William F. Albright
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
William Foxwell Albright (født 24. mai 1891, død 19. september 1971)[4] var en amerikansk arkeolog, bibelforsker, filolog, og fagmann på oldtidskeramikk. Fra tidlig på 1900-tallet og fram til sin død var han domprost for bibelarkeologer og særskilt anerkjent som grunnleggeren av den bibelske arkeologibevegelsen. Hans student George Ernest Wright fulgte i hans fotspor som leder for denne bevegelsen, mens andre, særlig Frank Moore Cross, Raymond E. Brown, og David Noel Freedman, ble internasjonale ledere i studiet av Bibelen og oldtidens Midtøsten, inkludert nordvestlig semittisk epigrafi og paleografi.
| William Foxwell Albright | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 24. mai 1891 Coquimbo i Chile | ||
| Død | 19. september 1971 (80 år) Baltimore, Maryland | ||
| Beskjeftigelse | Bibelforsker, arkeolog | ||
| Akademisk grad | Ph.d. | ||
| Utdannet ved | Johns Hopkins University Upper Iowa University | ||
| Doktorgrads- veileder | Paul Haupt | ||
| Barn | Hugh Norton Albright[1] | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences American Philosophical Society[2] National Academy of Sciences (1955–) | ||
| Utmerkelser | Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem (1957)[3] Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow | ||
Albright ble født i Coquimbo i Chile som den eldste av seks søsken av den amerikanske evangelikanske metodistmisjonæren Wilbur Finley Albright og hans kornisk-amerikanske hustru Zephine Viola Foxwell.[5] Albright studerte ved Upper Iowa University.[6] Han giftet seg med dr. Ruth Norton i 1921 og de fikk fire sønner. Han mottok sin Ph.D. fra Johns Hopkins University i Baltimore, Maryland, i 1916 og tok et professorat der i 1927, forble som W. W. Spence-professor i semittiske språk fra 1930 og fram til hans avgang i 1958. Han var også direktør for Den amerikanske skolen for orientalsk forskning i Jerusalem i årene 1922–1929, 1933–1936, og gjorde viktig arkeologisk feltarbeid ved israelske steder som Gibea (Tell el-Fûl, 1922) og Tell Beit Mirsim (1933–1936).[7]
Albright ble kjent for allmennheten i hans rolle i stadfestingen av Dødehavsrullene som ble funnet i 1948,[8] men fikk sitt forskeromdømme som ledende teoretiker og praktiker av bibelarkeologi, «den grenen av arkeologien som setter lys på den sosiale og politiske strukturen, de religiøse konseptene og praksisen, og andre menneskelig aktiviteter og forhold som er funnet i Bibelen, eller vedrører folk som er nevnt i Bibelen.» [9] Albright var imidlertid ikke en bibelsk litterat; hans Jahve og gudene i Kanaan, eksempelvis, fremmet det syn at israelittenes religion hadde utviklet seg fra polyteisme til en monoteisme som så på Gud som deltagende i historien — et syn helt i henhold med flerkildeteorien (den litterær-kritiske kildesondringshypotese) og hovedstrømningens oppfatning om de foregående to århundrene med bibelkritikk.[10]
Selv om han først og fremst var en bibelarkeolog, var Albright kyndig på mange felt som kom med bidrag til bortimot alle felt innenfor oldtidsforskningen i Midtøsten: et eksempel er en publikasjon i BASOR 130 (1953) titulert «New Light from Egypt on the Chronology and History of Israel and Judah», hvor han etablerte at Shoshenq I — den bibelske Sjisjak — kom til makten i oldtidens Egypt en gang mellom 945 og 940 f.Kr.
Han var en profilert forfatter og hans fremste verker omfattet Yahweh and the Gods of Canaan (1968), The Archaeology of Palestine: From the Stone Age to Christianity (1949), og The Biblical Period from Abraham to Ezra (1963). Han redigerte også Anchor Bible-seriens bind på Jeremias bok, Evangeliet etter Matteus og Johannes' åpenbaring
Gjennom hele sitt liv ble Albright beæret med tallrike priser, æresdoktorgrader, og medaljer, og blitt beæret med en særskilt hedersbevisning for Jerusalem som den første ikkejøde.[11] Han ble valgt som fellow av American Academy of Arts and Sciences i 1956.[12] Etter sin død forsatte hans arv da en rekke forskere, inspirert av hans arbeid, ble spesialiserte i de områder som Albright hadde vært pioner i. Den amerikanske skole for orientalsk forskning er i dag kjent som Albright Institute of Archaeological Research for å hedre hans stor bidrag til dette feltet.[13]
Albrights utgivelser i Annual of the American Schools of Oriental Research, 1932, av hans utgravninger i Tell Bir Mirsim, og ytterligere beskrivelser av bronsealder- og jernalderlagene ved steet i 1938 og 1943, markerte et betydelig bidrag til den profesjonelle dateringen av steder basert på keramiske typologier, en som fortsatt er i bruk i dag med kun mindre endringer. «Med dette arbeidet gjorde Albright israelsk arkeologi til en vitenskap framfor hva det tidligere hadde vært: utgraving hvor detaljene er mer eller mindre velbeskrevet i et indifferent kronologisk rammeverk som er så generelt som mulig og ofte fullstendig feil.» [14]
Som redaktør av Bulletin of the American Schools of Oriental Research mellom 1931 og 1968, fikk Albright stor innflytelse over både bibelforskningen og palestinsk arkeologi, en innflytelse ytterligere utvidet av hans profilerte forfatterskap og utgivelser (over 1100 bøker og artikler).[13] Albright benyttet denne innflytelsen til å fremme «bibelarkeologi» hvor arkeologens oppgave ble vurdert som «å belyse, å forstå og i deres største eksesser, å ‘bevise’ Bibelen.» [15] I dette var Albrights amerikanske evangeliske oppvekst åpenbart. Han insisterte eksempelvis på at «stort sett er bildet i Første Mosebok historisk, og det er ingen grunn til å tvile på den generelle nøyaktigheten i de biografiske detaljene» (det vil si figurer som Abraham. Tilsvarende hevdet han at arkeologi hadde bevist vesentlig historisk korrekthet i Andre Mosebok, og erobringen av Kanaan som beskrevet i Josvas bok og Dommernes bok.
I årene etter hans død har Albrights metoder og konklusjoner i økende blitt diskutert. Bibelarkeologen William Dever har notert at «[Albright's] sentrale teser har alle blitt snudd, delvis ved ytterligere framgang i bibelkritikken, men hovedsakelig i fortsatt arkeologisk forskning av yngre amerikanere og israelere som han selv ga oppmuntring og støtte... Ironien er, i det lange løp, det vil ha vært nyere ‘sekulær’ arkeologi som bidro mest til bibelsk forskning, ikke ‘bibelarkeologi’.» [16]
Bibelforskeren Thomas L. Thompson har slått fast at metodene til «bibelarkeologien» har også blitt foreldet: «[Wright and Albrights] historiske fortolkninger kan ikke gjøre krav på å være objektive, utgår som den gjør fra en metodologi som forstyrrer sine data ved selektivitet som er knapt representativ, som overser den enorme mangelen på data for historien i det tidlige andre millennium, og som med overlegg etablerer hypoteser basert på grunnlag av bibeltekster som ikke er undersøkt, å bli bevist av slik (for denne perioden) meningsløs matematisk vilkår som ‘rimelighetens balanse’...» [17]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
