Vatikanhøyden

Vatikanhøyden (latin: Mons Vaticanus; italiensk: Colle Vaticano) er navnet som lenge før den kristne æra var gitt til en av høydene på elven Tiberens høyre (vestre) bredd, på motsatt side av Romas syv høyder. Det er mulig at en etruskisk by ved navn Vaticum lå her.

Vatikanhøyden; utsnitt fra teppebilde fra 1519.

På 100-tallet var det et romersk circus (som en gresk hippodrom) oppunder Vatikanhøyden, og i åssiden opp mot høyden var det et gravfelt. Peterskirken er bygget over gravfeltet, slik at høyalteret i kirken ligger rett over den grav som man fra tidlig av har utpekt som apostelen Peters grav. Ved bygningen av Peterskirken ble en stor del av høyden planert.

Etymologi

Antikkens romere hadde flere meninger om opphavet til det latinske ordet Vaticanus.^[1] Marcus Terentius Varro (100-tallet f.Kr.) knyttet til en Deus Vaticanus eller Vagitanus, en romersk guddom som utrustet småbarn med evnen til å snakke som bevist ved deres første jamring (vagitus, første stavelse er uttalt wa på klassisk latin). Varros ganske kompliserte forklaringer knytter denne funksjonen til skytsguden for stedet og til talens avanserte makt som hos profet (vates), som det er bevart av den senere oldtidslærde Aulus Gellius:

Vi har blitt fortalt at ordet Vatikan er anvendt til høyden, og guddommen som overser den, fra vaticinia, eller profetier, som skjedde der ved makten og inspirasjonen til guden; men Marcus Varro, i hans bok om guddommelige ting, gir annen årsak for dette navnet. «Som Aius», sier han, «var kalt en guddom, og et alter ble bygd for hans ære på den laveste delen av den nye veien, ettersom det ble hørt en stemme fra himmelen på dette stedet, så denne guddommen ble kalt Vaticanus ettersom han overså prinsippene for den menneskelige stemme; for småbarn, så snart de var født, gjorde lyden som danner den første stavelsen i Vaticanus, og er derfor sagt å vagire (å skrike), det ord som uttrykker støyen som et spedbarn først gjør.»^[2]

Augustin av Hippo, som var kjent med Varros verker om antikkens romerske teologi,^[3] nevner denne guddommen tre ganger i sin bok Om Gudsstaten.^[4]

Vaticanus er dog mer sannsynligvis avledet fra navnet til en eldre etruskisk bosetning, muligens kalt Vatica eller Vaticum, lokalisert i det generelle området som romerne kalte vaticanus ager, «vatikanske område». Om en slik bosetningen eksisterte er det ingen spor etter det som har blitt oppdaget, noe som uansett er vanskeliggjort ved senere bebyggelse på stedet. Konsulære fasti bevarer personnavnet Vaticanus på midten av 400-tallet f.Kr., men av ukjent tilknytning til stedsnavnet.^[1]

Referanser

1. Richardson, Lawrence (1992): A New Topographical Dictionary of Ancient Rome, Johns Hopkins University Press, s. 405.
2. Aulus Gellius: Netter i Attika 16.17: Et agrum Vaticanum et eiusdem agri deum praesidem appellatum acceperamus a vaticiniis, quae vi atque instinctu eius dei in eo agro fieri solita essent. Sed praeter hanc causam M. Varro in libris divinarum aliam esse tradit istius nominis rationem: «Nam sicut Aius» inquit «deus appellatus araque ei statuta est, quae est infima nova via, quod eo in loco divinitus vox edita erat, ita Vaticanus deus nominatus, penes quem essent vocis humanae initia, quoniam pueri, simul atque parti sunt, eam primam vocem edunt, quae prima in Vaticano syllabast idcircoque «vagire» dicitur exprimente verbo sonum vocis recentis.» Norsk oversettelse basert på engelsk oversettelse av William Beloe, The Attic Nights of Aulus Gellius, London, 1795, bind 3, s. 247–248.
3. Fitzgerald, Allan D., red. (1999): Augustine Through the Ages: An Encyclopedia, Wm. B. Eerdmans Publishing, s. 863. Sitat: Varros verker var «the closest equivalent to an encyclopedia Augustine had».
4. Augustin av Hippo: De civitate Dei, 4.8, 11, og 21. 11).

Litteratur

• Bello, Nino Lo (1998): Incredible Book of Vatican Facts and Papal Curiosities, New York: Liguori Publications. ISBN 0-7648-0171-6.