndsverker av 6. juni 1930) samlet reglene om alle typer åndsverk i en og samme lov.[2]:12 Loven bygget i hovedsak på et forslag fra en komité ledet av Ragnar Knoph som avga sin innstilling i 1925 og øvrige forarbeider var Ot.prp. nr. 19 (1927), Ot.prp. nr. 22 (1930), Innst. O. XXV (1930), Ot.forh. (1930) s. 973 flg. og Lt.forh. (1930) s. 325 flg..[2]:12
Åndsverkloven av 1930 ble opphevet da lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) trådte i kraft.[2]:12
Åndsverkloven av 1961
Åndsverkloven av 1961 (lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.) ble utformet i et nordisk lovsamarbeid og ble endret en rekke ganger.[2]:12 På 1980-tallet avga Opphavsrettsutvalget seks delinnstillinger som førte til endringer og etter 1989 ble ni EU-direktiver blitt gjennomført med endringer i åndsverkloven av 1961.[2]:12 Åndsverkloven av 1961 ble vedtatt opphevet 15. juni 2018 og avløst av åndsverkloven av 2018 som trådte i kraft 1. juli 2018.[3]
«MP3-loven»
«MP3-loven» var et kallenavn på åndsverkloven som oppstod i 2005 i forbindelse med implementering av EUs opphavsrettsdirektiv.[4][5][6] Navnet oppstod på grunn av forslag til ny paragraf 53b som omhandlet digital rettighetsbeskyttelse (DRM).[7][6] Hele lovforslaget fikk kallenavnet «MP3-loven» og førte til en voldsom diskusjon.[7][8][9]
Åndsverkloven av 2018
Den 15. juni 2018 ble åndsverkloven av 2018 (lov om opphavsrett til åndsverk m.v.) vedtatt.[3] Loven videreførte hovedprinsippene i åndsverkloven av 1961 og i tillegg gjorde den materielle endringer samt at oppbyggingen av lovteksten ble endret for å gjøre den mer tilgjengellig for alle.[2]:12
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
