Tanatologi

Tanatologi er læren om, eller det vitenskapelige studiet av døden. Navnet kommer fra personifikasjonen av døden i gresk mytologi, Thanatos. Tanatologi er en tverrfaglig vitenskap, med elementer fra fag som psykologi, etikk, sosialantropologi, biologi og medisin.^[1]

Et av dens viktigste spørsmål, er om – eventuelt i hvilken grad – dødsfrykt er en adekvat emosjonell respons. Tradisjonelt blir dette undersøkt gjennom å spørre hvorvidt døden er verdt å frykte. Siden frykt er en velbegrunnet emosjonell respons bare dersom det en frykter er svært negativt, uønsket, ondt eller skadelig for subjektet, så leder denne tradisjonelle vinklingen gjerne over i spørsmål om dødens natur og hva slags onde eller ulykke den utgjør for den døde.

Tanatologien deler seg her i to leire. På den ene siden finnes hva man kan omtale som Det filosofiske synet. Slik navngitt fordi mange klassiske filosofer – blant annet Thales, Sokrates, stoikerne, epikureerne, Montaigne, Spinoza og Schopenhauer – har forsvart varianter av det. Men også fordi det er en viss tradisjon for å hevde at filosofien på mange måter springer ut av dødsfrykt og har som sentral oppgave å forstå døden – og dette synet hevder at døden er intet å frykte. Den kunne ha vært noe å frykte dersom den utgjorde et onde for den som døde, men tilhengerne av det filosofiske synet har på ulike måter argumentert for at døden ikke utgjør et onde. Strategien er å dempe menneskets dødsfrykt gjennom å undergrave dens grunnlag. Epikur sier for eksempel at det terapeutiske målet med hans tanatologi er å sørge for at mennesket forlikes med menneskets dødelighet gjennom «korrekt forståelse av det faktum at døden ikke betyr noe for oss». Et bakteppe her er gjerne en idé om at dødsfrykt er uforenelig med dyd og lykke. For om frykten er berettiget, truer den med å undergrave begrepet om det gode liv.

På den andre siden finnes det såkalte naturlige synet, eller Det commonsensiske synet, som hevder at døden utgjør et onde for den som dør og derfor gir grunnlag for frykt. Det finnes ulike versjoner av dette synet, avhengig av forklaringen en har av dødens onde. På dette punktet møter man den såkalte epikureiske utfordringen (på engelsk the epicurean paradox]. Ifølge den er ikke døden et mulig onde – ei heller et mulig gode – fordi døden er en tilstand man umulig kan være i, oppleve, eller lide av. Man kan lide av å tenke på døden, men man kan ikke lide av selve tilstanden – å være død – nettopp fordi man som død ikke lenger er til. Døden er med andre ord nødvendigvis en subjektløs og erfaringsmessig intethet. Det finnes ingen positivt gitte egenskaper ved døden som forklarer dens onde. Den epikureiske utfordringen er i så måte et spørsmål om døden i det hele tatt kan være et onde for den som dør. Tilhengerne av Det naturlige synet er nødt til å kunne svare på dette.

Ulike forslag er på bordet. Bernard Williams hevder for eksempel at døden er et onde fordi den frustrerer visse ønsker i subjektet, mens James G. Murphy mener det bunner i at subjektets fremtidsorienterte prosjekter blir brutt av. Mary Mothersill fremhever derimot at døden frustrerer subjektets forpliktelser, mens Martha Nussbaum mener dens onde består i at den forstyrrer og endrer livets verdidannende livsmønster, som er essensielle for å leve et komplett menneskeliv. Atter andre, så som Thomas Nagel og Jeff McMahan, definerer ondet komparativt i form av tapte muligheter – frarøvede goder – som man kontrafaktisk sett kunne ha hatt dersom døden ikke hadde inntruffet. Palle Yourgrau,^[hvem?] hevder at dødens onde blir båret av den døde selv, siden den døde er et vesen som fortsatt har væren, selv om vedkommende gjennom sin død er blitt frarøvet egenskapen eksistens.

I artikkelen «Heller død enn udødelig» i Norsk filosofisk tidsskrift fra 2017 skrev førsteamanuensis i filosofi Heine Alexander Holmen: «Vår dødelighet er et kompliment ^[sic] – eller i det minste av det gode – siden livet uten døden ville være katastrofalt. Udødelige liv fører til dyp kjedsomhet, eksistensiell angst og en radikal form for verdinihilistisk tilværelse.»^[2]

Referanser

1. Kail, R.V., Cavanaugh, J.C. (2011) Human Development: A Life-Span View
2. Holmen, Heine (2017). «Heller død enn udødelig». Norsk filosofisk tidsskrift. 01-02. 52: 40–56. ISSN 1504-2901. doi:10.18261/issn.1504-2901-2017-01-02-06. Besøkt 16. mai 2021.

Kilder

• Solomon, R.: The Joy of Philosophy. Oxford: Oxford University Press, 1999, s. 16.
• Nagel, T.: Death, 1970. I
• Nagel, T.: Mortal Questions. Cambridge: Cambridge University Press 1970, s. 3
• Epikur: The Art of Happiness. New York: Penguin Books 2012, s. 156
• Silverstein, H.S.: «The Evil of Death». I
• J.M. Fischer (ed.): The Metaphysics of Death. Stanford (Ca): Stanford University Press 1993, s. 95.
• Epikur: The Art of Happiness. New York: Penguin Books 2012, s. 156–7
• Rosenbaum, S.E.: «How to be Dead and Not Care», 1986
• Silverstein, H.S.: «The Evil of Death»
• Williams, B.: «The Makropulous Case», 1973. I
• Williams, B.: Moral Luck. Oxford: Oxford University Press 1973
• Murphy, J.G.: «Rationality and the Fear of Death», 1976. I
• J.M. Fischer (ed.): The Metaphysics of Death. Stanford (Ca): Stanford University Press 1993
• Mothersill, M.: «Death», 1975. I
• Rachels, J. (ed.): Moral Problems. Harpercollins college, 1979
• Nussbaum, M.C.: The Therapy of Desire. Princeton: Princeton University Press, 1994
• Nagel, T.: «Death», 1970. I
• Nagel, T.: Mortal Questions. Cambridge: Cambridge University Press, 1970
• McMahan, J.: «Death and the Value of Life», 1988. I
• J.M. Fischer (ed.): The Metaphysics of Death. Stanford (Ca): Stanford University Press 1993
• Yourgrau, P.: «The Dead», 1987. I
• J.M. Fischer (ed.): The Metaphysics of Death. Stanford (Ca): Stanford University Press 1993

Eksterne lenker

•  (en) Thanatology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons