Stornesle (Urtica dioica) er en flerårig plante i nesleslekta som opptrer i flere underarter. Underarten brennesle er vanligst i Norge; den er utbredt på kulturpåvirket mark næringsrik jord og kan bli inntil 2 meter høy.
| Stornesle | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Urtica dioica L. | |||
| Populærnavn | |||
| stornesle, brennesle, brennenesle | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Roseordenen | ||
| Familie | Neslefamilien | ||
| Slekt | Nesleslekta | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | Næringsrik skog, eng og åker | ||
| Utbredelse: | Eurasia, Nord-Afrika, innført i Nord-Amerika | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Slik navnet tilsier er alle delene av planten over jorden forsynt med brennhår som utskiller gift ved berøring og gir smertefull kløe. Den har vært kjent siden middelalderen, og er en tradisjonsrik nyttevekst, til tross for at den kan opptre som et ugress. Den har vært brukt i plantefarging, i mat, til tekstilproduksjon og i folkemedisin. Hvis man ønsker å høste den inn, eller bli kvitt den som ugress, er det nyttig å vite at en beslektet forvekslingsart er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter i 2021.
Beskrivelse
Stornesle er flerårig urt med en flatedekkende, opprett vekstform. Den formeres vegetativt. Tallrike røtter skyter ned i jorden fra krypende, gule og vedaktige jordstengler.[1] Stengelen er firkantet, ru og tett dekket med brennhår.
Bladene er mellom 5 og 16 cm lange med tannet kant. Formen er oval og kan minne om egg eller hjerter som ender ut i en lang spiss. De er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne på undersiden. Begge sider er dekket med brennhår. Blomstene er små, uten kronblader og dannes ved skuddspissene. Hannblomstene har fire begerblad og fire pollenbærere som slipper ut pollen som sørger for at hunnblomstene hos andre individ vindpollineres. Normalt er blomsterstandene grønne eller fiolette i fargen, men kan i sjeldne tilfeller bli hvite på grunn av genetisk mutering.[2][3]
Frøene er botanisk sett nøtter.
Systematisk beskrivelse
Den svenske naturforskeren Carl von Linné beskrev stornesle under navnet Urtica dioica i verket Species Plantarum, og det er valgt som den første gyldige beskrivelsen av arten i botanisk sammenheng.[4] Det betyr ikke at planten var ubeskrevet før det. Den svenske naturforskeren Olof Rudbeck d.e. beskrev den allerede i sin Catalogus plantarum i 1658.[5]
Systematisk navn
Det vitenskapelige navnet på slekten, Urtica, kommer av latin og er beslektet med det latinske ordet for «å brenne» (urere).[6] Artsepitetet dioica er latin, men kommer fra gresk, di og oikos, som betyr «to hus». Det beskriver at hver enkelt plante enten bærer hann- eller hunnblomster.[5] På fagspråket betegnes slike planter som diøsiske, eller særbu.[7]
Forvekslingsart
Arten smånesle kan forveksles med stornesle og er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter.[8] Smånesle tilhører samme slekt, men skiller seg ut fra stornesle på flere måter, deriblant i størrelse, voksemåte, blomster og blader.
Størrelsen gir mening til navneforskjellen, da smånesle ikke strekker seg lengre enn omkring 50 cm i høyden.[9] Smånesle er en ettårig plante som spirer fra frø, ikke fra vegetativ formering ved hjelp av jordstengler. Den kommer derfor gjerne senere på sommeren.[1]
Arten er sambu, noe som betyr at samme plante bærer både hann- og hunnblomster.[9] Grunnen på bladene hos smånesle er kileformet til butt i overgangen mellom bladstilk og bladplate.[9][1] Spissen på yngre blader er noe avrundet, kanten gjerne dypere tannet og tennene kan være litt lengre og mer sprikende.[1]
Galleri
Før blomstring
Stornesle har blomster i klaser
Hunnblomst hos stornesle
Hannblomster hos stornesle
Blomster hos smånesle
Bladform
Glassaktige brennhår
Typisk kratt overvokst av nesler
Forskjellige fibertråder, deriblant neslefiber
Gjennomskåret stengel
.jpg)
Utbredelse
Utbredelsen er sirkumboreal, noe som betyr at den finnes i områder på den nordlige halvkule. Her dominerer barskog og myr vegetasjonen. Stornesle trives godt på grunntyper påvirket av menneskelig aktivitet og er vanlig i åkre, enger, bed, plener og parker. Den får ofte fotfest der det er næringsrik jord, med rik tilgang til nitrogen. Den er indikatorplante for nitrogenrik jord og vokser sammen med andre arter med lignende behov. Fordi den sprer seg med krypende jordstengler vil den også bre seg i tepper, eller vokse i tuer.
