Vennenes samfunn
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, regnes som et kristent trossamfunn. Kvekerne er etablert i alle verdensdeler, med hovedvekt i Kenya og Guatemala. Alle i kvekersamfunnet regnes som likeverdige, som «prester»,[2][3] en lære avledet fra Nytestamentets Peters første brev 2:9[4][5] De inkluderer de med evangelisk, konservativ, liberal og tradisjonell kvekerforståelse av kristendommen. I ulik grad forsøker de forskjellige bevegelsene som utgjør kvekerne verden over å unngå trosbekjennelser og hierarkiske strukturer.[6]
Vennenes samfunn | |||
---|---|---|---|
Kvekerne | |||
Hovedgren | Protestantisme | ||
Grunnlagt | 1652 | ||
Grunnlegger | George Fox | ||
Land | Spredd over hele verden, men det finnes konsentrasjoner i Kenya, Guatemala, Nord-Amerika og Storbritannia. | ||
Sakramenter | Hele livet er sakramentalt | ||
Medlemskap | Zentralstelle für Recht und Schutz der Kriegsdienstverweigerer aus Gewissensgründen Federal Council of Churches (–1950) | ||
Nettsted | kveker.org (no) | ||
Utmerkelser | Nobels fredspris (1947) (representert av: American Friends Service Committee, Quaker Peace & Social Witness)[1] |
Nobels fredspris 1947 |
Rundt 79 prosent av kvekerne verden over tilhører de «evangeliske» og «programmerte» grenene av bevegelsen[7] – disse kvekerne dyrker sang og forberedt budskap fra Bibelen, koordinert av en prest. Rundt 11 prosent av kvekerne[8] praktiserer ventende andakt, eller uprogrammert andakt hvor rekkefølgen i gudstjenesten ikke er planlagt på forhånd, og er overveiende stille, og kan bestå av en uforberedt preken fra de som er til stede. En del møter av begge typer har bokførte prester (Recorded Ministers) i deres møter, det vil si kvekere av begge kjønn som er anerkjent for å ha en gave i å preke, noe kvekerne anerkjenner.[9]
De første kvekere bodde i England på midten av 1600-tallet. Bevegelsen oppsto fra seekers, «søkerne» (eller legatine-arians, «misjonerende arianere») og andre dissentere fra protestantiske grupper som brøt ut fra den etablerte engelske kirke. Kvekerne, eller vennene som de gjerne kalte seg, særlig de som var kjent som Valiant Sixty («tapre seksti»), forsøkte å omvende andre til deres forståelse av kristendommen. De reiste rundt på De britiske øyer og oversjøisk for å preke evangeliet om Jesus Kristus. En del av disse tidlige kvekerprestene var kvinner, som på sitt vis var tidlige feminister.[10] De baserte sitt budskap på den religiøse overbevisningen om at «Kristus har kommet for å lære folk om seg selv», og understreket de direkte forholdet til Gud gjennom Jesus, og en direkte religiøs tro i det universale presteskapet til alle troende.[11] De framhevet en personlig og religiøs erfaring med Jesus, oppnådd gjennom direkte religiøs erfaring og lesning av Bibelen.[12] Kvekerne fokuserte i sitt privatliv på å utvikle en oppførsel og en tale som reflekterte emosjonell renhet og Guds «underfulle lys».[13]