avdeling forbeholdt kvinner i det russiske aristokratiets herskapshus og slott From Wikipedia, the free encyclopedia
Terem (russisk терем) var egne avdelinger der adelskvinner levde isolert i det russiske aristokratiets herskapshus og slott. Det er uvisst hvor og når praksisen oppstod, men terem var i bruk i Storfyrstedømmet Moskva i det 16. og 17. århundre, i noen grad frem til 1718, da Peter den store forbød dem. Direkte oversatt betyr ordet «tårn», og kvinneboligene, som også ble omtalt som «høye terem», befant seg ofte i tårn eller høyloftede toppetasjer.
Terem brukes også som begrep, når historikere omtaler og drøfter segregering av russiske adelskvinner som institusjon. Dette fenomenet nådde sitt høydepunkt mot slutten av 1600-tallet.
Restriksjonene for kongelige og adelige kvinner gjaldt ikke bare at de var isolert i egne leiligheter. De hadde heller ikke anledning til å omgås menn utenom sin nære familie, og hvis de forlot teremet var de kledd i høyhalsede, langermede, vide klær, og var ofte tilslørt. Når de var på reise, var de skjult for omverdenen i lukkede vogner.
Kvinner hadde liten formell betydning i samfunnet, men adelskvinnenes makt var likevel betydelig gjennom at de fra sine terem valgte ektefeller for sine barn, og dermed sørget for allianser mellom mektige familier.
Forskerne er enige om at ordet terem kommer fra det bysantinsk-greske teremnon (gresk:τέρεμνον), som betyr «kammer» eller «bopel».[1] I ordbøker er terem oversatt med «tårn» eller «tårnværelse». Kvinneleiligheten, som ofte lå i øverste etasje, ble også omtalt som «det høye terem».[2]
Ordet terem er ikke språklig beslektet med det arabiske harem, slik utlendinger som besøkte storfyrstedømmet feilaktig antok. 1800-tallets russiske historikere mente også at det var en sammenheng mellom harem og terem, ettersom de trodde bruken av terem kom fra den islamske skikken med egne avdelinger for kvinner innenfor en bolig.[3]
Gamle russiske kilder brukte ofte ordet pokoi, men historikerne i det 19. århundre foretrakk terem, som i sagn og eventyr var ordet for værelset der den ensomme heltinnen våket og ventet på sin krigermann. Terem ble etterhvert synonymt med praksisen med isolering av overklassens kvinner.[4]
Terempalasset i Moskva, som ble oppført på 1600-tallet, inneholdt egne avdelinger for kvinnene, men har aldri utelukkende vært bebodd av kvinner.[5]
Terem brukes av og til om herskapshus og villaer bygget langt senere enn 1700-tallet.[6]
I det 16. og 17. århundre ble det vanlig praksis blant kongelige og i bojar-familier i Storfyrstedømmet Moskva at kvinnene levde isolert i sine terem.
Teremet var en beskyttet leilighet innenfor selve herskapshuset eller slottet, oftest i en høyloftet loftsetasje, med bratte, høye tak. Det kunne også være en egen fløy eller en egen bygning. All kontakt med menn utenom familien var forbudt for kvinnene. Dersom teremet var i en egen bygning, kunne denne bare være forbundet med mennenes leilighet gjennom en utendørs overdekket passasje. I tsarens palass var kvinnenes leiligheter spesielt vakkert utsmykket, og var utstyrt med en egen innelukket borggård.
