From Wikipedia, the free encyclopedia
Teknisk klatring (eng. aid climbing), eller «mekking», er klatring i fjell hvor klatringen foregår ved at sikringsmidlene belastes for å vinne høyde. Teknisk klatring skiller seg slik fra friklatring, hvor sikringsmidlene kun benyttes for å holde et eventuelt fall.
Teknisk klatring benyttes hovedsakelig i tilfeller hvor klatringens eller terrengets karakter gjør det vanskelig eller tilnærmet umulig å friklatre, for eksempel i vegger uten tilstrekkelige formasjoner for friklatring, eller under ekstreme vær- og føreforhold, fortrinnsvis i store vegger og/eller ved klatring i stor høyde.
Denne formen for klatring stiller større krav til teknisk og logistisk kunnskap, enn til den rent gymnastiske utførelsen som kjennetegner friklatringen. Likevel må ikke det fysiske aspektet ved teknisk klatring undervurderes. En teknisk klatrerute krever normalt at klatreren over lengre tid må stå i ukomfortable og tunge kroppsstillinger, noe som stiller store krav til balanse og fysikk. I tillegg kommer det psykiske aspektet ved denne formen for klatring, idet klatreren under vanskelig teknisk klatring regelmessig befinner seg stående i eller hengende fra svært marginale sikringer, som ofte ikke tåler mer enn kroppsvekten, langt mindre vekten av en fallende klatrer.
Fremgangsmåten ved teknisk klatring er normalt at klatrer plasserer et egnet sikringsmiddel i eller på formasjoner i fjellet, i sprekker eller hull, på lister eller små uregelmessigheter i steinen. Så festes en taustige (ev. et stigepar) i denne sikringen, hvorpå klatreren går så høyt i stigene som mulig, og gjentar prosedyren.
Som i friklatring, utføres klatringen normalt av et taulag: en klatrer og en sikrer, som er koblet sammen via et tau som løper gjennom alle sikringene som er plassert underveis. Sikreren er koblet til fjellet i en sikker standplass. Om klatreren skulle falle, og gitt at sikringene som er plassert er solide nok til å holde et fall, vil klatreren fanges opp av tauet, via sikrerens taubrems. Dette er standard prosedyre for all klatring som innebærer bruk av tau. Spesielt for teknisk klatring er mengden av utstyr som benyttes, som regel mange ganger så mye sikringsmidler som under friklatring.
Teknisk klatring er svært tidkrevende, og under bestigning av store vegger må man oppholde seg i veggen flere døgn av gangen – i noen tilfeller flere uker. Da kreves også at man heiser med seg utstyr, klær og føde for tilsvarende tidsrom, noe som krever ytterligere kunnskap og arbeidsmengde. Ofte vil et klatrelag på slike ruter bestå av flere enn to personer, som regel tre eller fire. Slik vil én klatrer klatre, én sikre og én heise utstyr via en heiserigg på standplass. Er man fire klatrere vil man også kunne legge inn hviledager underveis, ved at to klatrere sørger for progresjon opp veggen, mens de andre to heiser utstyr og/eller hviler.
Graderingsskalaen for teknisk klatring inkluderer vanskelighetene med å plassere sikringene og konsekvensene ved fall. Ulikt graderingsskalaen for friklatring, er skalaen for teknisk klatring lukket: fra A0 til A5. Ettersom prestasjonsnivået innen klatringen har økt, har man valgt å gjøre skalaen tettere, heller enn å utvide den oppover som innen annen type klatring. Derfor vil en moderne rute av en gitt grad som regel innebære betydelig hardere klatring enn en tilsvarende gradert rute fra for eksempel 1970-årene.
En grov oversikt over tekniske grader:[1]
I prinsippet vil enhver vegg kunne bestiges forholdsvis lett om man ukritisk benytter seg av alle typer sikringsmidler som er tilgjengelig. Med kraftige batteridriller og nok borebolter vil en hvilken som helst klatrer kunne tvinge enhver fjellformasjon i kne, selv om man mangler ferdighetene som trengs for vanskelig teknisk klatring. Derfor er stil en like viktig faktor i bestigningen av vanskelige vegger, som det å komme til topps i seg selv.
Dårlig stil er bruk av borebolter andre steder enn der det er absolutt nødvendig, selv for en kvalifisert klatrer, for å unngå dødelige fall. Etter hvert som sikringsutstyret har blitt bedre er det også ansett som dårlig stil å benytte seg av fjellbolter som kan skade fjellet, og det er i senere tid utviklet en ny graderingsskala, C-skalaen (hvor C står for «clean», altså «ren») som relaterer til den tradisjonelle A-skalaen (hvor A står for «aid» eller «artifisiell»). En A3-rute som involverer bruk av for eksempel fjellbolter, vil kanskje få graderingen C3+ eller C4 uten bruk av bolter. Fremfor alt er dette et prinsipp om sporløs ferdsel og et hensyn til fjellets sårbarhet, og ideen om at man som klatrer skal innrette seg etter steinens natur og ikke bringe steinen ned på sitt nivå.
En fifikrok brukes for å henge i sikringsutstyr for avlasting. Med denne festet i såkalte daisy-slynger kan man henge i sikringene for å avlaste stigene og enkelt justere avstanden til stigen når den er i bruk. Ulike typer skyhooks («himmelkroker») kan brukes å henge taustigene på marginale kanter og krystaller i steinen. Mekaniske tauklemmer brukes blant annet for å klatre opp faste tau i veggen og i forbindelse med heising av sekker og utstyr. Forskjellige typer kiler, også mikrokiler, brukes for sikring. Også sikringer som slås inn i småsprekker benyttes, for eksempel rurp, copperheads og ulike typer av bolter.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
