![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/f/fd/Bergen-Noorwegen-Haven.jpg/640px-Bergen-Noorwegen-Haven.jpg&w=640&q=50)
Urbaniseringen av Norge
From Wikipedia, the free encyclopedia
Urbanisering i Norge handler om utvikling av byer, tettsteder og bykultur i Norge – i en prosess som kalles urbanisering. Dette er en sammensatt verdensomfattende historisk prosess. I Norge har denne prosessen pågått gjennom mer enn tusen år, og til ulike tider og i ulike deler av landet har det vært ulike drivkrefter. Prosessen går i korthet ut på at byer og bynæringer får en stadig økende betydning på bekostning av landsbygda, bl.a. ved at en stadig større andel av befolkningen bor i byer og tettsteder. Men enn 84 % av befolkningen i Norge bor ved årsskiftet 2020–2021 i tettsteder [1]. Det er ikke snakk om én enhetlig prosess, men om trinnvise endringer med ulike forklaringsmodeller. Utviklingen av handel og håndverk var drivkreftene i byutviklingen fram til ca. 1800; på 1800-tallet var det industrialiseringen som skapte behovet for flere innbyggere i byene, mens fraflyttingen fra landsbygda i etterkrigstida kan sees i sammenheng med veksten i offentlige arbeidsplasser, og distribusjonen av disse.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/f/fd/Bergen-Noorwegen-Haven.jpg/640px-Bergen-Noorwegen-Haven.jpg)
Artikkelen inngår i serien om |
---|
![]() |
Epoker |
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen, reformasjonen til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem branner fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk. Byen som vokste frem etter 1500 var basert på internasjonale handel med fisk og trelast, ikke som handelssted for nærområdet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Arendal og Mandal begynte som ladesteder med utskipningshavn for trelast. I Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789 da handelsprivilegiet for Bergen og Trondheim ble opphevet.[2]:202
Det er særlig etter år 1800 at det har vært betydelig urbanisering, slik at bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt til overveiende tett. I 1800 bodde mer enn 90 % av befolkningen på landsbygda og bare 10 % bodde i byer eller tettsteder. I dag bor mer enn 84 % i byer og tettsteder, bare 15% på landsbygda. Spesielt har denne prosessen gått fort fra 1950 til i dag. I 1875 bodde 25 % av befolkningen i byer og tettsteder, i 1920 var dette økt til 45 %. I 1950 bodde halvparten av befolkningen i byer og andre tettbygde områder.
På 1800-tallet til rundt 1900 vokste folketallet mest i kjøpstedene og ladestedene på grunn av tilflytting og innlemming av forsteder, mens etter 1900 vokste tettsteder med bypreg uten formell bystatus.