Brennesle og andre underarter
Artsdatabanken oppgir at det i Norge finnes to underarter og én varietet:
- Brennesle, Urtica dioica subsp. dioica
- Linesle, Urtica dioica subsp. sondenii (Simmons) Hyl.
- Skognesle, Urtica dioica var. holosericea Fr.
Brennesle er den vanlige underarten. Denne knyttes spesielt til kulturmark, eng og åker, og ble mest sannsynlig innført i med tidlig jordbruk.[10] Skognesle er forbundet med næringsrik skogmark i Sør- og Midt-Norge,[11] men er trolig den samme som linesle, og behandles slik av andre forfattere.[12] Linesle er en hjemlig rase i Midt- og Nord-Norge, et hyppig innslag i næringsrike løv- og blandingsskoger fra Trøndelag og nordover, med enkeltforekomster sør til Østerdalen og Dovrefjell.[13]
Ifølge GBIF rapporteres det at forskjellige autoriteter anerkjenner noen eller flere av disse underartene og varietetene:
Bruk
Som dyrefor
Ifølge uttalelser samlet inn av Ove Arbo Høeg i begynnelsen av 1900-tallet utmerket stornesle seg som fôrplante fordi den sammenlignet med andre ville planter er spesielt næringsrik.[14] På Ringsaker ble den kokt sammen med islandslav og gitt til grisene. Når melkekyr ble gitt låg av brennenesle skulle det gi økt melkeproduksjon og en feitere melk som gav mye smør eller rømme.[14] Også høns kunne ha nytte av neslefor.
I mat
Planten er spiselig og blader av unge skudd, eller toppskudd kan brukes til suppe, stuing, eller som krydderurt. Ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det en omfattende opplysningsvirksomhet omkring bruk av ville planter i mat.[14] Under den andre verdenskrig anbefalte Henriette Schønberg Erken, en aktet norsk husholdningslærer, å høste neslen tidlig om våren før den frør seg for å bruke den i brenneslesuppe.[15] Skikken med å spise nesler ser likevel ut til å være eldre enn denne opplysningsvirksomheten.[14] På samme tid skrev botanikeren Jens Holmboe at det likevel ikke hadde gått helt opp for folk hvilken verdi den hadde som grønnsaksplante.[16]
Det finnes tradisjonelle varianter av neslesuppe mange andre land over hele utbredelsesområdet. I Ukraina lages en rett som kalles grønn borsjtsj, tradisjonelt med engsyre, men det er vanlig å erstatte den med nesleblader.[17] I Hellas inngår nesler i en rett som kalles kinteata (Κιντεατα).[18] Neslesuppe lages dessuten tradisjonelt i Irland,[19] og andre steder. Næringsinnholdet i 100 gram rå blader er omkring 1 gram fett, 11 gram karbohydrater, 4 gram proteiner og 7 gram kostfiber. Det holder seg relativt stabilt ved forvelling og tilberedning.[20]
Når man ved sanking klipper planten helt ned vil det sprette opp nye skudd som kan sankes gjennom hele sommeren. Brennhårene uskadeliggjøres ved forvelling og tørking. Planten kan konserveres ved frysing og tørking.[21][22][23] Dauvnesle og rødtvetann har lignende bruksområder.[24]
Som tekstilfiber
.jpg)
Plantefibre fra stornesle har vært brukt som tekstilfibre og var i nødstider en erstatning for importert lin.[25] Utvinningen av fibrene omfattet det å rense stenglene for løv og legge dem til røyting, det vil si å legge dem i vann, eller utover en gressbakke for å la plantematerialet løses opp.[26] Deretter ble det brukt et verktøy kalt en bråk for å løsne fibrene fra plantematerialet, før man spant dem sammen til en tråd.[27]