Ettersom politiske roller og status innenfor adelen var nedarvet, var det viktig å ha etterkommere, og bojarkvinnene fødte mange barn. Kvinnene i tsarens Kreml ser ut til å ha blitt gravide rundt hver 18. måned, men barnedødeligheten var stor, så de var likevel ikke garantert etterkommere som vokste opp.[7]
For at kvinnene skulle kunne gjennomføre stadig nye svangerskap, hadde de ammer som tok seg av barna fra de var nyfødte. Teremet hadde egne værelser for barna, spisesal, rom for en rekke tjenestepiker, barnepiker og hoffdamer, i tillegg til ammene. Selv sent på 1600-tallet, da værelsene i en bolig begynte å bli mer spesialiserte, ble separate avdelinger for kvinner og menn opprettholdt i overklassens hjem. Tsaren hadde sitt soveværelse i kvinnenes del av palasset.[8]
Døtre ble født og oppdratt innenfor teremets vegger, der de var isolert, i samsvar med den ortodokse lære om at de skulle være seksuelt uberørte til de giftet seg. De ble undervist av sine mødre og andre kvinnelige slektninger i de nødvendige dyder og plikter for en hustru, og tilbrakte mesteparten av dagen med bønn og håndarbeid.[9] Bortsett fra korte turer forlot ikke kvinnene teremet før ekteskapet, unntatt når de fikk lov til å motta gjester eller forlate sine værelser for å administrere husholdningen. Når de giftet seg, flyttet de inn i teremet i mannens palass. Guttebarn ble tatt fra morens varetekt i sjuårsalderen, og fikk oppdragelse og opplæring av huslærere og sine mannlige familiemedlemmer.
Som de fleste andre bygningene i 1500-tallets Moskva, var palassene bygget av tre. Det ble også fyrt med ved, og store branner forekom ofte. Ifølge historikeren Natalia Pushkareva er derfor ingen av de originale palassene fra denne tiden bevart.[10] Russiske museer og gjenoppbygde palasser viser imidlertid hvordan man mener bojarene levde og bodde.[11] Det mest storslåtte eksemplet er Kolomenskojepalasset, Aleksej Is sommerpalass, med 270 værelser. Det opprinnelige palasset, som av moskovittene og besøkende utlendinger ble kalt «Verdens åttende underverk», forfalt, og ble beordret revet av Katarina II i 1768.[12]
Tegningene til anlegget eksisterte fortsatt, og en modell av tre viste hvordan palasset hadde sett ut,[13] så i 2010 kunne et gjenoppbygd palass åpne for publikum.[14][15] Selv om Kolomenskojepalasset var et «underverk», skal det ha vært nokså likt bojarpalassene fra samme tid, når det gjaldt organisering av værelser og bygninger. Bojarpalassene bestod også av mange ulike bygningskropper, som til sammen dannet mangfoldige og pittoreske bygningskompleks. Kolomenskoje kan dermed tjene som et eksempel på palassarkitektur.[16]
Palassene var gjerne inndelt med en underetasje med sekundære rom, en høy førsteetasje, flere etasjer med oppholdsrom, og en loftsetasje. Takformene og ytterveggenes kledning var utformet og utsmykket i tråd med palassets hierarki. Tømmerveggene i tsarens leilighet var utvendig kledd med trespon, med overdådige utskjæringer over vinduene. Takene på denne delen av palasset var de mest varierte, med former som lignet munkehetter, tønner, kuber, telt; alle tekket med trespon. Fasadene på teremet for tsarens hustru, tsarinaen, og på tsarevitsjens leilighet hadde omtrent samme utforming som tsarens avdeling, men med enklere ornamenter, flettverk og takformer. Ytterveggene på tsarevnaenes terem var uten kledning utenpå tømmeret, vindusomramningene hadde nesten ingen utsmykning, og vinduene var mindre enn i resten av palasset, så prinsessene ikke kunne sees utenfra. Takene var enkle og spisse med fire sider, som en bratt pyramide. Et høyt tårn over tsarens del av bygningene dominerte hele anlegget.[16]
Kvinnene i Storfyrstedømmet Moskva er ikke skolert i lesing og skriving, ikke fordi skikken er slik; av natur er de enfoldige, og sløve og sky i kontakt med andre, fordi de bor i hemmelige rom i sin fars hjem fra de er små til de gifter seg, og ingen utenforstående, unntatt de nærmeste slektningene, kan besøke dem, og de kan heller ikke besøke andre.
Grigorij Kotosjikhin (rundt 1660)[17]
Før 1980-årene var det forsket lite på hvorfor moskovittkvinner ble isolert i egne boliger. Historikeren Nancy S. Kollmann skriver at det er som om historikerne inntil da hadde godtatt Kotosjikhins påstand fra 1600-tallet om at kvinner ble isolert fordi de var enfoldige. Det virker som historikerne avfeide terem-ordningen som enda et eksempel på moskovittenes barbariske sosiale skikker.[18]
Senere har forskere kommet til at institusjonens primære funksjon var politisk, ettersom den var ment å beskytte en kvinnes verdi på ekteskapsmarkedet.[19]
Terem isolerte kvinnene både fra medlemmer av det motsatte kjønn og offentligheten generelt. I hele den perioden ordningen ble praktisert, var aristokratiske kvinner og menn henvist til separate sfærer i samfunnet.[20] Overklassekvinner var helt underordnet sine menn, og kunne verken inneha offentlige stillinger eller verv, eller ha makt på annet vis. Tsarinaene ble heller ikke kronet sammen med sine menn. Den første kvinnelige medregent var Katarina I fra 1724.[21]
På noen områder hadde kvinner i middelalderens Tsar-Russland en fordel fremfor sine europeiske medsøstre, ved at de kunne eie, selge og kjøpe eiendom, og rå over sin egen medgift.[22][23]
Mødrene hadde stor autoritet når det gjaldt ekteskapsinngåelse. De hadde innflytelse på valg av ektefelle for både sønner og døtre, og det var også mødrene som intervjuet og vurderte potensielle kandidater. På denne måten hadde kvinner til en viss grad både økonomisk og politisk innflytelse. Dette har gjort at enkelte historikere har stilt spørsmål ved om de virkelig var politisk undertrykte under «terem-perioden».[24]
Mødrene på begge sider sto bak det arrangerte ekteskapet mellom Ivan IV og Anastasia Romanovna i 1547. Det var dette som førte til at Romanov-dynastiet kom til makten.[25]
Tsarinaen hadde også en viktig oppgave med å motta og avgjøre diverse søknader. De fleste søknadene gjaldt tillatelse til å gifte seg.[9]
Det er ikke funnet bevis for at terem-ordningen eksisterte utenfor adelen.[26] Andre familier hadde verken økonomi til, eller politisk interesse av, å gjennomføre den. Kvinner i landsbyer og på gårder måtte i stor grad arbeide og dele det økonomiske ansvaret med mennene.[19] Dette førte til at disse kvinnene hadde større bevegelsesfrihet i lokalsamfunnet enn kvinner fra overklassen.[27]
Terem-motivet har vært brukt av både billedkunstnere og forfattere.
Katarina den store skrev flere teaterstykker og librettoer til forestillinger som ble fremført i hennes nybygde teater.[28] Hun var selv en mektig kvinne som brøt gamle regler, førte kriger og ble omtalt som en libertiner,[29][30] men på scenen lar hun likevel heltinnene representere en tradisjonell moral; de tilbringer livet i teremet uten å vise noen utferdstrang. Kritikere og historikere har undret seg over dette. En tolkning er at Katarina var sliten etter krevende tiår som hersker, og at hun tenkte med nostalgi på hvordan livet i et tilbaketrukket terem ville ha vært.[31] Teremet kunne også være symbol på det som var hemmelig, skjult og tilslørt, og åpne for flere tolkninger.[31]
I operaen Boris Godunov av Modest Musorgskij, bygget på Aleksandr Pusjkins drama, foregår første akt i tsarinaens terem.
I sagn og eventyr sitter heltinnen ofte i sitt terem og venter. Én historie forteller om tsarens ensomme datter som «sitter bak tre ganger ni låser, hun sitter bak tre ganger ni nøkler, hvor vinden aldri blåser, solen aldri skinner, og unge helter aldri ser henne».[32]
I populære sanger finnes også allusjoner til isolasjonen av kvinner. En bryllupssang omhandler den symbolske handlingen når den kyske ungpiken unnslipper teremets isolasjon: «Fra teremet, fra teremet, fra det høye vakre terem, det vakre, høye, lysende; fra sin mors omsorg har den vakre jomfruen kommet ut, har hun hastet ut, den søte, vakre jomfru Avdotjusjka».[33]
Forskerne er ikke enige om når og hvordan ordningen med terem oppstod. På grunn av mangelen på kilder fra storfyrstedømmet Moskva, er det spesielt vanskelig å bestemme den kulturelle opprinnelsen og når den ble en vanlig del av overklassens levesett.[34]
Historikere på 1800- og tidlig 1900-tall hadde en teori om at terem var overtatt fra Mongolrikets kvinneundertrykkende system, etter at de russiske fyrstedømmene var vasaller under Den gylne horde fra det 13. århundre.
