From Wikipedia, the free encyclopedia
Utenomekteskapelig, også kalt uekte, barn, betegner barn som er født utenfor ekteskap (uektefødt/ektefødt). Legitime og illegitime barn betegner i familierett (i vesten hovedsakelig eldre familierett) og dagligtale i mange deler av verden barn som er født henholdsvis i ekteskap og barn som er født utenfor ekteskap. Synonymer for barn født i ekteskap, legitime barn, er «ekte barn», «ektefødte barn», mens barn født utenfor ekteskap, illegitime barn, også omtales som «uekte barn», «utenomekteskapelige barn».
Et barns status som legitimt eller illegitimt hadde i de fleste vestlige land tidligere stor betydning for barnets rettigheter til slektsnavn, arv og stand (for eksempel adelskap). Barn født utenfor ekteskap ble ikke regnet som medlemmer av farsslekten, og ble tradisjonelt gitt morens etternavn. I en del land skilles det fortsatt rettslig mellom legitime og illegitime barn, og barn født utenfor ekteskap kan ha en svakere rettsstilling. Det var i svært mange kulturer, og er fortsatt i en del, et stort sosialt stigma knyttet til illegitime barn. Dette stigmaet rammer både moren og barnet, i langt mer begrenset grad den biologiske faren. Det har (i nyere tid) vært vanlig at uekte barn fikk morens slektsnavn, og uekte barn var i Norge utelukket fra å arve sin far (så sant han ikke lyste dem «i kull og kjønn») frem til de Castbergske barnelover ble vedtatt i 1915.
I kulturer som legger vekt på ekteskap kan det å være født utenfor ekteskap være en hindring for dem som er født i en slik situasjon, både når det gjelder sosialt liv, formelle rettigheter og identitet. I samfunn med andre familienormer har fødselsstatusen til en person mindre å si.
Mens det er lett å vite hvem som er mor til et barn, kan det være vanskeligere å slå fast hvem faren er. Mange steder er ekteskap derfor blitt brukt for å stadfeste farskapet til barn som blir født inn i det, noe som igjen har gitt dem vern og en plass i samfunnet (pater est-prinsippet).
Barn som blir født av ugifte mødre har dermed ofte falt utenfor. De som vokser opp med bare én forelder har ikke den samme støtten, i barndommen eller senere, som dem som to har ansvaret for. Videre har de ofte ikke hatt arverett etter foreldrene fordi de var «illegitime» eller «uektefødte».
De som er født utenfor ekteskap er ofte blitt stigmatisert, både i barndommen og som voksne. I samfunn der samleie utenfor ekteskapet blir sett på som synd og/eller som en forbrytelse har ofte barna fått noe av skylden for opphavet sitt.
Mange steder har det vært vanlig å gi fra seg uektefødte barn til barnehjem der de ble tatt hånd om til de var store nok til å arbeide, hvis de overlevde. Overlevelse var i enkelte tilfelle ikke målet, det forekom av og til at det ble spekulert i omsorgssvikt, hos såkalte englemakersker. Men barnet kunne også bli satt vekk til fosterforeldre, enten fremmede eller slektninger. På 1900-tallet ble det vanligere at barn født utenfor ekteskap å bli adoptert bort.
Mens den katolske kirke stod for tallrike barnehjem drevet av munker og nonner, satset protestantismen, som ikke hadde noe klostervesen, gjerne på at den ugifte moren selv skulle ta hånd om barnet for å gjøre opp for syndene sine. I moderne tid fikk man også statlige institusjoner der såkalte foreldreløse barn kunne vokse opp. Det var som oftest uektefødte barn som kom hit.
For å hjelpe fattige alenemødre ga flere styresmakter etter hvert påbud om at barnefaren hadde plikt til å forsørge dem. I 1763 ble for eksempel kjente barnefedre i Danmark-Norge pålagt å bidra til barnet var ti år gammelt. Senere kunne fedre som nektet å gjøre dette havne på tukthuset.
De fleste uektefødte barn vokste likevel opp i fattigdom, og på nittenhundretallet prøvde man å gjøre noe med dette ved å oppfordre eller tvinge ugifte mødre til å adoptere vekk ungene sine.
