Truman-doktrinen
fra 1947 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Truman-doktrinen var et utenrikspolitisk prinsipp som ble uttrykt av president Harry S. Truman i 1947 som et svar på Sovjetunionens, senere også Kinas, økende innflytelse i internasjonal politikk. Amerikansk utenrikspolitikk skulle demme opp for kommunismen, og yte militær og økonomisk bistand til stater som ble truet av kommunistisk maktovertagelse. Truman-doktrinen var i det vesentlige utformet av Truman, George Marshall og Dean Acheson. Truman presenterte politikken i en tale til Kongressen i plenum den 12. mars 1947. Den direkte foranledning var de politiske forholdene i Hellas og Tyrkia. Storbritannia hadde kort før sagt seg ute av stand til å gi de vaklende regimene i disse to landene fortsatt militær og økonomisk hjelp.[1][2][3]
Det må være De forente staters politikk å støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller mot press utenfra.
Harry S. Truman til sin tale til Kongressen i 1947.[4]