From Wikipedia, the free encyclopedia
Trepanasjon, eller trepanering, (på nylatin trepanatio, et ord dannet av trepan, igjen avledet av gresk trypanon, «bor») er en eldgammel operasjonmetode som går ut på å åpne eller lage hull i kroppsvev på levende mennesker, særlig å bore, sage, skjære eller slipe ut stykker i hodeskaller . Metoden har blitt brukt som egen behandling og ved kirurgiske inngrep i hjernen. Trepanasjonsåpninger, og stedvis også kraniedeformasjoner, er kjent siden steinalderen i Europa og Sør-Amerika, og kan også ha hatt rituell hensikt. Trepanasjon nevnes i Hippokrates' skrifter, men tallrike kranier fra flere steder i verden viser at operasjonsformen er eldre. De eldste danske funnene er over 5.000 år gamle.[1]
Trepanasjoner foretas gjerne med egne kirurgiske instrumenter som blir kalt «trepan» eller «trepanerer».
Trepanasjon er det eldste kirurgiske inngrepet man kjenner til. Et gammelegyptisk papyrus fra ca. 3500 f.Kr. omtaler åpne skalleskader. Det har blitt funnet kranier med spor etter denne behandlingsmåten fra yngre steinalder i Europa og førkolumbiske indianerkulturer i Sør- og Mellom-Amerika. Den opprinnelige grunnen for inngrepet er uviss, men det ble kanskje foretatt for å slippe ut, eventuelt inn, ånder ved ekstrem hodepine, epilepsi eller psykiske lidelser. De tolv trepanasjonene som er kjent fra steinaldertiden i Danmark, ser ut til å være foretatt med skrapemetoden, dvs. at en skarp gjenstand (flint) skrapet hull på kraniet. Mer enn halvparten av pasientene overlevde, bedømt ut fra tilhelingen av sårkantene. Samtlige var voksne menn, og langt de fleste trepanasjonene ble foretatt foran på kraniets venstre side, der en høyrehendt motstander lettest får inn et slag.[2] Det er vanskelig å si om pasienten fikk deler av selve hjernen fjernet, ettersom det kun er funnet kranier. Det finnes imidlertid flere hodeskaller der det er blitt dannet kallus-vev rundt skaden, og skallebeinet har vokst videre, noe som viser at operasjonen har vært vellykket i den forstand at pasienten har overlevd inngrepet. Det er også eksempler på flere trepanasjonsåpninger i samme skalle. I De Medicina og De Artibus skrevet av romeren Celsus mellom år 25 og 35, blir trepanasjon angitt som en siste utvei ved traumatiske hjerneskader. Hensikten var å la blod og annen væske renne ut, og dermed minske trykket i kraniet. Celsus påpeker at hjernehinnen ikke må skades. Også Heliodorus og Galenos foreslo trepanering ved knusningsskader av hodeskallen og innvendige hodeskader. Greske legers største bekymring var at væsker kunne sive inn i hodeskallen, noe som overbeviste dem om at det var best å unngå bandasjer og forbinding av hodesår. Galenos trodde at press mot en knokkel ikke fjernet de dårlige væskene, men heller skjøv dem innover, slik at det beste var å la dem sive ut av seg selv.[3] |
I dag brukes trepanasjon ved nevrokirurgiske inngrep. Kirurgene borer da en rekke hull i hodeskallen som til sammen danner en sirkelformet skallebit på størrelse med en håndflate, som man deretter sager løs for å kunne utføre kompliserte hjerneoperasjoner. Etter operasjonen settes biten tilbake i kraniet og gror fast igjen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.