Tinn er et grunnstoff med kjemisk symbol Sn (av latin: stannum) og atomnummer 50.
| Tinn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Tinn | ||
| Symbol | Sn | ||
| Atomnummer | 50 | ||
| Utseende | sølvgrått skinnende | ||
| Plass i periodesystemet | |||
| Gruppe | 14 | ||
| Periode | 5 | ||
| Blokk | p | ||
| Kjemisk serie | metall | ||
| Atomegenskaper | |||
| Atomvekt | 118,71 u | ||
| Empirisk atomradius | 145 pm | ||
| Kalkulert atomradius | 145 pm | ||
| Kovalent atomradius | 141 pm | ||
| Elektronkonfigurasjon | [Kr] 5s2 4d10 5p2 | ||
| Elektroner per energinivå | 2, 8, 18, 18, 4 | ||
| Oksidasjonstilstander | 4, 2 | ||
| Krystallstruktur | tetragonalt | ||
| Fysiske egenskaper | |||
| Stofftilstand | fast stoff | ||
| Smeltepunkt | 231,93 °C | ||
| Kokepunkt | 2 602 °C | ||
| Molart volum | 16,29 · 10-6 m³/mol | ||
| Tetthet | 7 265 kg/m³ (hvitt) 5 769 kg/m³ (grått) 6 990 kg/m³ (flytende, smeltepunkt) | ||
| Hardhet | 1,5 (Mohs skala) | ||
| Fordampningsvarme | 295,8 kJ/mol | ||
| Smeltevarme | 7,029 kJ/mol | ||
| Damptrykk | 5,78 · 10-21 Pa ved 505 K | ||
| Lydfart | 2 730 m/s (romtemperatur) | ||
| Diverse | |||
| Elektronegativitet etter Pauling-skalaen | 1,96 | ||
| Spesifikk varmekapasitet | 27,112 J/(mol·K) | ||
| Elektrisk ledningsevne | 8,6957·106 S/m | ||
| Termisk konduktivitet | 66,8 W/(m·K) | ||
Etter gull, kobber og sølv er tinn det tidligst kjente metallet. I Egypt er det funnet tinngjenstander som er nesten 6000 år gamle.[1] Så tidlig som 3 500 år f.Kr. ble tinn legert med kobber til bronse. De eldste tinngruvene antas å ligge i Cornwall og Devon i England og gruvedrift her startet for 4 000 år siden.
Det kjemiske symbolet kommer fra det latinske navnet på tinn, stannum. Det norske navnet stammer antageligvis fra gammeltysk zin.
Tinn er et mykt sølvgrått metall. Hvis rent tinn bøyes gir det fra seg en knitrende lyd på grunn av at krystallene sprekker. Det er korrosjonsbestandig i både ferskvann og saltvann, men angripes av sterke syrer, baser og noen salter. I romtemperatur er tinn formbart, men blir sprøtt ved lavere temperaturer.
Tinn har to allotrope former ved normalt atmosfæretrykk, gråsvart α-tinn som er stabilt ved temperaturer lavere enn 13,2 °C og sølvhvitt β-tinn som er stabilt over 16 °C. Ved overgang fra β-tinn til α-tinn forandrer krystallstrukturen seg og forvandler tinnet til et grått pulver i en reaksjon som kalles tinnpest. Dette fenomenet forutsetter høy renhetsgrad og tar forholdsvis lang tid. Tinn er ikke giftig.
Ved temperaturer under 3,72 K blir tinn superledende. En legering av tinn og niob blir brukt kommersielt som superledermateriale.
Isotoper
Naturlig forekommende tinn består av 10 stabile isotoper, det høyeste antallet av alle grunnstoffene: 112Sn (0,97 %), 114Sn (0,66 %), 115Sn (0,34 %), 116Sn (14,54 %), 117Sn (7,68 %), 118Sn (24,22 %), 119Sn (8,59 %), 120Sn (32,58 %), 122Sn (4,63 %) og 124Sn (5,79 %). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 126Sn med halveringstid 100 000 år, 121m1Sn med halveringstid 55 år, 119m1Sn med halveringstid 293,1 døgn, 123Sn med halveringstid 129,2 døgn, 113Sn med halveringstid 115,09 døgn, 117m1Sn med halveringstid 13,60 døgn, 125Sn med halveringstid 9,64 døgn, og 121Sn med halveringstid 27,06 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.[2]
CAS-nummer: 7440-31-5
Tinn er et relativt sjeldent metall som forekommer i omkring 2 ppm i jordskorpen. De viktigste forekomstene finnes i mineralet kassiteritt (SnO2) som er det eneste mineralet som benyttes i kommersiell fremstilling.
Verdens tinnproduksjon i 2007 var 300 000 tonn. De største produsentlandene var Kina (130 000 tonn), Indonesia (85 000 tonn) og Peru (38 000 tonn). Det ble i 2007 gjenvunnet 15 000 tonn, hovedsakelig fra smelteverk. Verdens utvinnbare tinn-reserver er anslått til 6,1 millioner tonn, hvorav 1,7 millioner tonn er i Kina, og 1 million tonn er i Malaysia. Den høyeste månedlige gjennomsnittsprisen i 2007 var omkring 15,20 USD per kg.[3]
Fortinning
Tinn brukes som beskyttende sjikt for å hindre at jern ruster (fortinning). Kokekar av kobber blir også fortinnet for å hindre forgiftning og irrdannelse.
Tinngjenstander
Kopper og kar har også vært laget av tinn, både i Norge og i andre land.
Loddetinn
Det skilles her mellom bløtlodding og slaglodding / hardlodding. For kobber- og blikkenslagere er bløtlodding mest brukt. Dette gjøres med varm loddebolt og loddetinn.
Loddetinn består som regel av 50 % tinn og 50 % bly. Dette gir en smeltetemperatur på 200 °C Det brukes loddebolt av kobber, siden kobber er et materiale som leder varme godt, og det er hardt og syrebestandig nok til denne bruken.
Smeltetemperaturer
- 25 % tinn 75 % bly = 257 °C
- 30 % tinn 70 % bly = 250 °C
- 33 % tinn 67 % bly = 240 °C
- 40 % tinn 60 % bly = 230 °C
- 50 % tinn 50 % bly = 200 °C
- 60 % tinn 40 % bly = 185 °C
- 98 % tinn 2 % bly = 220 °C
Stillebenet er malt av maleren Hans van Essen, som døde i Amsterdam en gang etter 1648.[4] De to hummerne midt i bildet ligger på et tinnfat.
Denne svenske serveringsbollen med lokk ble tilvirket i tinn i 1775 av Johan Gustaf Ryman. I dag inngår den i samlingen til Metropolitan Museum of Art i New York.
Lysestaker av tinn fremstilt av det tyske foretaket J. P. Kayser & Sohn i perioden 1900-1902; tinngjenstander derfra kalles «Kayserzinn». Lysestakene tilhører Cooper Hewitt, Smithsonian Design Museum i New York.
.jpg)
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
