![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/4c/StMeld85_Utbyggingsprogrammet.jpg/640px-StMeld85_Utbyggingsprogrammet.jpg&w=640&q=50)
Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge
From Wikipedia, the free encyclopedia
Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, eller bare Nord-Norgeplanen, var et program for å fremme industriutvikling i Nord-Norge etter at gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig var over. Programmet gjaldt for årene 1952–1960.[1]
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/4c/StMeld85_Utbyggingsprogrammet.jpg/640px-StMeld85_Utbyggingsprogrammet.jpg)
Utbyggingsprogrammet ble igangsatt av myndighetene og basert på tre virkemidler: Utbyggingsfondet for Nord-Norge skulle tilføre kapital. Det ble innført egne regler for skatt og avskrivning for regionen. Det kom ekstra bevilginger over statsbudsjettet til kraftutbygging, kommunikasjoner og bedre yrkesutdannelse.
Etter andre verdenskrig ble Nord-Norge omtalt som en «tilbakeliggende landsdel» med mindre verdiskaping og dårligere levestandard enn landet for øvrig. Landsdelen hadde lite utbygget industri og dårlig teknisk infrastruktur. De viktigste næringsveiene hadde mange sysselsatte, men kastet for lite av seg. Det generelle utdanningsnivået var lavt.
Regjeringen anså på slutten av 1940-årene industrialisering og modernisering av Nord-Norge «ikke bare som en stor nasjonal oppgave og plikt, men som et tiltak av betydning for den vestlige verden […].»[2] Utbyggingsprogrammet bygde på keynesiansk makroøkonomisk tenkning. Programmet skulle fremme næringer som landsdelen hadde naturlige forutsetninger for: Kraftkrevende industri, fiskeforedling og metall- og mineralutvinning. Det var viktig at investeringene skulle føre til økt eksport. Programmets overordnede mål var økt produktivitet og redusert arbeidsløshet, samt å redusere fraflyttingen fra landsdelen.
I Nord-Norge ble omveltningene store da folk i løpet av en generasjon fikk tilnærmet samme velstand som folk sør i landet. Tradisjonell husholdningsøkonomi, som fortsatt i 1945 styrte arbeids- og familiestrukturer, ble drastisk endret, og i 1970 var det tradisjonelle livet så godt som forsvunnet. Utbygging og mangfoldiggjøring av velferdstjenester, aviser, radio og infrastruktur var noe som på kort tid omformet landsdelen. Storsamfunnets normer og verdier fikk gjennomslag, mens det lokale og særegne gradvis ble visket ut. Da den store etterkrigsgenerasjonen ble voksne sist i 1960-årene, kom en motkulturell reaksjon. De var kritiske til foreldregenerasjonens livsform, de problematiserte forskjellene i velstandsutvikling mellom by og land, og de var skeptiske til de sosiale kostnadene som de hurtige strukturendringene hadde ført med seg. Sosiologen Ottar Brox' (1932–2024) bok, Hva skjer i Nord-Norge (1966), blitt stående som det klassiske bidraget til en kritisk gjennomgang av Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge.