![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d5/Version_7_Unix_SIMH_PDP11_Emulation_DMR.png/640px-Version_7_Unix_SIMH_PDP11_Emulation_DMR.png&w=640&q=50)
UNIX versjon 7
From Wikipedia, the free encyclopedia
UNIX versjon 7, også kalt Seventh Edition Unix eller bare V7, var den syvende versjonen av operativsystemet Unix som ble utviklet av Bell Laboratories. UNIX versjon 7 ble lansert i 1979. I likhet med sin forgjenger UNIX versjon 6, var den utviklet for minidatamaskinen PDP-11 fra Digital Equipment Corporation.
UNIX versjon 7 | |||
---|---|---|---|
![]() Version 7 av Unix for PDP-11, som kjører i en SIMH PDP-11 simulator | |||
Lisens | 4-clause BSD License[1] | ||
Forgjenger | UNIX versjon 6 | ||
Efterfølger | Unix versjon 8 |
V7 var den første virkelig portable utgaven av UNIX, og ble portert til en rekke 16-bits plattformer, både minimaskiner og mikroprossesor-baserte systemer. California-selskapet UniSoft utviklet en utgave for Motorola 68010, som ble basis for den første arbeidsstasjonen fra Sun Microsystems. Første generasjon av Microsofts Xenix (versjon 1.0 til 2.1) var V7-basert, Venix 2.x likeså – begge for Intel 8086. Xenix ble raskt utvidet til også å dekke Motorola 68000 og Zilog Z8000. Selskapet Onyx utviklet en versjon for Zilog Z8000.[2] Historisk viktigst var Bell Labs egen portering av V7 til Digitals 32-biters VAX-arkitektur, som fikk navnet UNIX/32V og ble startpunkt for BSD 3 og senere 32-biters UNIX-distribusjoner fra Berkeley (BSD 4.x).
UNIX versjon 7 tilhører gruppen som ofte kalles forsknings-Unix fordi de kom fra forskningsmiljøet på Bell Laboratories. V7 ble den siste i denne gruppen før AT&T, moderselskapet til Bell Labs, startet kommersialiseringen av Unix tidlig i 1980-årene, med UNIX System III som første kommersielle utgave.
For mange som var aktive i utviklingsmiljøene rundt UNIX i 1970- og 1980-årene, representerte V7 «det siste ekte UNIX».[3]