Den tidligste kjente skriftlige kilden med referanser til terem er Siegmund von Herbersteins beretning fra 1557, men det er usikkert hvor lenge ordningen hadde vært praktisert da han beskrev den. Ut fra Herbersteins beretning har historikere postulert at det ble en radikal forandring i kvinners status under Ivan III (1440–1505), selv om det er usannsynlig at en så dramatisk samfunnsendring ble gjennomført så raskt.[35]
Nyere historikere, som Kollmann, mener slutten av 1400-tallet er mer sannsynlig som begynnelsen for isolering av kvinner i storfyrstedømmet. Denne teorien bekreftes av at storfyrstinnene Sofia av Litauen og Sofia Palaiologina tok imot utenlandske sendebud i henholdsvis 1476 og 1490. Et aristokrati med streng adskillelse av kjønnene, slik det senere ble praktisert i storfyrstedømmet, ville ikke ha latt kvinner delta i politikken på denne måten.[35] Ifølge Pushkareva hadde kvinner i perioden før storfyrstedømmet ble etablert, i det 13. århundre, aktivt engasjert seg i statlige gjøremål, mottatt ambassadører, vært diplomatiske sendebud, formidlet kunnskap og arbeidet som leger.[36]
Ut fra hvordan kvinner er omtalt i skriftlige kilder fra det 14. til det 17. århundre, mener Kollmann at terem utviklet seg over lang tid, mens Pushkareva hevder det kan ha vært en relativt kortvarig praksis, som knapt eksisterte før Den store urotiden (1598–1613).[20]
Isolering av kvinner i egne boliger var ikke uvanlig i middelalderen; adelskvinner i Frankrike levde også slik. I det 20. århundre levde kvinner i enkelte land, for eksempel i Midtøsten, fortsatt i separate leiligheter innenfor en større boligenhet.[37]
Det har vært trukket paralleller mellom terem og den sørasiatiske praksisen med isolering av kvinner, purdah,[38] men det finnes ingen bevis for at terem er utviklet fra asiatiske kulturer.[3]
Det er uenighet om institusjonen var en skikk hentet fra andre kulturer eller om den var unik for storfyrstedømmet Moskva. Tidligere historikeres teori om at praksisen med isolering av kvinner var lånt fra de mongolske erorbrerne på 1200-tallet, er nå foreldet. Antagelsen er umulig, ifølge Charles Halperin, ettersom mongolene aldri praktiserte en slik ordning,[3] Realiteten var at kvinnene i Borjigin-dynastiet, og khanens koner og enker, hadde relativt stor politisk makt og sosial frihet.[3]
En alternativ teori er at praksisen kom fra Det bysantinske riket. Selv om bysantinske kvinner ikke levde adskilt fra menn etter det 11. århundre, var det fortsatt sett på som et ideal. Dette idealet kan ha virket tiltalende for russiske geistlige, ettersom disse allerede var sterkt påvirket av den ortodokse lære om kjønn og kvinneroller.[39] Ortodoks tro på at kvinner var urene i visse perioder, etter barnefødsler og under menstruasjon, kan ha vært brukt for å rettferdiggjøre isolering av kvinner.[40]
Selv om den eksakte opprinnelsen til praksisen med terem er usikker, mener de fleste historikere at terem var en ordning som oppstod i storfyrstedømmet Moskva, mest sannsynlig utviklet som et svar på politiske endringer som inntraff i det 16. århundre.[3]
Andre samfunn og kulturer kan ha sørget for modeller, men det var overklassens eget behov i tsarens Russland som drev frem ordningen. Historikeren Hamilton Gibb hevder at enhver kultur bare låner det de har behov for, og det som er forenlig med deres egen kultur.[41]
De første samtidige beretningene fra utenlandske reisende som opplevde og beskrev terem som institusjon, ble skrevet på 1500-tallet. I tillegg til Herbersteins bok finnes Adam Olearius' reiseskildringer.[42]
