Tradisjonell kinesisk medisin
From Wikipedia, the free encyclopedia
Tradisjonell kinesisk medisin (TKM, kinesisk: 中医 eller 中药学, pinyin: Zhongyi respektive Zhongyaoxue) omfatter en rekke forskjellige tradisjonelle medisinske behandlinger som har sin opprinnelse i Kina. TKM er akseptert som en fullverdig del av det offisielle helsevesen i Kina og i Øst-Asia, men regnes som alternativ behandling i det meste av den vestlige verden.
TKM inkluderer behandlinger som bl.a. kinesisk urtemedisin, akupunktur, kostholdsterapi og tuina- og shiatsu-massasje. Qi Gong og Taijiquan er også nært forbundet med TKM. TKM sies å være utviklet gjennom flere tusen år, og er basert på omhyggelige observasjoner av samspillet mellom naturen; kosmos, og menneskekroppen. Blant de viktigste, underliggende teoriene er filosofien om Yin og yang, og Qi, de fem elementene (wu xing), kroppens meridiansystem, Zang Fu, de seks bekreftelsene, fire nivåene osv. Moderne TKM ble systematisert på 1950-tallet i Folkerepublikken Kina under Mao Zedong.
Ifølge tradisjonen er Yin og yang to motsatte, polære kvaliteter som er avhengig av og utfyller hverandre. Qi er vital energi, og den sirkulerer i kroppen i kanaler som kalles meridianer. En forutsetning for god helse er at det er nok Qi i kroppen og at den flyter fritt. Disse hypotesene oppsto før vitenskapen hadde kartlagt menneskets biologi, og innenfor vitenskapen er det ingen funn som tilsier at meridianer eller Qi er reelle fenomener.[1]