W
From Wikipedia, the free encyclopedia
W (w), dobbelt-v[1] er den tjuetredje bokstaven i det latinske alfabetet. Bokstaven fantes ikke på romernes tid. Den ble først brukt på 600-tallet av angelsaksiske skribenter.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/c4/Latin_alphabet_Ww.svg/250px-Latin_alphabet_Ww.svg.png)
Det er ingen skiller mellom uttalen av w og v på norsk, i og med at man ikke bruker den engelske uttalen av w. Før ca. 1800 ble w og v brukt om hverandre i skriftspråket i Norge, nærmest tilfeldig. W forekommer ofte i eldre steds- og personnavn samt i en del fremmedord, men er ellers lite brukt i moderne norsk.
På walisisk regnes bokstaven for å være en trang bakre vokal, eller nesten-trang nesten-bakre vokal, ikke en konsonant. Lydverdien dens er [ʊ] eller [u] («norsk o»). Siden den er en vokal, kan den opptre med de diakritiske tegn som andre vokaler kan ta på seg i walisisk, det seg være cirkumfleks som markerer lang vokal (ŵ), grav aksent som markerer kort vokal (ẁ), eller akutt aksent som markerer trykksterk vokal (ẃ).