I de siste tiårene er det i Vesten blitt mer og mer vanlig å få unger utenfor ekteskap og fostre dem opp selv, uten noe særlig stigma. I 2003 var 50 % av norske barn født utenfor ekteskap, de fleste i et samboerskap.[trenger referanse]
Systemet som favoriserer ektefødte barn har blitt endret i mange land, blant annet Norge. Farskap er basert på biologiske fakta heller enn ekteskap, og fedre har rettigheter og plikter overfor barna sine enten de er gift med mor eller ikke.
Til midten av 1700-tallet hadde bare moren underholdsplikt for barn født utenfor ekteskap. Barnet hadde lenge bare arverett etter moren, men dersom barnet var «horebarn» (født av en gift kvinne som var utro) hadde det heller ikke arverett etter moren. Faren kunne imidlertid fra 16/1700-tallet «lyse barnet i kull og kjønn» og dermed gi det visse rettigheter.
På midten av 1700-tallet fikk fedre til barn født utenfor ekteskap en begrenset plikt til å betale barnebidrag til barnet var ti år. Bidragsplikten ble utvidet i 1821, og ytterligere utvidet og innskjerpet i 1892. Barnebidragene hadde imidlertid mer karakter av skadeserstatning til moren enn underhold til barnet, og innebar ikke at barnet hadde noen rettigheter i forhold til farsslekten. På slutten av 1800-tallet gikk Venstre, støttet av kvinnesaks- og arbeiderbevegelsen, inn for at farens ansvar skulle utvides og at uekte barn skulle få rett til navn og arv etter faren. Disse kravene fikk gjennomslag med en stor reform vedtatt av Stortinget i 1915, «de Castbergske barnelover», etter Johan Castberg. De castbergske barnelover bestod av ett sett lover: En lov om barn født utenfor ekteskap, en om foreldre og ektefødte barn og en om forsorg for barn som tok sikte på å hjelpe mødre som ikke fikk bidrag fra faren. De castbergske barnelover var i internasjonal sammenheng svært progressive, lignende reformer kom i mange andre vestlige land først langt senere.
Lovene fra 1915 ble i 1956 erstattet av to lover, en lov om barn i ekteskap og en lov om barn utenfor ekteskap. Barnelovgivningen i Norge skilte tydelig mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap til 1981, da de to lovene fra 1956 ble erstattet av én lov, barneloven. Loven inneholder bestemmelser både om barn født i ekteskap og om barn født utenfor ekteskap. Det var et uttrykt mål med den nye barneloven å markere likestillingen mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap så langt som mulig.
.jpg)
De som er født utenfor ekteskap er blitt holdt utenfor visse stillinger, for eksempel kunne de lenge ikke bli ordinerte som prester i den katolske eller anglikanske kirken. De er fortsatt utestengte fra enkelte konservative religiøse brorskap, som Opus Dei. På den andre side har ulike biskoper og prester som egentlig skulle levd i sølibat fått barn, kalt dem nevøer eller lignende, og sørget godt for dem.
Det var ikke uvanlig at kongelige fikk barn utenfor ekteskapet. Noen dansk-norske konger som fikk slike uekte barn ga dem etternavnet Gyldenløve.
Det koreanske samfunnet er basert på mannlige familieoverhoder som blir ført opp i særskilte familieregistre. Fedreløse barn er ikke del av noe slikt register, og kan få problemer med å finne jobber eller ektefeller.
I engelsk Common law hadde uektefødte frem til 1969 ingen rett til å arve foreldrene. Eiendom måtte testamenteres til dem som om de var fremmede.
Det var lenge slik at en såkalt bastard kunne bli regnet som ektefødt dersom foreldrene senere giftet seg. Dette gjaldt bare dersom de kunne vært lovlig gift da barnet ble født. Dersom faren var gift på annet hold hjalp altså ikke senere giftemål. Dersom et ekteskap senere ble kjent ugyldig ville også barna automatisk bli uektefødte.
Et særtilfelle av norske barn født utenfor ekteskapet var såkalte tyskerunger, barn født av norske kvinner og tyske soldater under andre verdenskrig. Etter krigen opplevde de om lag 12.000 barna å bli sett ned på, mobbet og mange ble mishandlet.[1]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