En god del nesler ble funnet sammen med Kvalsundskipet fra slutten av 700-tallet etter Kristus. De var trolig lagt i myra til røyting. Eldre tradisjoner i Jølster opplyser dessuten at tråd fra nesler ble brukt som renning i åkler.[14] Et antependium fra gamle Glemmen kirke, overlatt til Norsk Folkemuseum, er et eksempel på et håndarbeid som inneholder tråd av stornesle, som sannsynligvis ble brukt da det gikk tomt for ulltråd.[27]
I sin tid anbefalt noen tyske og skotske forfattere å dyrke nesle for å utnytte dem i tekstiler. Den norske botanikeren Fredrik Schübeler mente det ikke ville lønne seg i sammenligning med billig innført lin, og begrunnet det med arbeidsmengden det ville kreve å holde en flerårig åker fri for ugress.[27] Det eksklusive tekstilet fra 1700- og 1800-tallet, kalt nettelduk, ble laget av fibrene fra en plante fra østlige områder, ikke fra fra brennesle i Norge slik det er oppgitt en del steder.[27] Linné beskrev den østlige planten på 1700-tallet under navnet Urtica nivea, og plasserte den altså i nesleslekta. Det betyr at informasjonen oppgitt i verket Planter og tradisjon av botaniker Ove Arbo Høeg om at Urtica ble brukt til å veve nettelduk kan være riktig,[14] selv om det ikke betyr at stornesle ble brukt i det tekstilet. Noen tiår etter Linnés tid beskrev den franske botanikeren Charles Gaudichaud-Beaupré den østlige planten under navnet Boehmeria nivea.[28]
Bruken av neslefibre i tekstiler illustreres godt ved eventyret De ville svaner, av dikteren og forfatteren H.C. Andersen, skrevet i 1838. Hovedpersonen, prinsessen Elisa, trosser smerten ved å sanke nesler. Deretter strikker hun skjorter av dem, fordi de skal brukes for å befri hennes 11 brødre, prinser som var blitt til ville svaner.[29]
I folkemedisin
Stornesle har også tradisjoner som medisinplante. I Norge har man forsøkt å kurere en mengde problemer med den. Pisking med brennesle mot giktplager har i beste fall løst et problem og erstattet det med et annet.[14] Å drikke neslelåg, eller neslevann mot astma og andre luftveisplager må ha vært langt mindre plagsomt, selv om det sannsynligvis ikke har hatt medisinsk virkning.[14] Hårvask mot flass og kløe er også forsøkt.[14]
Det europeiske legemiddelbyrået har utarbeidet flere monografer knyttet til naturmedisinske preparater tilberedt fra stornesle og smånesle. Tradisjonell bruk av slike preparater har vært benyttet ved smerter og betennelser, hudsykdommer og mindre sår foruten lidelser i urinveiene.[31] De anbefaler å ikke bruke slike preparater under graviditet eller amming på grunn av mangelfull dokumentasjon.[31][32]
Innholdsstoffer
Tidligere trodde man at brennhårene var fylt med maursyre, men det har vist seg å være en blanding av histamin, acetylkolin, 5-hydroxytryptamin (serotonin) og et annet stoff som ikke er identifisert. Planten er rik på A- og C-vitaminer i tillegg til mineraler som kalsium, jern, fosfor og kisel.[33][25] Mineralinnholdet kan utnyttes ved å bruke planten til kompostering eller nesleuttrekk.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
