Valentinus
From Wikipedia, the free encyclopedia
Valentinus (født ca. 100, død ca. 160) er en av tidlige gnostikerne vi kjenner til, og han er også den mest kjente i denne perioden,født i Egypt og utdannet i Alexandria. Han underviste i Roma i perioden rundt 135-60. Som den eneste av gnostikerne hadde han en krets av disipler som er kjent ved navn, spesielt Ptolemæus og Markus. De åpnet selv skoler og underviste i sine egne versjoner av Valentinus' lære. Hans disiplers versjoner av læren er langt bedre kjent enn hans egen, som i liten grad er overlevert; den oppfordret disiplene hans til fritt å videreutvikle tankene hans.[3] Spennvidden i læren hans fremgår av at tankene om pleroma finnes i syv versjoner, i tillegg til Markus', og de går i svært ulike retninger. Skolen delte seg derfor i flere grener, eller som Ireneus av Lyon som forsøkte å bekjempe det han anså som Valentinus' «kjetteri», skrev om bevegelsen: «Hver dag finner hver av dem på noe nytt, og ingen anses fullkommen før han er så produktiv.» Det fantes en anatolisk gren, hovedsakelig kjent fra Utdrag av Theodotus, mens den italiske grenen trolig baserte seg på Ptolemæus' tanker. Sannhetens evangelium, funnet i nyere tid, låner en viss poesi til læren.[4]