Selv om manglende kilder gjør sammenligningen med tidligere århundrer vanskelig, er historikere generelt enige om at praksisen med terem nådde sitt høydepunkt på 1600-tallet, under Romanov-dynastiet.[43]
For tsarens familie var praksisen med terem relativt kortvarig. Mot slutten av det 17. århundre ble det lettet på restriksjonene som var påtvunget de kvinnelige familiemedlemmene. Strenge regler for andre aristokratiske kvinner ble også noe mer avslappet etter at tsar Aleksej den første giftet seg med sin andre kone, Natalja Narysjkina, i 1671.[44] Natalja var blant annet rask til å fjerne skikken med å kjøre i lukket vogn, noe som førte til skandale.[38]
Da Aleksej døde, etterlot han seg seks døtre fra første ekteskap. De fleste av disse begynte å vise seg offentlig og kle seg mer i tråd med europeisk mote.[20] Rundt 1680 begynte også andre adelskvinner å vise seg offentlig uten å være tilslørt, og kvinner spilte etterhvert en større rolle i offentlige og sosiale sammenhenger.[44]
Aleksejs datter, Sofia Aleksejevna, som var regent fra 1682 til 1689, hadde begrenset makt, men kunne delta i statlige aktiviteter og mottok ambassadører. Hun tilbrakte fortsatt mye av tiden i sitt terem, der hun blant annet ble underholdt av adelskvinner som spilte teater for henne.[45] Sofia ble forvist til kloster i sine siste år, etter politiske konflikter.[46]
.jpg)
Praksisen med terem var vanskelig å fjerne helt i flere områder av landet, ettersom det var hustruers og døtres ære og rykte som stod på spill. Så sent som i 1713 observerte utenlandske besøkende at de aristokratiske russiske kvinnene levde «ekstremt tilbaketrukket».[46]
I 1718 ble isolering av aristokratiske kvinner i terem offisielt forbudt. Peter den store ga ordre om at kvinnene skulle delta i det sosiale liv ved det nye, vestlig-inspirerte hoffet i St. Petersburg. I denne perioden prøvde Peter å forandre adelen fra en klasse med nedarvede titler, til én der den enkeltes status var basert på innsatsen de hadde gjort i statsapparatet. Peters forbud mot terem var bare en del av planen for å bryte ned «klanspolitikken» i riket, og skape en tjenesteadel modellert på den som fantes i Vesten.[47]
Den påtvungne innlemmingen av kvinner i hoffets sosiale aktiviteter, ble møtt med motstand fra flere hold. Ikke alle kvinner var glade for å delta i hoffsamlingene Peter organiserte. Dokumenter viser at det i mange år bare var i St. Petersburg kvinner deltok i hofflivet.[46]
Mange kvinner var også uvillige til å begynne med en ny klesstil, som var radikalt forskjellig fra de tradisjonelle vide draktene med lange ermer og høye halser, men på Peters befaling begynte kvinnene i tsarfamilien å kle seg etter vestlig mote, med utringninger, korsetter og ettersittende liv.[44]
Avskaffelsen av terem forbedret i høy grad adelskvinnenes status, både sosialt og når det gjaldt rettigheter. Forbudet kom like etter et dekret fra tsaren som gjorde det mulig for kvinner å arve sin ektemanns landområder.[34] Kvinner fikk lovbestemt rett til å uttale seg om valg av ektemake, og stadig flere overklassekvinner fikk en utdanning. Opplæringen foregikk først i privat regi, avhengig av familiens holdning og muligheter, men under Katarina den store overtok staten ansvaret for utdanning av kvinner.[48]
Det finnes skriftlige kilder som er skrevet mens terem-praksisen fortsatt eksisterte. Mange av disse dokumentene er skrevet av utenlandske reisende, noe som gjør at flere forskere er skeptiske til deres verdi. De hevder at beretningene kan ha vært skrevet for å oppfylle europeiske stereotypier av «et underutviklet russisk samfunn». Disse beskyldningene har kommet både mot Olearius', Herbersteins og Kotosjikhins reisebeskrivelser.[49]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
